Kjapp italiener

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

Lett bris, nesten flatt hav og stekende sol. Sommeren er på lynvisitt, og da er ikke Gutten og hans følge sene om å styrte av gårde til bryggen i vakre i Vollen.

DEL

 – Dette er perfekt. Her kan folk fylle magen og bensintanken samtidig. Lavoktan til skuta og høyoktan til kapteinen, stråler Gutten.

Siden vi ikke fikk lov til å bestille bord ute hos Vitos fjordkro, men ble lovet at «det er masse plass», regner Gutten med at det må være en smal sak endelig å få nyte en middag i friluft.

Idet vi svinger inn på bryggeområdet med to timers gratis parkering, skjønner vi at mange hadde tenkt den samme tanken. Det spiller for øvrig ingen rolle om du kommer med bil eller båt, men husk å trekke lapp. Ikke alle hadde gjort det denne folkerike dagen ...


– Ser ganske fullt ut, sier Gutten skeptisk og myser utover det yrende folkelivet på brygga. Men heldigvis er det noen som akkurat er i ferd med å gå, og følget på fire kan benke seg på bryggekanten.


– Blir visst ikke behov for solbriller likevel, sier Følget litt skuffet idet vi setter oss i skyggen og skuer misunnelig over på andre siden av bukten der en rekke nye leilighetsbygg reiser seg mot kveldssolen.

Anmeldelse: Priser kvaliteten på Bekkestuene


– Supert endelig å kunne sitte ute likevel. Det har vi gledet oss til lenge, trøster lille Følget mens hun spent tar imot menyen fra vår vennlige kelner, som for øvrig var svært rask på pletten. Det fortsatte hun og kollegene hennes med resten av måltidet.

– Nå er jeg spent på forrettene bruschetta og carpaccio. Forrige gang vi var her, var tomatene altfor kalde, og carpaccio var ikke å oppdrive, sier Gutten, som selvsagt har store forventninger til scampiene i hvitvinssaus også.


Og de forventningene blir slett ikke gjort til skamme. De store rekene bader i en nydelig hvitvinssaus (Gutten er inne på tanken å bestille tre av disse i stedet for hovedrett), det store tårnet av tomater er perfekt temperert på toppen av et nydelig stykke brød. Og carpaccioen – helt rå!

Anmeldelse: Nesten på høyden på Bambus Sushi


– Snakk om god start, smatter Gutten fornøyd. Og som alltid ferdig litt før Følget. Det er hovedretten også, for plutselig står en forfjamset servitør med armene fulle av mat og ser på den nesten-spiste forretten til Følget, og alle tallerkenene på bordet.


Når sekundene blir lange og panikken setter inn, ja, da setter vi hovedrettene på et nabobord, hiver restene av forrettene på et tredje bord – og vips, inn seiler scampi i hummersaus, indrefilet med soppsaus, indrefilet med peppersaus og ikke minst lammekarré til Gutten. Trodde han.

– Dette er jo syltynne lammekoteletter som er gjennomstekt på grillen, surmuler Gutten, som hadde gledet seg til blodig, saftig lammekjøtt. Dette er godt på smak, men skuffende likevel.

– Fint å servere grillede lammekoteletter, men da får man heller kalle en kotelett for akkurat det, snøfter Gutten.
– Scampiene er nydelige, og sausen er helt praktfull, forsøker Følget seg litt forsiktig. Men entusiasmen stiger fort:

– Du mååå bare smake!

Anmeldelse: Hjemmekoselig hos Mads & Martin i Vollen

Å, ja, ingen tvil om at kokken på brygga har sving på sausen. Så også sausene til de to biffene. Perfekt stekt kjøtt, også, dog noe kjedelig på smak og litt trevlete for en indrefilet. Men å servere nøyaktig de samme grønnsakene til alle fire rettene – en liten bukett broccoli, ditto blomkål, en asparges og en minimais – det er i beste fall lite kreativt. Så også presentasjonen av maten på tallerkenene. Det tok nok ikke lang tid.

Adskillige trinn på den kunstneriske stigen klatrer derimot dessertene, tiramisu, hjemmelaget italiensk is med varm, tykk sjokolade (og det er den), et friskt utvalg av sorbetis og ikke minst italiensk eplekake (en pai-aktig variant) med is.


– Kjempegodt, lyder det firstemt fra Guttens bord. Før det krasjlander med et par doble americano og en ditto espresso. Sistnevnte riktignok svært så god, men de andre to kaffekoppene smakte direkte vondt.

– Fysj, smaker oppvaskvann. For noe tynt skvip, brummer Gutten og får bifallende nikk fra Følget.
Slikt er selvsagt ikke hyggelig å høre for en ellers svært patent og strålende blid kelner, der beklagelsene står i kø. Og de to koppene er da heller ikke å se på regnskapets time.


Hva så med totalinntrykket – kommer vi tilbake til Vitos fjordkro? Selvsagt, og vi gleder oss. Og ikke minst håper vi at noen kan ta tak i toalettforholdene (som trekker servicekarakteren ned), for de er slett ikke en slik bryggeperle verdig.

Si din mening om denne anmeldelsen i kommentarfeltet under.

Artikkeltags