Jeg kjenner meg berørt og inspirert til å være med å gi min stemme, sammen med alle de andre som om dagen kommenterer leksetemaet i media.
Lekser/pålagt arbeid etter skole/arbeidstid må da være overgrep på barnas fritid – tiden til å leke og bare være – ikke hele tiden skulle prestere?
Må vi virkelig vurdere å ta vekk fritidsaktiviteten for å få tid til lekser, så det ikke skal bli så sene kvelder ...?
Det oppleves jo nesten som strafftiltak det! «Hvis du ikke blir ferdig med leksene dine fortere, så må vi kutte fritidsaktiviteten din» – der du kjenner på glede, sosialt samvær og mestring.
LES OGSÅ: Fjortis-elevene pugger mest
LES OGSÅ: – Bra at elevene synes skolen er viktig
Det oppleves også som overgrep på oss foreldre, som ikke bare skal være barnas omsorgsperson, de som skal uttrykke ærlig og tydelig at barna våre er nok i seg selv – skape rom i hjemmet for raushet, trygghet, mestring, selvtillit og selvfølelse – vi skal samtidig «sørge» for at våre håpefulle skal levere maksimalt også faglig på skolen til syvende og sist.
Det blir jo vårt forb ... ansvar dersom ikke poden fikser leksene selv og trenger hjelp og oppmuntring hele veien.
Det spiller da heller ingen rolle om det er flere i familien som også har behov for mor og fars oppmerksomhet.
De må ofte høre, «hysj det er leksetid, gå og les en bok eller lek stille – vi trenger arbeidsro her ...»
Ja, for det er vel ikke forventet at en av foreldrene må være hjemme klokken 14.00 når poden kommer hjem, for å rekke leksene «våre» før hjemmet fylles opp av resten av familien?
Dette er sikkert ikke noe problem for familier der barna fungerer 100 prosent og klarer alle leksene sine selv.
Da er det sikkert ikke nødvendig å justere hverken mengden, forventningene eller innsatsen. Om dette er den fremtidige eliten, som vil fikse livet sitt optimalt uansett, vites ikke.
Men det er ikke disse elevene og deres velfungerende familier jeg tenker på. Jeg snakker om resten av oss – der foreldrene må ta eller føler ansvar for å følge opp der barna selv ikke strekker helt til.
LES OGSÅ: Asker og Bærum kan selv få ansvar for videregående opplæring
LES OGSÅ: Bærum er skolevinnere
Er det virkelig så vanskelig bare å bestemme seg i dette landet for at skoletiden varer litt lenger og at all læring inkludert repetisjon får plass i skoletiden, så fritiden kan entres med lave skuldre og glede ved gjenforening i de tusen hjem?
Ikke slik jeg vet at mange, inkludert oss, kjenner på det – stress, forventningspress, mas og krangling, vondt i magen og frustrasjon.
Om leksene går greit eller ikke er det en forb. oppgave som henger over oss etter at arbeidsdagen er over – hjem til leksene «våre»!
Gleden over å få se og være sammen med våre kjære barn går ofte raskt over til frustrasjon og vrede.
Ja til leksefri offentlig skole! Lengre skoletid der det er satt av tid og fokus på trening og repetisjon med fagutdannede pedagoger, som er trent på både formidlingen, teknikken og tålmodigheten(?)!
Ja til leksefri fritid! Der familien kan møtes på nøytral grunn. Der første spørsmål når vi møtes i døren etter endt skole og arbeidsdag ikke blir «Hei, har du startet på leksene dine?», men «Hei, så godt å se deg, nå gleder jeg meg til å være sammen med deg noen timer før leggetid. Hva har du LYST til å gjøre?»
Maria F. Ellingsen,
flerbarnsmor, Bærum