– Dette skal bli spennende!

Gutten i Stikka kikker seg fornøyd rundt i lobbyen på Scandic Hotel i Asker. Mange av bordene er opptatt, det synes å være godt med hotellgjester som fyller plassene.
– Det ser veldig hyggelig ut. Er spent på menyen, sier Følget og finner etter hvert frem til en servitør. Bord er bestilt, men valget er fritt. Det er ett vindusbord ledig, og det lille selskapet tar stolene med utsikt ut mot Trollhaugen.


– Her har ikke jeg vært på i alle fall 15 år. Nå lurer jeg veldig på hvordan maten er, sier Gutten idet servitøren legger to rosa menyer på bordet.
Litt «Scandic-vann», eller vann som blir tilsatt kullsyre, kommer på oppfordring.
– Jeg tror jeg er i forrett-humør i dag, sier Gutten i Stikka og velger seg en carpaccio. Følget gjør seg klar for en calamari. Eller akkar om du vil.

Hotellsal

Spisesalen på Scandic ser ut som en typisk hotellsal. Bordene står dekket og klart, både til middag og frokost. Gutten i Stikka og Følget har funnet frem til et seksmannsbord.

– Jeg lurer på hvem som kommer hit og spiser? Det er en anonym restaurant som det ikke er så lett finne frem til. De stiller vel i samme klasse som Holmen Fjordhotell og Leangkollen, men de andre er langt bedre på å markedsføre seg ut mot kundene, sier Gutten.

– Kanskje de satser utelukkende på hotellgjester, sier Følget og kikker seg rundt.
Bortsett fra et langbord med noen seminargjester, og et lite firemannsbord, er de fleste andre dukkledde bordene bedekt med en eller to personer. Til tross for takhøyden er det stille og rolig på Scandic denne ettermiddagen.
– Calamari og carpaccio, vær så god, sier servitøren og forsvinner nesten før tallerkenene har landet.

Gutten i Stikka kvesser bestikket før de tynne skivene med rå oksefilet forsiktig rives fra hverandre. Kjøtt, ruccola, parmesan og olje spiddes med gaffelen.
– Tamt, utbryter han.
– Lite smak, pinjekjernene er for lite ristet, så de har ikke fått frem den nøttaktige smaken. Oljen som er brukt er også nøytral, nærmest smakløs. Dessuten mangler retten noen grove saltkorn for å trekke frem kjøttet. Flott presentert, men veldig kjedelig.
Følget er litt mer optimistisk til sin calamari.

– Dette ser bra ut, og smaken er god. Maten har av en eller annen grunn mistet varmen på vei ut fra kjøkkenet, men jeg synes dette var helt greit.
 

Urtebrød

Servitøren er innom bordet kun for å rydde. Et lite raskt «smakte det?» er alt som sies, og det etter at maten er fortært. Mersalg eksisterer ikke på Scandic. Det boblende vannet er allerede på bordet, men spørsmål om selskapet er interessert i noe mer å drikke, for eksempel vin, kommer aldri. Følget fortsetter på brødkurven og smøret som ble plassert på bordet da de satte seg.


– Urtebrød. Dette smakte veldig godt, det er saftig og ferskt.
Gutten i Stikka nikker enig når hovedrettene kommer med en servitør hastende bak seg.
– Kveite og lammeskank, vær så god, sier svensken og forsvinner.
– Kveite med linse-, grønnsaks- og potetragu, sier Følget oppklarende og begynner på maten.
– Kveita er perfekt stekt, den flaker seg lett og smaker godt. Men igjen; Temperaturen er ikke helt der den skal være.

Gutten setter kniven i lammeskanken og håper at kjøttet nærmest skal ramle av beinpipa og smelte i munnen. Skanken er omtrent en ovnstime unna akkurat det.
– Mør er vel ikke akkurat ordet, jeg bruker litt kraft på kjøttet her. Utfordringen med lammeskank er at den i utgangspunktet er et billig kjøttstykke fordi den er seig og krever lang behandlingstid. Kjøttet her er ikke seigt på noen som helst måte, men kjøkkenet er ikke i boks med å bryte det ned, sier Gutten.

– Men smaken er all right. Den grove potetmosen har en fin konsistens sammen med kjøttet. Potetene skulle bare ha hatt litt mer smør og fløte for å bli smidigere. Den blir for bastant, og jeg synes det smaker litt for mye ukokt potet.
– Nå var det mye klaging, sier Følget og kikker over bordet.
– Det er ikke meningen, for jeg liker det egentlig. Men alt mangler litt, og da er jeg ikke spesielt pirkete. Lammeskank skal være mørere enn dette, og potetmosen er uferdig, sier Gutten unnskyldende.
– Smakte det, spør servitøren og forsvinner med to tallerkener og et lite smil.
 

Dessert

På forespørsel kommer de rosa menyene på bordet igjen. Det er fortsatt plass til en liten dessert. Utvalget er ikke så stort; tre desserter og en dagens. Eplekake med krem og is frister ikke.

– Jeg synes både hovedrettene og de andre enkle rettene, som Scandic-burger og spareribs, gir menyen bredde. Men sjokoladefondant og pannacotta er ikke akkurat spennende. Det begynner å bli veldig klassiske dessertretter å sette på menyen, sier Gutten og trommer fingeren på menyen.
– Men dette er jo fordi de er så utrolig gode. Jeg går for sjokoladefondant, sier Følget raskt.
– Hvit sjokoladepannacotta til meg, da, sier Gutten til den nikkende servitøren.
– Og to kaffe.
Det går raskt på Scandic, kjøkkenet er effektive i å få ut maten til gjestene. Utenfor blåser det surt i høstvinden, men inne er det godt å sitte. Enda bedre når dessertene kommer på bordet.
– En helt grei sjokoladefondant. Myk i midten og med en mild sjokoladesmak. Enkelt og greit, som om man skulle gjort det hjemme, sier Følget.
– Hvordan var den hvite sjokoladepannacottaen?
Gutten i Stikka prøver å være positiv.


– God på smak. Litt vel bløt, kanskje, nesten kremaktig i konsistensen. Men den har gelatinklumper i seg, noe som er ganske uappetittlig. Dette er rett og slett ikke blandet godt nok sammen før den er satt til avkjøling. Men den røde bærcoulisen er god, passe syrlig sammen med pannacottaen.

Grei pris


Selskapet er over. Gutten i Stikka og Følget tar på seg høstjakkene og takker for seg. 850 kroner for to trerettere og en mugge Scandic-vann må sies å være helt greit.
– Dette er vanskelig, spesielt å gi maten et terningkast. Tanken og ideen er god på hver rett, smakene er der, i alle fall på menyen. Men når den kommer på tallerkenen så er det ingenting som er i mål, sier Gutten i Stikka.
– Så kjører vi vippeprinsippet, sier Følget.
– Vi vipper maten ned og servicen opp. Da skal man vel være fornøyd.
Og sånn blir det.