– Vi hadde neppe klart å stable på bena det vi gjorde uten Facebook

MER ENN BARE LIKES: Allerede to måneder etter oppstarten høsten 2015 hadde Facebook-gruppen Refugees Welcome to Asker og Bærum 2.500 medlemmer og 240 aktive frivillige. Syriske Sari Damerji (28) kom som flyktning til Vardåsen mottak i november 2015 og var en av mange hundre som ble møtt med tilbud om klær og hygieneartikler i regi av de frivillige. – Vi hadde neppe klart å stable på bena det vi gjorde uten Facebook. Det var raskt, uforpliktende og på den plattformen «alle» er, sier Mona Underdal-Loktu fra Vettre.

MER ENN BARE LIKES: Allerede to måneder etter oppstarten høsten 2015 hadde Facebook-gruppen Refugees Welcome to Asker og Bærum 2.500 medlemmer og 240 aktive frivillige. Syriske Sari Damerji (28) kom som flyktning til Vardåsen mottak i november 2015 og var en av mange hundre som ble møtt med tilbud om klær og hygieneartikler i regi av de frivillige. – Vi hadde neppe klart å stable på bena det vi gjorde uten Facebook. Det var raskt, uforpliktende og på den plattformen «alle» er, sier Mona Underdal-Loktu fra Vettre.

Da flyktningene strømmet inn høsten 2015, ble sosiale medier redningen.

DEL

Syriske Sari Damerji tok samme rute som tusenvis av andre flyktninger, via Tyrkia med båt over Middelhavet. Det eneste 28-åringen klarte å få med seg til Europa, var det han sto og gikk i. Han sov noen netter på gata i Hellas før han reiste videre nordover, med buss, med tog, til fots.

Sent i november 2015 kom han til Norge. På det nyåpnede mottaket på Vardåsen i Asker sto Mona Underdal-Loktu (43) og andre frivillige fra «Refugees Welcome to Asker og Bærum» klare med klær, tannbørste, sjampo og et klapp på skulderen.

– Og vinterjakke, sier den tidligere ungdomsskolelæreren prøvende på norsk.

På PULSEN: Halvannet år etter kjenner Mona Underdal-Loktu fortsatt flyktningkrisen på pulsen. Tatoveringen viser logoen til «Refugees Welcome to Asker og Bærum». De røde skoene er inspirert av filmen «Schindlers liste».

På PULSEN: Halvannet år etter kjenner Mona Underdal-Loktu fortsatt flyktningkrisen på pulsen. Tatoveringen viser logoen til «Refugees Welcome to Asker og Bærum». De røde skoene er inspirert av filmen «Schindlers liste». Foto:

Før jul fikk han oppholdstillatelse og fast adresse Bærum. I hybelen på Høvik er det satt frem kaffe og to fat med syriske kaker, frityrstekte sukkerbomber formet som små gaver.

– Hør på deg! Du begynte på norskkurs i januar og nå kan du allerede ha en samtale.

Mona børster vekk noen usynlige kakesmuler. På innsiden av venstre håndledd har hun tatovert en familie på flukt, symbolet til «Refugees Welcome to Asker og Bærum».

LES OGSÅ: - Behovet for frivillige har økt

- Måtte gjøre noe

Siden 2015 har Mona Underdal-Loktu fra Vettre vært koordinator og primus motor for den Facebook-baserte hjelpegruppen.

Det startet med en dårlig magefølelse og et nyhetsinnslag.

Det var den høsten hundretusenvis av mennesker plutselig strømmet over Middelhavet i overfylte gummibåter.

I slutten av august kom nyheten fra Østerrike om en forlatt lastebil langs motorveien i delstaten Burgenland. Inni lå 71 syriske flyktninger. Kvalt. Blant de døde var fire barn.

Mona var rystet. Men enda mer rystet over tonen i flere av innleggene på nettavisenes kommentarfelt. Noen ønsket det hadde vært enda flere mennesker i lastebilen.

– Det var så kaldt. Da tenkte jeg at jeg måtte gjøre noe, at dette kjente jeg meg ikke igjen i.

Massemobilisering via Facebook

I Oslo var den spontane dugnadsaksjonen «Refugees Welcome to Norway» nylig etablert via Facebook.

Frivillige strømmet til for hjelpe flyktninger som sto i stadig lenger køer utenfor Politiets utlendingsenhet på Tøyen, uten mat eller overnattingsmuligheter.

Etter hvert som flyktningene ble plassert i akuttmottak over hele landet, dukket det opp lokale avleggere.

Mona hjalp til med å dra i gang «Refugees Welcome to Asker og Bærum».

Garasjen hennes ble lager for innsamlet utstyr til flyktningene. Etter bare tre dager var den smekkfull.

TØMMER GARASJEN: En torsdag høsten 2015 startet Mona Underdal-Loktu innsamling med egen garasje som midlertidig lager. Søndag var den smekkfull. Med på dugnaden er datteren Tuva.

TØMMER GARASJEN: En torsdag høsten 2015 startet Mona Underdal-Loktu innsamling med egen garasje som midlertidig lager. Søndag var den smekkfull. Med på dugnaden er datteren Tuva. Foto:

Nytt og større lager ble etablert på Grini. Tonnevis med utstyr ble stablet og sortert før det ble fordelt på de lokale mottakene.

Problemer og behov ble løst fortløpende ved hjelp av Facebook. Var det noen som kunne arabisk? Persisk? Som disponerte bil og kunne være sjåfør til legevakten? Egne grupper ble etablert for tolker, helsepersonell, folk med ting å gi bort eller et par timer å avse.

LES OGSÅ: - Vi vil hjelpe, men slipper ikke til

To måneder etter oppstarten hadde gruppen «Refugees Welcome to Asker og Bærum» 2.500 medlemmer og 240 aktive frivillige.

– Vi hadde neppe klart å stable på bena det vi gjorde uten Facebook, sier Mona i dag.

– Det var raskt, uforpliktende og på den plattformen «alle» er.

- Hadde ikke blitt så store uten sosiale medier

At folk kaster seg rundt og bidrar når noe skjer er ikke nytt, påpeker forsker Synne Sætrang ved Institutt for samfunnsforskning.

– Men dimensjonen med sosiale medier er ny.

Sætrang har studert fremveksten av Refugees Welcome-bevegelsen i Norge. I dag er det 80–100 ulike RW-grupper landet rundt.

– De kunne nok oppstått uten sosiale medier, men jeg tror ikke de hadde blitt så store. I løpet av uker mobiliserte de tusenvis av folk gjennom Facebook.

KLESUTDELING: Lysaker transittmottak mars 2016. Mottaket er nå nedlagt.

KLESUTDELING: Lysaker transittmottak mars 2016. Mottaket er nå nedlagt. Foto:

Også mange av de etablerte hjelpeorganisasjonene er på nett og tar i bruk sosiale medier, understreker Sætrang, men da ofte som en envis informasjonskanal.

– Det som er spesielt med Refugees-bevegelsen er at de benytter Facebook-plattformen til toveis kommunikasjon, som muliggjør fortløpende koordinering, sier hun.

– Det gjorde dem veldig effektive. De kunne respondere veldig raskt på folk som tok initiativ og på behov som oppsto underveis.

Engasjement er ferskvare

Sætrang mener det er vanskelig å trekke frem noen fellestrekk blant dem som engasjerte seg. Med unntak av én ting: De fleste er kvinner.

Ifølge en kartlegging gjennomført av «Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor» bidro så mange som en av tre nordmenn under flyktningsituasjonen, de aller fleste med donasjoner. Det viste seg også at de aller fleste allerede var frivillige før høsten 2015.

– Men Refugees-gruppene opplevde selv at de mobiliserte mange som ikke var organiserte fra før, sier Sætrang.

– Det var også mange som oppsøkte RW som først hadde kontaktet de etablerte organisasjonene, men måtte vente lenge på svar på grunn av stor pågang, sier hun og understreker at engasjement gjerne er «ferskvare».

Fembarnsmor på spontan nødhjelpstur til Hellas

Samtidig som garasjen til Mona Underdal-Loktu på Vettre ble fylt til randen, startet et annet initiativ i Bærum.

 I en gråmalt enebolig på Jar sto fembarnsmoren Trude Jacobsen (45) og brettet nyvaskede klær. På radioen var det innslag om flyktningene som strømmet inn i Europa: Kalenderen viste august 2015 og 130.000 hadde så langt gått i land i det allerede økonomisk kriserammede Hellas.

Diskusjonen gikk friskt om Norge ville være i stand til på ta imot 8.000 av dem. Over de neste tre årene.

Trude rister på hodet.

– Som hos mange andre hadde vi overflod. Jeg fikk en reaksjon. Jeg måtte gjøre noe.

Samme dag begynte hun å samle ekstra klær og sko fra eget hushold og opprettet Facebook-gruppen «Dråpen i havet».

Tanken var å dra nedover til Hellas noen dager for å hjelpe til, se med egne øyne hva som skjedde og rapportere hjem om det hun så. Hun la ut meldinger på Facebook: Kunne noen kunne bidra med noe?

NØDHJELP: Trude Jacobsen, leder av "Dråpen i havet" med innsamlede klær og utstyr som skal sendes  til flyktningleire i Hellas.

NØDHJELP: Trude Jacobsen, leder av "Dråpen i havet" med innsamlede klær og utstyr som skal sendes til flyktningleire i Hellas. Foto:

I løpet av kort tid var det dannet flere lokallag. Mange startet egne innsamlingsaksjoner. I slutten av august hadde hun fått tre dager fri fra jobben. Hjemme var det stablet 14 kolli hun skulle ta med seg nedover.

– Da fikk jeg litt panikk.

– Det var folk på krykker, i rullestol, krigsskadde og høygravide

Trude Jacobsen dro dit de fleste flyktningene kom i land, til den greske øya Lesvos.

Sammen med syv-åtte turister og fastboende stilte Trude seg opp på en odde på nordsiden av øya. Bare et 5,5 kilometer bredt strede skilte dem fra Tyrkia.

Hver dag kom mellom 1.000 og 2.000 mennesker i land fra gummibåter.

Trude delte ut vann. Tørre klær. Pekte ut veien videre. Det var nesten syv mil til registreringspunktet.

– Det var folk på krykker, i rullestol, krigsskadde og høygravide.

TID FOR SELFIE: I august 2015 dro Trude Jacobsen fra Jar på eget initiativ til Hellas og øya Lesvos. Bildet er fra den aller første dagen, og den aller første båten hun tok imot alene.

TID FOR SELFIE: I august 2015 dro Trude Jacobsen fra Jar på eget initiativ til Hellas og øya Lesvos. Bildet er fra den aller første dagen, og den aller første båten hun tok imot alene. Foto:

Trude kjørte noen av flyktningene et stykke på vei, før hun returnerte til stranden igjen.

– Jeg var veldig frustrert. Det var en folkevandring uten like, og ingen av de store organisasjonene var på plass.

Fortløpende rapporter hun hjem via sosiale medier.

Stadig flere meldte sin interesse for å delta, sykepleiere, lærere, ambulansesjåfører og studenter.

 Tre dager etter at hun selv returnerte fra Hellas ble den første gruppen med frivillige fra «Dråpen i Havet» sendt nedover. Med unntak av én var alle ukjente som hadde meldt seg via Facebook.

– Siden har vi vært i felt uten avbrudd, sier Trude.

LES OGSÅ: - Hjelpeorganisasjoner, hvor er dere?

- Sosiale medier senker terskelen for å delta

Sosiale medier senker terskelen for å delta i frivillig arbeid, sier forsker Ivar Eimhjellen ved Uni Research Rokkansenteret.

– Det er ikke sånn at det nå er uengasjerte folk som blir engasjerte, men sosiale medier klarer kanskje å nå flere av dem som allerede har lyst til å bidra. Og til en viss grad flere yngre, sier han.

Ved å hoppe over det tradisjonelle organisasjonsleddet, kan mye gjøres kjapt og umiddelbart. Men det Facebook-gruppene vinner i tempo og fleksibilitet, kan fort gå på bekostning av erfaring og profesjonalitet. Det kan være problematisk, ifølge Eimhjellen.

– Det ligger mye kompetanse i organisasjoner. Både praktisk kunnskap, men også etiske overveielser. For eksempel rundt hva som blir gjort tilgjengelig av informasjon. Rykter, ubekreftet informasjon eller personopplysninger kan bli spredt raskt på sosiale medier, sier han.

Også opplæring og til dels kontroll av de frivillige med krav om vandelsattester, forsvinner fort i raskt opprettede og uformelle nettverk.

– Når det for eksempel er snakk om håndtering av barn eller traumatiserte flyktninger er dette relevante problemstillinger, påpeker Eimhjellen.

Han oppfordrer privatpersoner til å undersøke om det allerede eksisterer tilbud og initiativ i stedet for å starte en konkurrerende aksjon.

– Men av og til oppstår det situasjoner hvor hurtighet og potensial til mobilisering via sosiale medier er nødvendig. Det var nettopp det vi så med flyktningkrisen: Det måtte oppstå noe nytt for å hjelpe flyktningene som sto på Tøyen – for der var det ingen.

Fra akutt krisehåndtering til hverdagsintegrering

I 2015 mottok Norge rekordmange 31.145 søknader om beskyttelse, de fleste fra Syria og Afghanistan.

Så ble det bråbrems.

I 2016 var tallet 3.460 – det laveste siden 1997. Ifølge UDI på grunn av grense- og ID-kontroller i Europa. Ved utgangen av februar i år var det registrert 858 søknader om asyl.

LES OGSÅ: Antall enslige mindreårige flyktnigner firedoblet på ett år

LES OGSÅ: - Vi kan drømme samme drøm, men jeg må jobbe hardere

For Refugees Welcome til Asker og Bærum har fokuset gått fra akutt krisehåndtering til hverdagsintegrering.

I desember i fjor ble kleslageret avviklet. 30 tonn utstyr ble sendt nedover til mottaksleiere i Hellas.

AVVIKLET KLESLAGER: Siste runde med vinterklær som ble lastet inn i containere og lastebiler i desember 2016. Tilsammen ble ca 30 tonn fraktet ned til Hellas.

AVVIKLET KLESLAGER: Siste runde med vinterklær som ble lastet inn i containere og lastebiler i desember 2016. Tilsammen ble ca 30 tonn fraktet ned til Hellas. Foto:

– Den første høsten raste det på med folk som ville hjelpe til, donere klær, tolke. Til tider nesten for mange. Trykket er ikke like stort nå, sier Mona.

Men det er fortsatt trykk. Gruppen har 3.500 medlemmer på Facebook-gruppen, en pool på 500 frivillige og til enhver tid mellom 60–80 aktive. Noen legger inn flere titalls timer hver uke, andre bidra med en halv time nå og da.

– Det er en rå empati der ute. Det er utrolig egentlig, hvordan folk stiller opp.

Mens flere andre RW-grupper formelt har registrert seg som en organisasjon, er de frivillige i Asker og Bærum «veldig bevisste» på å beholde den uformelle formen.

– Det er det som gjør oss fleksible og er vår styrke, sier Mona i dag.

LES OGSÅ: Legger ned akuttmottak på Vardåsen

LES OGSÅ: Én dag før mottaket stengte, åpnet lekeplassen til en halv million

Kommunen: -Avhengig av at bæringer stiller opp

I fjor innledet "Refugees Welcome to Asker og Bærum" et samarbeid med Bærum kommune. Nå får flyktninger som bosettes i Bærum tilbud om å bli kontaktet av de frivillige for praktisk hjelp og bistand. De fleste takker ja.

– Det viktigste er at flyktningen får en kontaktperson i kommunen, utenfor det offentlige systemet. Det er med på å gi en raskere integrering, sier tjenesteleder Camilla Bildsten og mener tilbudet er et godt supplement til de offentlige tjenesten.

– Det er en unik mulighet til å komme inn i lokalsamfunnet.

I 2016 ble det bosatt 309 personer i Bærum, mot 219 i 2015. Per 1. mars i år er tallet 32. Bildsten understreker at kommunen i like stor grad som før bistår med bolig, skole, arbeidsforberedende tiltak, helsekartlegging og plass på introduksjonsprogram.

– Integreringsprosessen skjer i møtet med menneskene der ute i samfunnet, så vi er helt avhengig av at bæringer stiller opp og har kontakt med flyktningene på en annen måte en kommunalt ansatte har anledning til.

LES OGSÅ: Frp tapte slaget om flyktninger

LES OGSÅ: Bærum tar imot færre flyktninger

Fra frivillig til ansatt

For Trude Jacobsen har arbeidet med flyktningene blitt fulltidsjobb.

Jobben i Canal Digital har hun sagt opp. Sammen med Birgit Hjelmtvedt fra Vollen utgjør hun nå én av to fast ansatte i hjelpeorganisasjonen hun selv startet.

FRA FRIVILLIG TIL FULLTIDSANSATT: Trude Jacobsen (t.h.) startet «Dråpen i havet» på Facebook august 2015. I etterkant har hun sagt opp jobben, og er nå en av to ansatte i hjelpeorganisasjonen hun selv var med på å starte. Birgit Hjelmtvedt fra Vollen HR- og beredskapssjef. Siden oppstarten har 3.000 frivillige fra 35 land vært i aksjon i Hellas.

FRA FRIVILLIG TIL FULLTIDSANSATT: Trude Jacobsen (t.h.) startet «Dråpen i havet» på Facebook august 2015. I etterkant har hun sagt opp jobben, og er nå en av to ansatte i hjelpeorganisasjonen hun selv var med på å starte. Birgit Hjelmtvedt fra Vollen HR- og beredskapssjef. Siden oppstarten har 3.000 frivillige fra 35 land vært i aksjon i Hellas. Foto:

3.000 frivillige fra 35 land har så langt vært i aksjon i Hellas, de aller fleste kvinner.

- I starten var alt kaotisk. Folk reiste på egenhånd og slo seg sammen med vårt team i Hellas. Nå har vi mye mer oversikt over hvem som reiser når og til hvilke destinasjoner. Det gjør at vi klarer oss med mye færre folk, sier Trude.

Det hender de sier nei til nye frivillige, det blir for mange. Nå er det til enhver tid 60–70 personer ute i felten.

Oppgavene har endret seg etter at EU og Tyrkia i mars i fjor inngikk en avtale om regulering av flyktningstrømmen. I stedet for å stå som velkomstkomité på greske strender, jobber organisasjonen nå inn mot flere store flyktningleirer.

– Problemet nå er at flyktningene ikke kommer seg videre. Tidligere var Hellas et rent transittland hvor flyktningene var en uke eller to. Nå bor de under elendige forhold.

TRUDE OG FATIMEH: Siden oppstarten for halvannet år siden har Trude vært i Hellas 12 ganger. Her er hun på Chios september 2016 med afghanske Fathime på armen.

TRUDE OG FATIMEH: Siden oppstarten for halvannet år siden har Trude vært i Hellas 12 ganger. Her er hun på Chios september 2016 med afghanske Fathime på armen. Foto:

Trude trodde ikke hun skulle holde ut mer enn ett år. Det blir lange dager.

Det hender hun savner å ha fri i helgene, å gå hjem en fredag ettermiddag og ikke tenke jobb før mandag morgen igjen. Likevel kan hun ikke se for seg å gå tilbake til en vanlig jobb.

– Nei! Selv om jeg aldri har vært så sliten som jeg har vært det siste halvannet året.

LES OGSÅ:  Trude Jacobsen ble en av prisvinnerne i "Norske helter"

Artikkeltags