Kvinnen i 40-årene har tre store barn. Etter flere år med en alvorlig sykdom, måtte moren kaste inn håndkleet og bli uføretrygdet i fjor. Hver måned får hun utbetalt 18.500 kroner i trygd.
Familiens husleie er 12.250 kroner. Hittil har kommunen gitt henne 4.000 kroner i bostøtte per måned. Men i juli var det slutt: Hun tjener for mye.
Støtte gir minus
Totalt oppgir kvinnen å ha en inntekt på 243.323 kroner i året – inkludert barnetrygd og barnebidrag.
Nå har også den eldste sønnen fått støtte til livets opphold. Det gjør paradoksalt nok at kvinnen får enda mindre å rutte med.
– Den eldste sønnen min har fått støtte til livsopphold med minstebeløpet på 68.386 kroner i året. Når støtten legges sammen med min inntekt, blir får vi 14.500 kroner for mye for å innfri kravet til bostøtte. Og dermed mister jeg 48.000 kroner i støtte. Det virker ikke rimelig, sier kvinnen.
– De 10.000 kronene vi sitter igjen med, skal dekke strøm, telefon, lege, busskort til tre, klær og utstyr. Og selvfølgelig mat, sier hun.
Ikke råd til sykkel
Nå er hun redd for fremtiden, for hvordan hun skal klare å ta vare på barna, særlig den yngste som går på ungdomsskolen.
– De to eldste vet godt hvordan situasjonen er. Men den yngste vil jeg skåne. Og der er derfor jeg ikke står frem med navn og bilde. Men han merker jo at vi ikke har råd til alt det andre har. Når klassen skal på sykkeltur, har vi ikke sykkel. Jeg ville gjerne vært på ferie med barna mine, gått på kino og sånne ting som man gjør sammen, sier hun.
– Det er veldig dyrt å bo i Bærum, kunne dere bodd et sted med lavere boutgifter?
– Noen mener kanskje det. Men det er her barna har vokst opp, gått på skole, og det er her vi har nettverket vårt. «It takes a village to raise a child», det er et ordtak som sier mye. Det handler om trygghet og tilhørighet.
LES OGSÅ:
Frykter at skoleball skal gi kjøpepress
Ønsker debatt om skoleuniformer
– En skamplett
Det er ingen resignert kvinne som sitter i sofaen. Hun har alltid vært aktiv i nærmiljøet, engasjert i barnas skolegang, og har selv jobbet flere år med barn og unge i Bærum. Leiligheten i Bærum er ikke større enn at to av de tre barna må dele rom. For øvrig er det både lyst og koselig, og familien trives godt.
– Jeg er ikke typen som setter meg ned og ikke gidder. Jeg ville så gjerne jobbet, vært en del av samfunnet, sier kvinnen.
– I stedet er man en skamplett. Det er en vond følelse å ikke bli regnet med. Da legen ville uføretrygde meg i 2005, ville jeg først ikke. Begynte å studere, men måtte til slutt gi opp. I perioder er jeg veldig dårlig, men det synes ikke i de gode periodene, sier Bærums-kvinnen.
– Det er ensomt å være trygdet, jeg savner det sosiale med en jobb, det å tilhøre et fellesskap. Hvordan kan noen tro at det er bedre å være utenfor fellesskapet med en liten trygd fremfor å være en del av samfunnet og ha en anstendig inntekt?
Ny gjennomgang
Jack Eklund er leder av boligkontoret i Bærum. Når han får se beskrivelsen av situasjonen, skriver han følgende i en e-post:
– Når vi ser denne fremstillingen, er det klart at vi skal foreta en ny gjennomgang av saken.
LES MER: