Enkle gleder på Fellini

ALL THAT JAZZ: Fellini er vel så mye et vannhull som et spisested. Atmosfæren er hyggelig, spesielt om du er glad i jazz. BEGGE FOTO: JOAKIM S. ENGER

ALL THAT JAZZ: Fellini er vel så mye et vannhull som et spisested. Atmosfæren er hyggelig, spesielt om du er glad i jazz. BEGGE FOTO: JOAKIM S. ENGER

Artikkelen er over 7 år gammel

Fellini i Sandvika jazzer opp hverdagen. Både magen og ørene får alt de trenger. Og litt til.

DEL

– Hvor vil du sitte?


Gutten i Stikka og Følget speider innover lokalene. De fleste stolene er ledige på Fellini i Sandvika denne ettermiddagen.

De finner seg en plass omtrent midt i lokalet med utsikt ut mot Kommunegården. På en barkrakk sitter en av de ansatte og spiser lunsj mens hun snakker med en kollega på den andre siden av disken.

 Del

Følget finner frem menyene som står tilgjengelig på bordet.


– Jeg har ikke vært her før, men dette er nok et sted hvor vi må hjelpe oss selv, sier Følget og plasserer fingeren i menyen og drar seg nedover.


Gutten i Stikka fatter raskt interesse for en lasagne.


– Dette er en italiensk restaurant, så da er det vel fornuftig å prøve seg på en pastarett, er det ikke, sier Gutten.

Les vår anmeldelse: Lancelot holder stand

– Jeg vil ha en klassisk Cæsar salat med kylling først, sier Følget.
 

– Før jeg smaker på en Pizza Parma.

Spisestedet rett overfor kinoen i Sandvika er ingen restaurant. De utgir seg ikke for å være det, heller.

Maten må bestilles i baren, bestikket må du hente selv og det er ingen som kommer til bordet underveis i måltidet. Men betjeningen er både blide og pratsomme når du først nærmer deg baren.

Les vår anmeldelse: Tika Tika i Sandvika: Krydret skuffelse


– Det er hyggelig her, et sted som plasser for de fleste, sier Gutten og kikker seg rundt.


Det er sitteplasser for alle anledninger, enten man vil spise ved bord, drikke i baren eller bare nyte kveldene i høye sofagrupper eller på barkrakker.

I et av hjørnene står det italienske flagg, på veggene henger filminspirerte bilder og et bilde av Ville Våge. Det spilles hastig jazz over høyttaleranlegget. Følget stikker fingrene demonstrativt mot ørene og Gutten i Stikka er enig.

Volumet passer langt bedre utover kvelden enn på denne tidlige ettermiddagen.

– Her er maten. Vær så god, sier servitøren og setter salat, pizza og lasagne på bordet.
Et fat med balsamico, sweet chili, soya, olivenolje og salt og pepper har allerede funnet veien til måltidet.


– Lasagnen er kremete og glovarm. Jeg etterlyser kanskje en litt sterkere tomatsmak, men dette er absolutt bra. Parmesanflakene på toppen ga den også en litt skarpere smak som drar opp totalen, sier Gutten i Stikka fornøyd.


En enkel salat, sprøtt brød og en kraftig aioli passet perfekt til den milde pastaretten.


– Man skulle tro at alle får til en Cæsar salat, men det enkle er ofte det vanskeligste. Det er mye som skal klaffe for at en salat virkelig treffer blink, sier Følget og stikker løs på romano-bladene.

logo Les mer om Claude Monets AlléSandvika


– Dette var bra! Salaten er sprø og såpass tørr at dressingen henger fast på bladene. Krutongene er veldig sprø, akkurat som jeg liker dem. Dressingen er ganske syrlig, men det har salaten bare godt av. Det eneste jeg kunne tenke meg å bytte ut er dette kyllingkjøttet. Hadde de valgt bryst istedenfor vanlig salatkjøtt, så hadde dette vært perfekt, sier Følget og smiler.


Pizzaen med parmaskinke faller også i smak. Ruccolasalaten gir en ekstra smak og jevner ut noe av smaken av den fete osten.


– Det er ikke så mye å si på denne. Bunnen er sprø, og tomatsausen er konsentrert. Jeg likte dette veldig godt, nikker Følget.

Dessert må til før det lille selskapet er helt i havn. Følget lener seg bakover og trommer seg på tromma.

Budstikkas vinskole: Episode 2: Vin, glass og serranoskinke

Gutten griper etter menyen på jakt etter en perfekt avslutning. Etter å ha stått i kø i baren for å bestille seg dessert, er det en liten nedtur ikke å kunne få bestilt den italienske iskremen som menyen lovet.


– Så får jeg ta en Husets kake, da, sier Gutten og tusler tilbake til bordet.


Ganske raskt kommer det en brownies med krem på bordet. Den ser saftig ut, og Følget er plutselig i form til å lene seg forover igjen.


– Glem det, bare min, hugger Gutten til.

Kaken er nærmest fløyelsmyk på innsiden av de sprø skorpene. Den nærmest rennende kjernen smelter i munnen sammen med pisket krem.


– Åh, Følget, så ergerlig at du valgte deg en forrett. Dette hadde du elsket, sier Gutten og lukker øynene.


Følget tar en slurk av mineralvannet og følger intenst med.


– Er den like saftig som den ser ut, undrer Følget.

– Enda bedre, smiler Gutten.

– Kan jeg smake? Bare en liten bit?

De bedende øyene til Følget vinner frem, en liten skje sendes over bordet. Øynene lukker seg mens Følget nikker taktfast.

Jazzen sprenger fortsatt ut i lokalet. Det blir i høyeste og meste laget, i alle fall når man skal spise og ikke jazze opp stemningen. Lokalet begynner å fylles opp, noen spisegjester, men de fleste ser ut til å bare nyte flytende.


– Uteserveringen her er stor, det må være et godt sted å sitte når det blir litt varmere i været, sier Gutten i Stikka og kikker ut.


Det er nesten vårstemning i gatene. Snøen er så å si borte, sola henger så vidt over kulturhuset og noen ungdommer i t-skjorte og strikkelue strener forbi.


– Det er et enkelt sted. Men maten er bra, til en grei penge. Så får det heller være at servicen bare eksisterer ved bardisken. Men de må da tape litt også, på ikke å tenke på mersalg ved bordene, undrer Følget.


– Vi har i alle fall fått i oss det vi trenger. Fire retter, én mineralvann og en Pellegrino for 524 kroner må vel kunne sies å være helt greit, sier Gutten i Stikka.


Følget nikker og følger opp konklusjonen.


– Helt greit.

 Del

Artikkeltags