Klarer ikke henge med de rike: - Jeg føler at jeg ikke strekker til for barna mine

BUSS: For litt siden takket bilen for seg. Da blir det buss. Boligen familien bor i er leid. – Boligmarkedet i Bærum er vanskelig i utgangspunktet, og når man er aleneforsørger er det nesten ikke mulig å komme seg inn på markedet, sier læreren, som i dag bruker mer penger på å leie i Bærum enn hun ville brukt på et passende boliglån. Hun og de andre intervjuobjektene er i denne reportasjen anonymisert etter eget ønske.

BUSS: For litt siden takket bilen for seg. Da blir det buss. Boligen familien bor i er leid. – Boligmarkedet i Bærum er vanskelig i utgangspunktet, og når man er aleneforsørger er det nesten ikke mulig å komme seg inn på markedet, sier læreren, som i dag bruker mer penger på å leie i Bærum enn hun ville brukt på et passende boliglån. Hun og de andre intervjuobjektene er i denne reportasjen anonymisert etter eget ønske. (Foto: )

Her er stemmene vi sjelden hører i offentligheten: De er flaue over å mangle penger i rike Asker og Bærum.

DEL
<div id='netboard-1'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('netboard-1'); }); </script> </div>

– Jeg går egentlig i minus hver måned.

Firebarnsmoren jobber fulltid som lærer i Bærum og leier bolig i et velstående nabolag der familien bodde da ekteskapet gikk i knas. Omtrent halve lønnen går til husleien, som kvinnen mener er billig til Bærum å være: oppunder 15.000 kroner per måned.

Hver måned tar pengene slutt noen dager før neste lønning er på konto.

Kvinnen «vil ikke være negativ». Hun smiler og feier f-ordet unna.

Fattig? Ikke hun.

– Jeg har en helt grei inntekt, men det er veldig høye husleier i Bærum. Er man enslig forsørger i en rik kommune, vil man føle seg fattig.

Mange har mer enn nok.

Asker og Bærum har Norges to høyeste gjennomsnittlige bruttoinntekter: 590.600 og 629.200 i 2015. Bærum har også Norges høyeste median-inntekt (midt på skalaen), 448.400 kroner, mens Asker kaprer en nasjonal fjerdeplass med 433.200 kroner. Her er ett tall til: I Asker er andelen med inntekt etter skatt på under 150.000 kroner den tredje største blant Akershus’ 22 kommuner.

Asker og Bærum vedtar i disse dager planer for bekjempelse av fattigdom. Det handler mest om «relativ fattigdom»; å mangle «ressurser til å delta i samfunnets aktiviteter og å opprettholde den levestandarden som er vanlig i dette samfunnet».

Fra dette skal barna skjermes.

Mindre penger, mindre fritidsaktiviteter

Ungdomsundersøkelsen 2014 viste at de som har dårlig råd deltar mindre i organiserte aktiviteter enn de som har god råd. En rekke ulike tiltak skal gi barn og ungdom i lavinntektsfamilier mulighet til å delta på samme aktiviteter som alle andre barn – fra utlån av utstyr til rabatterte kontingenter og gratisreiser.

I statistikken for «vedvarende lavinntekt» er familier med innvandrerbakgrunn og enslige forsørgere overrepresentert. For 2014 var lavinntektsgrensen for to voksne og to barn til sammen 37.000 kroner utbetalt per måned, for én voksen og to barn 28.000 kroner.

<div id='outstreamvideo'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('outstreamvideo'); }); </script> </div>

Ambisjonsnivå tilpasset to voksne i full stilling

«Barnerike familier, eneforsørgere og enslige med lavinntekt kan oppleve det vanskelig å delta i Askersamfunnet, fordi forventninger til forbruk og ambisjonsnivå legges for høyt eller tilpasses en familieøkonomi hvor to voksne jobber full stilling,» heter det i kommunens folkehelseplan.

På papiret er de fattige de som tjener under halvparten av median-inntekten i landet; 9,4 prosent av alle barn tilhører slike familier.

I Asker og Bærum er det så vanlig å tjene godt at man inkluderer enda flere blant de potensielt fattige – helt opp til 60 prosent av medianinntekten. Da dreier det seg om 6,2 prosent av alle barn i Asker og 5,8 prosent av barna i Bærum.

Til sammen 2.385 barn.

Ekstra vanskelig når mange er rike

Ulikhetene i Asker og Bærum er imidlertid blant de største i Norge, kun slått av Oslo og Sola, og forskjellene blant barnefamilier øker. Asker kommune bemerker at mengden pengesterke innbyggere skviser lavinntektsfamilier i boligmarkedet.

Bærum kommune skriver om seg selv at her hvor «inntektsnivået er relativt høyt, kan det å være fattig oppleves som mer ekskluderende enn i kommuner hvor forskjellene ikke er så store.»

LES OGSÅ: Ønsker flere søkere til fattig-millioner

- Jeg strekker meg så langt jeg kan

Selv om pengene tar slutt, går ingen sultne hos læreren i Bærum.

– Det er jo mat i skapene.

Bilen tok kvelden i januar. Nå har alle fått månedskort, og dem har de mye glede av.

Den ene datteren ser på tv i andre enden av stua. Av og til senker mor stemmen, eller snakker litt engelsk.

– Jeg føler at jeg ikke strekker til for barna. Spesielt tenåringene vil gjerne gjøre ting. Dra på slalåm. Kino. Jeg strekker meg så langt jeg kan. Jeg har en liten ekstrajobb som sper på.

Dyre forventninger i fellesskapet

Læreren mener listen ligger høyt i Bærum, og at det er de voksne som har lagt den der.

– De har jo høye forventninger, da. Setter i gang dyre turer. Man forventes å være med på foreldretreff på dyre restauranter. Så kan ikke jeg foreslå å møtes hjemme hos meg heller. Jeg føler vel ikke at leiligheten er stor og fin nok.

– Hva sier du, da?

– Nei ... Jeg er ikke så flink til å si fra om ting. Jeg burde sagt, kan vi ikke møtes hjemme hos noen? Det er lurt å gjøre det slik for å inkludere alle.

LES OGSÅ: Fritid for alle

"Ikke tøff nok" til å si fra at det skorter på pengene

– Hvorfor sier du ikke «dette er for dyrt for meg»?

– Jeg er nok ikke tøff nok til å si fra. Jeg tenker nok dessverre for ofte på hva andre tenker om meg.

– Er du flau?

– Noen ganger.

Andre ganger er prisen så langt utenfor hennes rekkevidde at hun ikke blir flau.

Turer til mange tusen kroner, en kostnad som kommer i tillegg til vanlige kontingenter.

– Skolene er flinke til å arrangere dugnader, som til Polen-turene. I idrettslagene virker de ikke så opptatt av det. Da er det bare å bla opp.

LES OGSÅ: Kommunen tar ferieregning for unge

Ydmykende å måtte bremse festen

Noen andre må si fra, mener Tone Fløtten, forsker og daglig leder ved Fafo.

– Jeg tror aldri vi kan forvente at den som ikke har råd, sier fra selv. Det krever fryktelig mye å si at «jeg har ikke råd». Det vil oppleves som ydmykende, særlig på et sted hvor veldig mange har råd.

Fløtten ser gode grunner til at barna skal være i sentrum for fattigdomsbekjempelsen.

– Det er en politisk målsetting at barn skal ha en god oppvekst. Det er et rettferdighetsprosjekt. Og så er man bekymret fordi man vet at fattigdom til en viss grad går i arv. Men merk at de aller fleste som vokser opp med lavinntekt ikke vil leve med lavinntekt som voksne, sier Fløtten.

Fritidsaktiviteter ruster barn for voksenlivet

Fattigdomsbekjempelse er også en «egoistisk tanke for oss som samfunn». En bærekraftig velferdsstat krever høy sysselsetting.

– Middelet er fritidsaktiviteter. Hvorfor?

– Fritidsaktiviteter er viktige både for levekårene akkurat nå, og for den sosiale læringen. Man får jevnalderopplevelser som er viktige i seg selv. Så håper man at aktiviteten skal ha langsiktig effekt. Kanskje man oppnår å myndiggjøre barn, ruste dem for ungdoms- og voksenlivet.

Filosof: Varsku hvis folk er flaue over "annerledes" hjem

Henrik Syse, filosof og forsker ved PRIO, kom denne uken til Holmen kirke for å snakke om vårt samfunns store forskjeller.

– De kan være både urettferdige og farlige. De kan skape ustabilitet og dyp misnøye.

Samtidig mener han det er overvurdert hva man kan bestemme vekk av ulikheter – og undervurdert hva de rette holdningene kan utjevne.

– Dette handler om holdninger også. Det er veldig farlig om vi snakker bare om det som er koselig, og ikke om det som er viktig. Hvis vi får et samfunn hvor man er flau fordi det ser annerledes ut hjemme hos oss, da må vi rope et varsku. Aldri bli lei av å snakke om de grunnleggende verdiene.

LES OGSÅ: Asker-ungdom får «fattig-støtte»

Tre veldig tøffe år for sykepleieren

Sykepleieren fra Asker tenkte hele tiden at neste år skulle bli bedre.

– Men på selvangivelsen ser jeg at jeg har gått ned i inntekt hvert år. De siste tre årene har vært veldig tøffe. Vi har tak over hodet. Vi har mat. Men alt er relativt. Jeg er ikke fattig, men jeg må velge hele tiden.

SKØYTEBANEN PÅ risenga: Et passende sted å møtes, synes sykepleieren fra Asker. Det er mange gode gratistilbud i Asker, mener hun, man må bare vite om dem.

SKØYTEBANEN PÅ risenga: Et passende sted å møtes, synes sykepleieren fra Asker. Det er mange gode gratistilbud i Asker, mener hun, man må bare vite om dem. (Foto: )

Hun fikk to barn og ble skilt. De siste årene har hun jobbet deltid, dels fordi formen ikke var på topp etter samlivsbruddet, dels fordi det ikke er helt lett å kombinere aleneansvaret for to barn med turnusjobb. Fra nyttår har hun arbeidet heltid, og tjener nå 500.000 i året.

Men uten familie i nærheten må hun betale barnevakt for å kunne gå kveldsvakter. Eksmannen bor utenlands.

LES OGSÅ: De rikeste arver pengene

Vinteren er den dyreste tiden

– Det verste er når vinteren kommer, og når regningene for fritidsaktivitetene skal betales.

Vintersko, basketsko, fotballturneringer, korpsturer.

– Det blir store beløp. Da får jeg angst.

Men hun har lest seg opp:

– Det er veldig forebyggende for barn som bor alene med mor å være med i fritidsaktiviteter. Om de ønsker det, skal jeg sponse det. Heldigvis ble det ikke ridning, sier hun.

Barna, i barneskolealder, er positive og takknemlige. Om familiens økonomi vet de «litt». Når de ber om Syden, googler mor frem reiser for å vise hva det koster.

– Det er en balanse mellom å skjerme barna og å lære dem å være fornøyd med å ha litt mindre. Ellers vil de alltid gå rundt og føle at de går glipp av mye. Spesielt her i Asker.

Mor velger sine ord med omhu.

– «Vi har ikke så mye penger,» pleier jeg å si. Jeg sier ikke at vi har «for lite» penger.

LES OGSÅ: Ny app skal hjelpe ungdom med å unngå økonomisk smell

Tror ikke hun vil klare å kjøpe bolig i Asker

Klart det hadde vært økonomisk fornuftig å kjøpe bolig, men da antar sykepleieren at hun må ut av Asker.

– Vet du hva? Jeg ser ikke på boligannonser. Jeg kan ikke utsette meg for det. Mange andre leier i gata vår.

Med andre foreldre har hun følt seg litt utenfor:

– Vennegrupper, for eksempel. Svære, flotte hus. Karbonski. Oppussing. Jeg sitter der ... og jeg føler meg ... jeg har ingenting. Ingenting å si. Jeg føler meg ikke dum. Men tom. Når man blir bedre kjent, forstår man at tingene ikke er det viktigste her i verden, heller ikke for de andre. Jeg har nesten ikke opplevd at noen er hovne. Så hvorfor føler jeg skam?

Vil vise barna at man ikke skal skamme seg

Hun gruer seg alltid for gjenvisitten.

Hennes hus er lite.

– Åh, off, grusomt. Men jeg hopper i det. Jeg skal vise barna at man ikke skal skamme seg. Det også blir lettere etter hvert. Ikke fordi forskjellene blir mindre, men fordi jeg er blitt kjent med folk.

Aller best kjent blir man på fotballbanen.

– Da står foreldrene ved siden av hverandre og heier, uansett inntekt.

Sin egen snakker hun helst ikke om. Ett år trengte «klassekassa» ekstra innskudd.

– Akkurat da hadde jeg ikke økonomi til å betale det. Det året var 400 kroner mye penger for meg.

Hun sa ingenting.

– Det føles så teit å si det.

les også: Aktivitetskort gir mindre sosial ulikhet

Har brukt mye tid og krefter på å lete etter økonomisk hjelp

Da oppvaskmaskinen knelte, ble det håndarbeid en periode, men basketregningen kunne ikke utsettes på samme måte.

– Da ringte jeg barnevernet. Jeg spurte etter økonomisk støtte. Det kunne de ikke gi. De kunne heller ikke gi meg informasjon om hvor ellers jeg kunne søke hjelp. De burde sitte på mer kunnskap, slik at jeg kunne slippe å henvende meg alle steder, sier alenemoren som mangler både tid og penger i hverdagen.

Hun ringte videre. Tilfeldig fikk hun vite, fra kommunens servicetorg, at idrettsklubbene har penger til barn med behov for støtte. Moren er både frustrert og lattermild:

– Enten får jeg ikke hjelp, eller så får jeg vite om noe jeg kunne fått for flere år siden.

Hun følte seg ganske liten da hun måtte gå til kassereren i fotballklubben, en annen mamma i klassen, og be om rabatt på grunn av dårlig råd.

– Hvorfor kan ikke en idrettsklubb opplyse om denne muligheten, for eksempel på foreldremøter?

Takket nei til ekstra hjelp da problemet løste seg

Hun fikk rabatt på fotballen. Så kom regningen for korpset.

– Musikk er bra for hjernen, sier moren.

– Det er ingen argumenter mot disse aktivitetene.

Ett blindskudd gikk på e-post til Frelsesarmeen. Vintersko og basketregning, hadde det vært mulig å bli sponset med noen kroner?

Så dumpet en liten pengegave ned i fanget på henne, samtidig som Frelsesarmeen sa ja til å sponse sko. Så da takket kvinnen nei:

– Da er det noen andre som trenger pengene.

LES OGSÅ: Dette er bedriftenes julegaver til ansatte

Slik fungerer pengestøtte til idrettsforeldre

Til økonomisk vanskeligstilte kan idrettslag søke Asker idrettsråd om penger fra en pott på til sammen 300.000 kroner. Det er en pott idrettsrådet mener kunne vært dobbelt så stor, og enda har ikke mer enn 10 idrettslag søkt i 2016.

Det utgjør en tredel av medlemsmassen.

De søker ut fra en beregning av hvor mange kontingenter som ikke ble betalt året før, og så hjelper idrettsrådet klubbene med å «sikre at det er betalingsevne, og ikke betalingsvilje, som ligger bak tallene.»

235 barn og unge mottok støtte gjennom klubbene i Asker.

– Trenere og oppmenn har en god følelse av hvem som har økonomiske utfordringer, mener Gry Garlie, leder i Asker idrettsråd.

Forslag: Vent med informasjon til purring nummer to

For den som ønsker å holde sin økonomiske situasjon skjult – som sykepleieren i Asker – er det mulig å leve i uvitenhet.

Etter en klikkerunde har Budstikka lykkes med å finne hint om rabatt for fattige på nettsidene til én lokal idrettsklubb, Fossum IF.

På Asker idrettsråds sider ligger derimot «Forslag til prosess». Her foreslår Idrettsrådet at klubben først sender ut vanlig faktura. Om denne ikke betales, kan de sende en første purring hvor det står om muligheten for å dele regningen i flere rater. Først ved purring nummer to, etter «vennligst betal» og nytt delbetalingsforslag, foreslås teksten: «Idrettslaget er opptatt av at alle barn og unge skal få tilgang til trening, uavhengig av foreldrenes økonomiske evne og vi ønsker en dialog med foresatte dersom økonomi er en barriere. Opplysninger om andre støtteordninger finnes på Asker idrettsråds hjemmeside, www.askeridrettsrad.no».

LES OGSÅ: Har penger til utstyr, men ingen hall

- Jeg venter ikke på to purringer

Sykepleieren fra Asker, som i desperasjon tok kontakt med både barnevern, Frelsesarmé, kommunen og idrettsklubber med barnas ubetalte fritidsaktiviteter, synes det er «hundre prosent uforståelig» at informasjonen skal være så godt gjemt. Én purring er nok til å gjøre henne stresset. Ved purring nummer to er hun redd hun ikke ville lest teksten en gang.

– Har du en ordning, så må du opplyse om det. Jeg venter ikke på to purringer for å se om det kanskje kommer en ny tekst. Da tar jeg barna ut av aktiviteten eller prøver å løse problemet på annet vis.

Hun kan ikke forstå hvorfor hjelpetiltak for vanskeligstilte ikke kunne vært del av den allmenne velkomstinformasjonen i klubbene.

- Ser forbedringspotensiale

Gry Garlie i idrettsrådet ser forbedringspotensiale. Hun sier rutinene varierer, at idrettsrådet nå er i ferd med å samle «de gode eksemplene».

Til sykepleierens spørsmål om hvorfor ikke informasjon om tilskudd kunne vært tilbudt allment og på et tidlig tidspunkt, beklager Garlie:

– Vi skulle gjerne hatt ressurser til å lage et standardbrev til klubbene, men det har vi ikke hatt kapasitet til fra idrettsrådets side,

Hun vil gjerne understreke at idretten har en fantastisk evne til å inkludere.

Mer oversiktlig informasjon kommer, lover Asker kommune

Askers Nav-leder Wenche Steen skriver på e-post at «veiledere i Nav Asker kjenner til tilbudene i kommunene,» og at «Nav vil strekke seg langt i slike saker.»

Noen liste over disse tilbudene har Steen ikke.

Kommunikasjonssjef Cindy Empaynado i Nav Akershus foreslår først Kommunenes Sentralforbund, men de har ingenting slikt.

Deretter nevner hun Heidi Thommesen, frivillighetskoordinator i Asker.

Det er et godt forslag, bare litt tidlig. Thommesen bedyrer at det kommer en liste på kommunens nettsider, da over gratistilbud som er åpne for alle.

– Det er et stort dilemma, forklarer Thommesen.

Hun drar et eksempel: Gratis ved fra frivillighetens hus på Hasselbakken har litt for ofte vært kjørt hjem til fine hus med fine biler parkert foran. På den andre siden frykter man å stigmatisere de fattige med tilbud rettet mot fattige, særlig om f-ordet brukes.

På den politiske agendaen i Asker nå, er et «aktivitetskort» for barn og unge, og det skal være behovsprøvet.

Bærum vil bryte ned "siloene"

Også i Bærum kommune er det mange steder å vende seg for hjelp. Kommunen jobber for å bryte ned «siloene». Det snakkes om faste møter med representanter fra lavinntektsfamiliens «aksjonsnettverk». Nav-kontorene i Asker og Bærum er med i et forskningsprosjekt som prøver ut en «helhetlig» modell for oppfølging av lavinntektsfamilier.

Det skal bli lettere å finne frem i «jungelen», som Stig Fallingen, tjenesteleder for Ungdom og Fritid i Bærum kommune kaller den.

– Det er mye flinke folk overalt. Utfordringen er å få dem til å skjønne at de ikke nødvendigvis har den beste løsningen hos seg, sier Fallingen.

Ønsker miljøer hvor alle samfunnslag er sammen

Mange vet om BUA på Dønski, Norges nest mest brukte, etter den i Oslo-bydelen Bjerke.

BUA: Victoria Toth som jobber på fritidshuset Marie P. leter etter slalåmstøvler størrelse 43, men det er litt utplukket her i den populære BUA akkurat nå. Hit kan hvem som helst komme og låne fritidsutstyr.

BUA: Victoria Toth som jobber på fritidshuset Marie P. leter etter slalåmstøvler størrelse 43, men det er litt utplukket her i den populære BUA akkurat nå. Hit kan hvem som helst komme og låne fritidsutstyr. (Foto: )

Her finnes skøyter, ski, snowboard, skisko, sykler, våtdrakter – alt til gratis utlån. Det finnes en filial på Rykkinn, og nye kommer på Holmen og i Heggedal. BUA ligger i fritidshuset Marie P, som er åpent hver dag, og for alle, også de rike, selv om alt er gratis. Poenget er å skape et fritidsmiljø for alle.

– Det er baksiden av medaljen i Bærum. Alle er med på alt hele tiden. Det er jo positivt også, med bursdager og idrett, sier høyrepolitiker Anne Lene W. Hojem.

FATTIGDOMSBEKJEMPELSE: Politikerne i Bærum valgte fritidshuset Marie P. som ramme til samtale om fattigdomsbekjempelse i Bærum kommune. Torbjørn Espelien (frp), Morten Skauge (h) og Anne Lene W. Hojem (h).

FATTIGDOMSBEKJEMPELSE: Politikerne i Bærum valgte fritidshuset Marie P. som ramme til samtale om fattigdomsbekjempelse i Bærum kommune. Torbjørn Espelien (frp), Morten Skauge (h) og Anne Lene W. Hojem (h). (Foto: )

Det har hendt at man fra politisk hold har forsøkt å bremse forbrukskarusellen. I 2013 begrenset Bærum tilleggsaktiviteter i SFO-tiden. Lommedalen skole fikk ikke lenger drive alpin-SFO med ekstrabetaling, selv om Lommedalen Alpint ordnet låneutstyr og penger der det var nødvendig.

Kommunens barnefattigdomsplaner inneholder ikke nye forsøk på å begrense forbruket til de rikeste, men på å hjelpe de fattigste å føle seg mindre fattige.

– Ingen barn skal oppleve fattigdom. Vi kommer ikke bort fra at noen vil leve med det, sier høyrepolitiker Morten Skauge.

- Om jeg så spiser bare grøt, det viktigste er at barna får sosiale aktiviteter

– Det er flaut, ja.

Fotballmammaen vil ikke røpe for naboene at hun har dårlig råd. Derfor vil også hun være anonym. Kvinnen kom fra Somalia til Norge i 1994, på familiegjenforening. Ektemannen fikk renholdsjobb i Bærum. Mor jobbet ikke på denne tiden. De fikk fire gutter sammen.

SLITER FORTSATT: Men det var enda tøffere før for fotballmammaen fra Somalia (høyre). Hun og venninnen har begge jobb og utdanning, men de har store familier å forsørge, og fotballmammaen er alenemor. Fotball for barna har de alltid prioritert, på bekostning av egne behov.

SLITER FORTSATT: Men det var enda tøffere før for fotballmammaen fra Somalia (høyre). Hun og venninnen har begge jobb og utdanning, men de har store familier å forsørge, og fotballmammaen er alenemor. Fotball for barna har de alltid prioritert, på bekostning av egne behov. (Foto: )

Slik hun husker den aller tøffeste tiden:

– Vi levde på laveste inntekt. Veldig lite. Vi kan ikke kjøpe det vi vil. Vi kan ikke ta turer. Vi må kjøpe mat, buss, medisiner og klær til barna. Vi tenker ikke på reiser. Vi kan ikke. Vi beveger oss ikke. Jeg sitter i en stol.

Hun ler.

– Det er morsomt.

I hvert fall i retrospekt.

En ting fant foreldrene på et eller annet vis alltid penger til: Alle guttene har spilt fotball. Ektemannen døde for fem år siden, men de var alltid enige om denne prioriteringen.

– Barna trenger opplevelser, de trenger aktiviteter, barna trenger alt! Om jeg så spiser bare grøt, det viktigste er at barna får sosiale aktiviteter. Hvis de ikke får det, går de til Sandvika storsenter og står der. Går de til fotball, vet du hvor de er, og de er slitne når de kommer hjem. Men det er veldig slitsomt. Jeg har vært veldig sliten i veldig mange år, av å dekke utgifter. Vi har betalt masse. Jeg husker noen ganger vi bare hadde suppe og brød.

Bedre nå som barna er store

En gang gikk fotballregningen til inkasso.

Hun skulle ønske det var lettere å få dekket fritidsaktiviteter, det ville være verdt det, for samfunnet, å sørge for at alle barn kunne delta i de fritidsaktivitetene som passer for dem, uten å måtte tenke på penger.

I dag er fotballmammaen og hennes venninne, som også kommer fra Somalia, innom fritidshuset Marie P på Dønski.

De leverer et par skøyter som har vært utlånt til en av sønnene.

Begge mødrene kommer rett fra fotballkamp.

Misunnelig? Bare på én ting

Fotballspillerne begynner å bli store, voksne. De flytter hjemmefra, klarer seg selv. Fotballmammaen har utdanning og jobb nå.

– Jeg begynte i språkpraksis, begynte å jobbe, og tok videregående. Nå er jeg helsefagarbeider og jobber 100 prosent på sykehjem. Ikke noe luksusliv, men det er greit.

Hun ser at mange i Bærum har mer enn henne. De har hytte, hus, biler. Om det er spesielt vanskelig å ha dårlig råd i en rik kommune, vet ikke fotballmammaen.

– Det som er vanskelig er å ikke ha lært språket, å ikke ha jobb, og å ha laveste inntekt.

Bare en sjelden gang stikker misunnelsen, forteller venninnen. Det er når praten går på foreldremøtet. Andre foreldre okker seg: Deres barn er så travle at de nesten ikke rekker å gjøre lekser.

– Da forstår jeg at de andre barna har tre og fire fritidsaktiviteter. Da tenker jeg: Det kunne vært bra for mine barn også. Det er den eneste gangen.

Artikkeltags