Denne restauranten ble lagt ned i 2012.

Gutten og hans følge kunne vel trenge litt sydlandsk varme og temperament der de hutrer seg langs den flotte bryggen i enden av Lysakerelva, med stram kurs for den stupende kvinnen ytterst på Lysaker brygge. Eller La Donna dei tuffi, som restauranten heter på italiensk.

Vinterkulden får god hjelp til å trenge gjennom marg og bein av en sur nordavind. Ikke rart vi er ganske så alene der vi sikter oss mot de levende flammene helt ytterst på bryggekanten.

– Lurer på om den røykende kokken er her for å ønske oss velkommen nå også, sier Gutten og mimrer om det første møtet med restauranten i 2009.

Surt var det da også. Dårlig timing, vil nok noen si, for beliggenheten til dette spisestedet kan konkurrere med de fleste. Og aller best i den kommende årstiden, selvsagt, der man kan seile inn fjorden, fortøye langs brygga, klive opp de flotte leiderne og sette seg rett ned på bryggekanten.

– Nei, kanskje han har sluttet, repliserer Følget i det vi svinger inn i lokalet. Og blir møtt av et stort og vennlig kelnersmil.

– Hei, vi har bestilt bord – ved vinduet, sier Gutten fornøyd, men blir temmelig misfornøyd over at alle vindusbordene er opptatt.

– Beklager, det må ha skjedd en misforståelse, sier en stotrende, litt mindre smilende kelner og viser oss innover i lokalet. Helt innerst.

Les flere restaurantanmeldelser her

Perfekt match

– Dårlig start. Heldigvis er utsikten begrenset, halvveis trøster Gutten seg selv og følget sitt.

Spenningen før måltidet er stor. Med priser rundt 300 kroner for en hovedrett, bør kvaliteten være på topp. Det var den ikke ved forrige besøk, og da vanket det trekk blant annet for den tradisjonelle saltimboccaen. Mon tro om den retten er blitt bedre på tre år?

Men det første først – antipasti. Forrett. Antallet på menyen er ikke til å bli forvirret av, men seks varierte varianter som frister alle sammen. Gutten er klar:

– Stekte kamskjell med artiskokk-krem. Nam!

– Jeg har lyst på antipasti misti – et utvalg av italienske delikatesser, sier Følget, mens unge Følget stønner ved synet av hjortecarpaccio.

logo Les mer om Lysaker Brygge

Kelnerens anbefaling om et glass Soave Classico 2009 slo an hos både Gutten og Følget.

– Perfekt match, konstaterer Gutten om vinen til maten – og vice versa.

– Nydelige kamskjell og artiskokk-krem, perfekt balansert med sitron og urter.

– En nydelig liten reise i italienske spesialiteter, repliserer Følget og legger innpå med pølsebiter og oliven.

DISKUTÉR: Hva er din erfaring med La Donna dei tuffi? Si din mening under artikkelen.

Ingen bedring fra sist

Unge Følget er det nesten ikke mulig å få kontakt med, der hjorten har henført ham til nye høyder. Det skjønner Gutten godt, der han sniker seg til en smakebit.

Og da er det bare å glede seg til fortsettelsen. Som forresten kommer på nære røde rappen etter at forrettene er fortært. Bra service.

Inn fra høyre seiler en indrefilet av okse til Følget, hjortefilet til Gutten, mens unge Følget satser yngre – på saltimbocca, som er ytrefilet av lam rullet i parmaskinke.

For tre år siden var denne så nær seig som det er mulig å komme. Nå er magaplasket like stort. Seig og tørr i tillegg. Men tilbehøret smakte.

De andre to hovedrettene var rene stilstup til sammenligning.

– Utrolig smakfull hjort. Steinsoppskorpen, som kelneren skrøt av at er unik for La Donna dei tuffi, er praktfull.

– Biffen min er også kjempegod. Nydelig gratinert med gorgonzolaost. Kun et bitte lite minus at den nok er mer medium stekt enn medium pluss, mener Følget.

Igjen sto vinanbefalingen til troende. Chianti Classico Nittardi 2007 var like passende følge til hjort som til okse.

Her kan du lese flere nyheter om mat og vin

Magaplask

Selv om kokken nok har begrenset mengdene noe på tallerkenene sammenlignet med porsjonene fra forrige besøk, er det fortsatt mer enn nok. Men dessert er det plass til hos alle tre. Unge Følget satser søtt på panna cotta med ananas confit, Følget slår til på sitronis med vodka og fersk frukt, mens Gutten styrer unna det søte og går for italienske oster.

– Håper det ikke er for mye vodka på isen, hvisker Følget litt nervøst når kelneren kommer bærende med desserten.

Og nei, det var slett ikke for mye vodka. Ostefatet var kaldt, men rikt på smak og utvalg. Mens magaplasket denne gang kom med pannacottaen. Tam i smaken og med ananas som smakte boks. Dessuten søtt på søtt.

Selv om vi veldig gjerne skulle ha hatt den bordplasseringen vi ble lovet, sluppet den evinnelige duringen til oppvaskmaskinen, og gjerne sett enkelte av rettene holde en bedre kvalitet prisen tatt i betraktning, så var totalopplevelsen absolutt positiv – løftet opp av upåklagelig service!

Nå gleder vi oss til sol og sommer med pasta og kald hvitvin på bryggekanten.

Og den røykende kokken har ikke sluttet – han bare drøyer røyken til etter maten ...