Skip to main content
FOTO: PRIVAT

– Jeg er norsk. Hvorfor har jeg ikke et sted å kalle hjem?

Sara Hasan (12) måtte forlate Norge som 8-åring, etter å ha bodd her siden hun ble født. Alt hun ønsker, er å få komme tilbake. 

5. februar 2009 blir Sara Hasan født på et sykehus i Tønsberg. Som barn nummer åtte i søskenflokken, blant annet med storebror Mustafa Hasan, vokser hun opp i Asker. Først går hun i Brendsrud barnehage, deretter starter skolegangen på Drengsrud. 

Fritiden fylles med alt det som gir henne så mye energi, både kor, dans og drama. Hun er trygg i Norge som et lite barn. Men etter hvert redd for alt det uvisse. 

– Jeg husker vi pleide å ha det gøy på skolen. Vi danset masse og jeg dro på fritidsaktiviteter etterpå, sier Sara Hasan. 

Sara Hasan og bestevenninnen Julie Alexandra Aas på 17. mai i Asker 2017. Dette ble Sara Hasans siste 17. mai-feiring i Norge.

Sara Hasan og bestevenninnen Julie Alexandra Aas på 17. mai i Asker 2017. Dette ble Sara Hasans siste 17. mai-feiring i Norge. 

FOTO: PRIVAT

Over en skurrete videosamtale fra byen Nablus, forteller den nå 12 år gamle jenta på flytende norsk: 

– Jeg har det litt dårlig nå, egentlig. Det er så mye som har skjedd som gjør at jeg ikke har det bra. 

I november i fjor fikk broren hennes, Mustafa Hasan, vedtak om at han må forlate Norge. Denne sommeren skal han i retten mot Utlendingsnemnda.

Sara Hasan er 12 år gammel, og har vært ute av Norge i fire år. Alt hun ønsker nå, er å få komme tilbake.

Sara Hasan er 12 år gammel, og har vært ute av Norge i fire år. Alt hun ønsker nå, er å få komme tilbake.

FOTO: PRIVAT

En natt da Sara var åtte år, våknet hun av et brak fra inngangsdøren. Klokken seks om morgenen kom bevæpnet politi inn. Politiet samlet hele familien i sofaen i stuen. To av hennes eldre brødre fikk en halvtime på seg til å pakke sammen tingene sine, før de ble sendt ut av landet. Flyet deres gikk klokken to. 

Sittende igjen i stuen, sammen med flere politimenn, var Sara Hasan og bror Mustafa Hasan. Sara var lei seg og begynte å gråte. Hun blir fortsatt litt rørt når hun tenker tilbake på den natten. 

– Jeg ble ganske redd og skremt, og mamma var ikke hjemme. Egentlig sov vi. Jeg ville skifte, siden jeg bare gikk i pysjen, men politiet måtte følge med meg overalt hvor vi gikk. 

Sara Hasan og hennes viktige støttespiller Julia Lysgaard Shirazi.

Sara Hasan og hennes viktige støttespiller Julia Lysgaard Shirazi.

FOTO: PRIVAT

Saksbehandleren fra barnevernet kom, og Sara ble tatt med til familiens nærmeste støttespiller – Julia Lysgaard Shirazi. Der bodde hun i noen uker, før moren kom tilbake. Men huset føltes tomt uten brødrene. 

– Brødrene mine var noen av mine nærmeste. Etterpå var det noe som bare ikke stemte, sier Sara.

Den 12. desember 2017 skulle vise seg å bli Saras siste dag på Drengsrud skole. Familien ventet på svar om videre opphold. Mange ganger før hadde de blitt lei seg over å få beskjed om å måtte dra, så glade igjen da de fikk utsettelse. Oppholdet deres har vært utsatt så mange ganger, at Sara nesten sluttet å være redd for å bli sendt ut. «Nå har de truet oss så mange ganger, at jeg ikke tror på det lenger», sa hun til familien. 

Sara Hasan trives godt i prinsessekjoler.

Sara Hasan trives godt i prinsessekjoler. 

FOTO: PRIVAT

Denne desemberdagen satt hun likevel med en uggen følelse. Hun følte det på seg, og klarte ikke leke ordentlig med vennene. 

– På skolen sier de alltid at det går bra, men jeg så jo mamma pakke koffertene våre, forteller hun. 

Jeg ble lei meg, siden jeg ikke fikk sagt ha det til noen av vennene mine eller familien.
Sara Hasan

Magefølelsen skulle vise seg å være rett. Klokken ni på kvelden dagen etter, på Luciadagen, fikk mor og datter vite at de ikke fikk forlenget opphold i Norge. Beskjeden kom som et sjokk. De reiste med en gang. Først ble de kjørt av en bekjent fra Asker til Sverige. Deretter tok de toget til Tyskland. 

– Jeg ble lei meg, siden jeg ikke fikk sagt ha det til noen av vennene mine eller familien. Jeg ga Julia en stor klem, og visste det kom til å bli den siste klemmen vår på lenge, sier Sara fire år etter. 

Sara Hasan fikk tilsendt bunaden til å feire 17. mai 2019 i Jordan. Hun pyntet seg og sang 17. mai-sanger, som hun sendte på video til Norge.

Sara Hasan fikk tilsendt bunaden til å feire 17. mai 2019 i Jordan. Hun pyntet seg og sang 17. mai-sanger, som hun sendte på video til Norge.

FOTO: PRIVAT

Håpet deres var å bo midlertidig som asylsøkere i Tyskland, inntil anken deres var vurdert av Høyesterett i Norge. Sara husker at julaften de tilbragte på et tysk asylmottak, var ganske trist. Omringet av hvite, sterile vegger, forsøkte de å ha en videosamtale på Skype med Julia Lysgaard Shirazis familie i Norge.

– Fra en norsk tilværelse, til å leve slik, det går ikke. Vi bestemte at sånn skulle ikke julen være en gang til, sier «reservemoren» Shirazi. 

På nyttårsaften fikk ikke Sara lov til å gå ut fra asylmottaket for å se fyrverkeriet. Boforholdene var stusslige. I alt bodde de på tre ulike mottak, i løpet av to måneder. Sara husker hun fant tyggis på veggene der hun skulle sove. 

– Vi var på mange ganske ekle steder. Vi hadde felles do og dusj uten dører, vannet var alltid kaldt. Det var så vanskelig å være i Tyskland, for vi visste aldri hva som skulle skje eller hvor vi skulle være i morgen. Om vi kom til å være i Norge, Tyskland, Jordan eller Palestina, forteller Sara. 

Sara Hasan med det hun kaller sin norske familie, besteforeldrene til Julia Lysgaard Shirazi.

Sara Hasan med det hun kaller sin norske familie, besteforeldrene til Julia Lysgaard Shirazi. 

FOTO: PRIVAT


Høyesterett avslo anken. I stedet for å leve i videre usikkerhet i Tyskland, tok moren med Sara tilbake til Midtøsten. Først til Jordan, der brødrene hennes bodde. Nå har brødrene flyttet ut, og spredt seg til USA, Libanon og Tyskland. 

Da koronaviruset brøt ut, flyttet Sara til i en leilighet i byen Nablus i Palestina, der morens familie holder til. Siden Sara er innskrevet på en jordansk skole, får hun undervisning over telefon. 

Skolen i Jordan oppleves for Sara som strengere enn i Norge. 

– Da jeg startet, var det vanskelig fordi jeg ikke kunne skrive arabisk. Før gråt jeg før hver dag på skolen i Jordan, for jeg bare likte det ikke. Lærerne er strenge. I Norge lærte vi om mange forskjellige religioner, her lærer vi bare om islam. Gymmen er ikke gøy, som det var i Norge. Ingenting er som i Norge, hvor jeg følte meg komfortabel, sier Sara. 

Sara Hasan med brødrene på julaften i Norge. Deriblant Mustafa Hasan (t.h.), som snart skal i retten mot Utlendingsnemnda (UNE).

Sara Hasan med brødrene på julaften i Norge. Deriblant Mustafa Hasan (t.h.), som snart skal i retten mot Utlendingsnemnda (UNE). 

FOTO: PRIVAT

Sara forteller at det har vært vanskelig å få venner i Midtøsten, fordi de ikke er helt samme typer som henne selv. Derfor har hjemmeskole vært helt greit. Samtidig føler hun seg veldig alene. Hun har ikke så mye å finne på i Nablus, utenom lekser. 

– Føler du deg redd?

– Ikke redd, men utrygg. Mellom Israel og Palestina er det en konflikt som kan gå utover oss også. Derfor går jeg ikke så mye utendørs. 

Mustafa Hasans rettssak starter i juni. Sara Hasan håper han får bli. 

– Det er mye bedre for ham, enn at han kommer hit, sier hun. 

Sara Hasan (12) bor nå i Nablus, som er den største palestinske byen på den Israel-okkuperte Vestbredden.

Sara Hasan (12) bor nå i Nablus, som er den største palestinske byen på den Israel-okkuperte Vestbredden.

FOTO: PRIVAT

Sara har fortsatt kontakt med bestevennene sine fra Norge. Ofte prater de på telefon og spiller spill sammen på nett. Nå går venninnene i sjette klasse. Sara synes det er litt trist. Å komme tilbake til Norge, ville betydd alt.

– Jeg er født og oppvokst i Norge. Hvorfor skal ikke jeg få bo der? Jeg er norsk. Hvorfor har jeg ikke et sted å kalle hjem?, spør hun.

Saras stemme blir høyere og enda mer oppgitt.

– Jenter her kan ikke gjøre helt som de vil. Jeg bare savner Norge. Jeg savner skolen, vennene mine og familien min. Savner å være glad, og ikke tenke så mye. Norge vil alltid være hjemmet mitt.

Julia Lysgaard Shirazi har opprettet Facebook-gruppen «Kampen for Hasan-barna». Hun håper, av hele sitt hjerte, at situasjonen skal løse seg for Sara. 

– Lillejenta mi, som jeg ønsker å få henne tilbake hjem. Hun burde jo være her hele tiden, sier Shirazi. 

Sara Hasan vinker til kameraet en sommerdag i 2016.

Sara Hasan vinker til kameraet en sommerdag i 2016. 

FOTO: PRIVAT

Terje Østraat, avdelingsdirektør i UNE, skriver i en e-post at familien fikk en tillatelse ut ifra gale forutsetninger, blant annet «feilaktige opplysninger om statsborgerskap». Derfor ble oppholdstillatelsene deres trukket tilbake.

– Har dere her hatt korrekt informasjon til å fatte rett avgjørelse, og tatt hensyn til sterke menneskelige hensyn i saken om Sara Hasan?

– Hun hadde en oppholdstid som kunne gitt grunnlag for videre opphold i Norge, men sterke innvandringsregulerende hensyn veide tyngre. Det er en avveining UNE er satt til å gjøre, og domstolene kontrollerte og godkjente at vi hadde gjort den på riktig måte, svarer Østraat. 

– I hvor stor grad er vurderingen basert på skjønn?

– Det er rom for skjønn i denne type saker, men det er klare føringer i reglene for hvordan skjønnet skal utøves. Det står i forskriften at det regnes som tungtveiende innvandringsregulerende hensyn hvis barnets foreldre aktivt har motarbeidet avklaring av egen identitet, og for eksempel hvilke statsborgerskap man har, det inngår i identitetsbegrepet.

– Har Sara Hasan mulighet til å søke oppholdstillatelse på nytt, på et senere tidspunkt?

– Ja, Sara Hasan kan søke om oppholdstillatelse senere, men om hun får det eller ikke, det avhenger av om hun fyller vilkårene for den type tillatelse hun søker.

Les alt om Mustafa Hasans sak her 

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.