Sjakkbrikkene var fremdeles i luften da han brukte vinduet som utgangsdør. Heldigvis var vinduet åpent og i første etasje!
Året var 1984. To initiativrike brødre, John A. (19) og Ole Fredrik Kvamme (16), hadde satt seg på bussen fra sentrum og i retning Bergens mest beryktede bydel. Målet var å lede et sjakkurs for barn i 9-10-årsalderen.
På utsiden av bussen kunne de se høyblokkene som spett mellom lavblokker og tidligere så veletablerte villastrøk. Bydelen hadde opplevd massiv boligbygging og fortetting for å avhjelpe boligmangelen i Norges nest største by.
Da konfettien fra 70-tallet hadde regnet bort, viste utbyggingen seg av flere årsaker å medføre store sosiale utfordringer som pressen fremdeles bruker spaltemeter på.
John A. og Ole Fredriks kveldskurs var en suksess, og sjakkspillingen fortsatte i en av de mange boligblokkenes forsamlingslokale. I en ellers grå hverdag mellom betong og asfalt lettet lavtrykket en gang i uken. På det meste talte man mer enn hundre barn innom i løpet av en spillkveld, og det var like vanlig med galopperende springere på brettet som barn i fullt firsprang både over og under bordene.
Les om "Mestrenes mester" Magnus Carlsen her
Midt oppi kaoset begynte vi barna å hanke inn premier i ulike turneringer. I 1986, bare to år etter kurset, ble skolelaget nr. 4 i norgesmesterskapet. Enda bedre året etter – nr. 3 i Norge!
For laget fra den sosiodemografiske smeltedigelen skulle ikke dette være mulig – om man lytter til dem som mener at foreldrenes akademiske og økonomiske styrke er altavgjørende for barnas suksess. Det er ingen tvil om at John A. og Ole Fredriks motivasjon og formidlingsevne var avgjørende for barnas sjakkutvikling.
Enda viktigere enn suksessen ved sjakkbrettet var de forbedringene vi opplevde i skolearbeidet. Flere sjakkvenner forteller den samme historien som jeg selv opplevde på 80-tallet. Gjennom spillingen ble evner som konsentrasjon, visualisering, resonering, mestring og mye mer forsterket.
Læring ble en positiv motivasjon, og ønsket om å forbedre egne prestasjoner ble stadig mer fremtredende. Uansett hvor sterkt eller svakt utgangspunkt man hadde på skolen, forbedret vi egne skoleresultater etter å ha trent og spilt sjakk en stund.
Les flere meninger og debattinnlegg her
I nyere tid har disse erfaringene blitt bekreftet gjennom ulike studier. Av de gamle klubbkameratene jeg har hørt fra eller om nærmere 30 år senere, har nær alle gjennomført høyere utdanning, og alle har samfunnsnyttig arbeid. Noen har endog utmerket seg spesielt på sine områder, og ingen har falt utenfor.
Søndag 1. desember arrangeres Bærumsmesterskapet i sjakk for barn. Det stilles ingen krav til ferdighetsnivå, og alle barna premieres. Dette er en fin mulighet til å stifte kjennskap med konkurransesjakk og miljøet rundt.
Kommer Magnus Carlsen på Bærumsmesterskapet? Les her
Sektorutvalg for frivillighet, idrett, kultur og kirke fortjener ros for i en vanskelig budsjettsituasjon å ha funnet mulighet til å støtte mesterskapet. Dette er ikke dyrt for kommunen, men av stor betydning for arbeidet med barne- og ungdomssjakk i Bærum.
Om barn eller voksne ønsker å lære eller spille mer sjakk, anbefaler jeg at man kontakter en av de tre sjakklubbene i kommunene våre – Asker Schakklubb, Bærum Schakselskap eller Dragulf. Sistnevnte er for barn og unge, og ledes av blant andre Simen Agdestein.
Jeg oppfordrer også SFO-ene og FAU-ene til å vurdere mulighetene for å arrangere barnesjakkurs på sine skoler. Gjennom Dragulf har Asker og Bærum unik tilgang til noen av landets fremste lærerkrefter i sjakk.
Selv er jeg glad og takknemlig for at John A. og Ole Fredrik gikk av på riktig holdeplass i 1984. Om ikke – ville jeg neppe havnet i Bærum. Takk John A. og Ole Fredrik!
Gisle Bjugn,
Høyre,
kommunestyrerepresentant i Bærum og 1. divisjonsspiller i sjakk for Sotra sjakklubb