På Konglungen i Asker åpner Anine von Krogh (33) dørene til et plettfritt hjem. Med store lysekroner, duse farger og kunstkledde vegger, holder interiørkonsulenten og bloggeren hus.

I seks år har Asker-damen blogget om interiør og familielivet med barna Emma Sofie (7), Malla Marikken (11 måneder) og megler-ektemannen Fredrik von Krogh-Hess (39). Det har ført henne til bloggtoppen i Norge med rundt 30.000 sidevisninger daglig.

Og med det har hun også lagt hodet på hoggestabben.

LES OGSÅ: Haslie + Sørlie = Dobbelie

Hetset for navnevalg

Da yngstedatteren Malla Marikken ble presentert for leserne, tok det ikke lang tid før de anonyme nettrollene satte i gang: «Grusomt! Malla? Nei! Nei!», skrev en. «En Malle er en fisk. En ganske stygg en. Blir litt som å kalle barnet sitt Ulke», mente en annen.

– De negative kommentarene preller av, selv om jeg stadig blir forbauset over hvordan folk kan være mot hverandre. Det er likevel mange som syns navnet er morsomt og fint. Selv er vi veldig fornøyde med å ha funnet to fine og sjeldne navn.

Anine bøyer seg ned for å heise Malla Marikken opp på fanget. Den elleve måneder gamle jenta hviner av fryd. Det var litt andre tilstander da hun kom til verden og navnet hennes ble til.

UNIK: Malla Marikken (11 måneder) er unik på mange måter. Foreløpig har hun ingen navnesøstre i Norge, men det finnes syv andre «Malla’er» der ute. Det var far Fredrik som ville føye Malla til Marikken da mor Anine lå på fødestua. Navnet fikk han fra sin grandtante, Malla Moe. Døpt Petra Malene Hafslo i 1863, men kalt Malla fra barnsben av. Malla fikk selv ingen barn og viet livet sitt til misjonsarbeid i Afrika. Hun var den første misjonæren som bygde skole i Afrika og ble blant annet hedret med eget frimerke i Swaziland. FOTO: EVA GROVEN

– Vi skal ikke ta med Malla da?

Det er 9. mai 2014 og det vordende foreldreparet er på Bærum sykehus. Fredrik tar det hele med knusende ro. Han gomler på en Troika-sjokolade. Anine presser til den store gullmedaljen.

– Vi skal ikke ta med Malla da? Hvis det blir en jente? spør Fredrik mellom riene.

Navnet var hans grandtantes kallenavn.

– Jo da, hvorfor ikke, svarer Anine mens hun presser og kniper tennene sammen.

Hun svarer halvt i ørska.

Hun er jo overbevist om at det er en gutt som skal få navnet Alfred Olai. Blir det jente, skal hun hete Marikken.

En liten stund senere kommer en robust tulle til verden. Den 4.730 gram store og 53 cm lange jenta får navnet Malla Marikken. Et navn hun ikke deler med noen andre i landet.

VON KROGH: Malla Marikken (11 måneder), Anine (33), Emma Sofie (7) og Fredrik von Krogh-Hess bor på Konglungen i Asker. Gjennom bloggen Villa von Krogh deler mor Anine interiør og familiehverdagen med rundt 30.000 daglige lesere. FOTO: EVA GROVEN

LES OGSÅ: - Bærum er ikke lenger trendsettere for navn

Velger navn "ingen" har

Maud Angelica, Leah Isadora, Emma Tallulah, Tomine Harket og Aella Malove Bluebell Marie Ingeborg Hjørdis Sand Aulie. Kjent og kjært barn har sært navn. Et annet fellestrekk: Lokale foreldre.

Tradisjonelt sett har bæringer vært trendsettere på navnefronten. De er mer frempå. Litt tidligere ute med nye navnetrender. Aller helst skal det være sjeldent og uvanlig. Poden eller vesla skal ikke dele navn med flere i klassen.

Det bekrefter navneekspert og statistiker Jørgen Ouren fra Haslum.

Tallenes tale er klar: Bæringer er på topp når det kommer til å velge sjeldne navn.

Lette i gamle menighetsblader

På topp-ti-listen finner vi navn som Oskar, Filip, Theodor, Julie, Victoria og Ella. Men de yter ikke Bærumsfolket, eller Bærumsbarna rettferdighet. De sjeldne navnene kommer jo ikke inn på topplisten en gang.

Siden midten av 1990-tallet har Jørgen Ouren via Statistisk sentralbyrå presentert årets navnelister. Det få vet er at disse listene oppsto som en følge av statistikerens personlige dilemma da han skulle velge navn på sine barn.

Ouren leste side opp og side ned i navnebøker. Han søkte i menighetsblader på biblioteket. Men han fant ingen norsk navneoversikt. Til slutt klarte han å skrape sammen nok opplysninger til å lage noen lister.

Siden har det kommet både bok og flertallige grafer og oversikter. Takket være Ouren kan nå folk lete etter norske navn helt tilbake til 1880.

- Navn er som klesmoter

– I gamle dager het man det samme hele tiden. Kulturen var oppkalling og navnene gikk i arv fra besteforeldre til barnebarn og så videre. Det var først fra midten av 1800-tallet at navnevalgene begynte å variere. Og med det kom bølgen, forklarer han.

Navnebølgen tilsier at alt har sin tid. Den går opp for deretter å gå ned igjen etter hvert som navnene blir utslitte og oppbrukte. Følgelig forsvinner navnene fra motebildet.

Når de så har vært ute en god stund, får de sin renessanse og blir populære igjen. Det kan imidlertid ta lang tid.

– Det er som klesmoter. Når alle har gått i den samme buksen i noen år blir den utdatert, sier Ouren.

Men i motsetning til klær kan man ikke rydde bort navn i et skap. De bæres som regel hele livet.

NAVNEGURU: Jørgen Ouren i SSB ga ut boken "Den store norske navneboka" i 2009. FOTO: ANINE GUTUBAKKEN BYLES

– Eksklusivitet, familietradisjoner og status

Navneforsker Ivar Utne (61) ved Universitetet i Bergen oppsummerer sine antagelser bak vestkantforeldrenes navnevalg.

– Folk flest vil ha et navn som ikke skiller seg ut, i motsetning til de av høyere sosiale lag som vil markere seg. De med høyere utdanning og inntekt kan flyte på at de har status. De er tryggere og risikerer ikke noe ved å gi barna sine spesielle navn, sier Utne.

– De kulturelle vil gjerne ha en mening med livet og velger deretter betydningsfulle navn til barna. Det skal være sært, men ikke for sært. Og det skal i alle fall ikke være helt tilfeldig, forklarer Utne.

Ukentlig får han henvendelser fra foreldre med navnekvaler. Konkrete forslag får aldri fortvilte barneforeldre. Veiledning, derimot, gir han med den største glede. Telefonlinjen går varm når den nordiske språkforskeren setter i gang fra sitt kontor ved Universitetet i Bergen.

Navn fra norrøn mytologi

– Lerke, Jerv, Ørn og Myrtel! Flotte dyrenavn som klinger fint! Eller mer sjeldne nordiske navn som Nore, Skage, Rane, Ty og Fenris. Ja, hvilket kjønn tror du forresten at de har?

– Si det. Mannlige kanskje?

– Ja, de er alle mannlige. Det finnes mange flotte navn i den norrøne mytologien skjønner du! klukker professoren fornøyd inn i røret.

Ved tusenårsskiftet var han selv med i utvalget som formet navneloven.

Ingen navn forbudt

I motsetning til hva man kanskje skulle tro finnes det ingen liste over forbudte navn. Men, ja, det er et men her, er fornavnet et registrert etternavn, godkjennes det ikke. Et fornavn må ha en fornavnstradisjon for å bli godkjent av Folkeregisteret.

– Det eneste man skal være obs på er mobbing. Det hender vi ber foreldre tenke seg om en gang til. Likevel, det er ingen foreldre som finner på navn som er så belastende at de ikke godkjennes.

LES OGSÅ: Canadier ga sønn "norsk" navn

Kalte opp sønnen etter kvinnelig bokanmelder

SJELDENT: Yvonne Lunde Sohlberg (37) har bevisst valgt to sjeldne navn til barna sine (t.h) Tinic (5) og Emicke (7). Emicke er stolt hundepasser av Goldendoodelen Tussi, som er på besøk ofte. FOTO: PETTER SØRNÆS

I et hvitt hus på Snarøya bor to «sjeldne eksemplarer». Barna til salg- og markedssjef Yvonne Cecilie Lunde Sohlberg (37) og finansmegler Johan Preben Wilhelm Sohlberg (40), skiller seg ut i mengden med sine unike navn.

Emicke (7) og Tinic (5) blir ofte bedt om å gjenta hva de heter.

– Dersom vi fikk en datter skulle hun hete Emicke. Det bestemte vi oss for lenge før vi fikk barn, sier Preben.

Navn til overs

Navneidéen fikk de av hans søster som hadde «et navn til gode». Hun hadde fått sine fire. Navnet, som stammer fra Belgia, kunne dermed gå videre til Yvonne og Preben.

Om lag et år etter at Emicke kom til verden, befant de to foreldrene seg på ferie i Maldivene. I magen lå et lite guttebarn. De hadde lett og lett i navnebøker. Å finne et sjeldent navn som kunne matche Emicke, var ingen enkel sak.

Så vekket et navn deres interesse. På baksiden av Prebens ferielektyre dukket et uvanlig navn opp. Tinic Talén, VGs bokanmelder av John Irvings «A prayer for Owen Meany».

– Vi lurte veldig på om det var en dame eller en mann, men vi likte det og syntes det passet godt sammen med Emicke. I ettertid har vi funnet ut at hun egentlig heter Kristina, og at Tinic er kallenavnet hennes. Så Tinic er faktisk oppkalt etter en dame! ler Yvonne.

Navn i arv

Ekslusivt uansett. I Jørgen Ourens statistikk finnes bare tre med navn Emicke, mens Johan Tinic er den eneste. For å holde familietradisjonen i hevd, la de til fornavnet Johan. Siden 1771 har det gått i arv i slekten til Preben.

– Jeg er bare Tinic! Jeg vil ikke hete Johan! fryder femåringen og kaster seg over juice-glasset før han fyker inn på lekerommet.

Det finnes langt mer interessante ting for en barnehagegutt å ta seg til enn å sitte rolig. Eller snakke om hva han heter.

LES OGSÅ: Alexander, Oscar og Julie er de mest populære navnene i Asker og Bærum

Trodde de var originale

En som har døpt utallige viltre guttebarn og jentebarn, er prost i Bærum, Gunnar Næsheim (60).

Siden han ble sogneprest i Lommedalen kirke i 1991, har han fulgt mange familier tett gjennom livets korsveier. Han viet selv mye tid til navnevalget.

På 80-tallet fikk han tre guttebarn. Eirik, Håkon og Øystein. Sterke, norske kongenavn. Unike, trodde Næsheim og kona.

Da Gunnars kull nummer to kom i 1999 og 2002, ønsket foreldrene et annet utgangspunkt og valgte bibelnavnene Andreas og Sara.

– Vi tenkte vi var selvstendige. Det som imidlertid slo meg i ettertid var at navnene var på topp fem alle gangen. Så originale var vi!

Navn på ramme alvor

Gunnar Næsheim ler. Likevel, navnevalg er ramme alvor. Navn og identitet er knyttet sammen. Man er gjerne navnet sitt. Men hva betyr det egentlig?

– Jeg tror vi er veldig påvirket av kulturen vi lever i. Den er avgjørende for våre valg. Her i Bærum har vi trang for det spesielle og unike, samtidig som vi ønsker å gjøre det som er politisk korrekt. Vi ønsker å være spesielle, men vi er jo kanskje nettopp ikke det. I bunn og grunn er vi faktisk ganske medstrøms, sier prosten.

"Kent Hugo" utenkelig

Det tror også samfunnsgeograf ved Markedshøyskolen, Karl-Fredrik Tangen (45).

– Vestkantforeldre prøver å være unike. Men de lykkes ikke helt, fordi de i praksis kopierer hverandre. De bryter med hva for eksempel østfoldinger og hedmarkinger kaller hverandre, men de bryter ikke med naboene, mener Tangen og trekker paralleller til andre synlige ting som klær og interiør.

Han mistenker at mange av de lokale navnevalgene stammer fra anerkjent vestlig overklasse. Som Herman og Wilhelm. Ingen sosialt ambisiøs askerbøring eller bæring ville valgt et navn som Kent Hugo til poden, mener han.

Selv har han valgt Åse, Klara og Olaf Tormod til sine tre barn. Navn som var populære i deres oldemorsgenerasjon. Det vil si at navnene er akkurat så gamle at de kan brukes. De har heller ikke rukket å bli populære blant folk flest.

– Sånne som meg, som satser på at studiepoeng fra Blindern er viktigere enn penger og titler, vil vise frem vett og kulturkapital i navnevalgene. Navnene har vært i familien, men jeg sjekket statistikken på forhånd.

NAVN MED BETYDNING: Karl-Fredrik Tangen (45) ville vise kulturkapital og navnga døtrene Åse (8) og Klara (3). Bildet ble tatt før yngstemann Olaf Tormod (8 måneder) ble født. FOTO: TORE GURIBY

Eneste Emma i klassen

På Konglungen i Asker yrer det av liv. Malla Marikken har vært på oppdagelsesferd i et kjøkkenskap. Müslispor etter ekspedisjonen synes på gulvet. Vaskekluten tas frem nok en gang. Emma Sofie enser hverken klut eller rot, hun er opptatt med å stave navnet sitt. To navn som får alvor fikk en oppsving fra begynnelsen av 90-tallet.

– På skolen kaller de meg Emma Sofie fordi vi hadde en annen Emma i klassen. Men hun sluttet, så nå er jeg den eneste, sier hun og smiler fornøyd.

Mor Anine nikker erkjennende. Det lå faktisk en praktisk grunn bak navnekombinasjonen til eldstejenta: Emma og Sofie satt sammen skilte seg ut. Det var far Fredrik som foreslo navnet. Lite visste han at Anine hadde en farmor som het det samme.

– Det ligger mange tanker bak et navn. Vi ville gjerne kalle opp etter noen i familien, samtidig som det skulle være litt spesielt. Men i bunn og grunn er det viktigste å velge et navn man selv er glad i.

P. S: For dem med beslutningsvegring kan kanskje Jørgen Ourens navnelov være til hjelp:

§ 1. Ingen kaller opp etter tanter.

§ 2. Alt gammelt blir pent, bare det blir gammelt nok.

§ 3. Ikke spør besteforeldrene.