Blakstad sykehus. Jente som har blitt frisk med psykolog Didrik Heggdal sin behandlingsmetode.

Blakstad sykehus. Jente som har blitt frisk med psykolog Didrik Heggdal sin behandlingsmetode. Foto:

– Hadde det ikke vært for Didrik, hadde jeg vært død

Psykolog Didrik Heggdal har utviklet en behandlingsmetode for de aller sykeste. Resultatene er forbløffende.
Trine JøDal
Publisert
DEL
Psykolog Didrik Heggdal har utviklet en behandlingsmetode for de aller sykeste. Resultatene er forbløffende.

Hun er i midten av 30-årene. Har jobb. Mann og barn. En strøken leilighet. Et helt vanlig liv.

Lite tydet på at det skulle gå sånn.

Fra ungdomsskolelader var hun i jevnlig kontakt med psykiatrien. I begynnelsen av 20-årene kom den første innleggelse på lukket avdeling. Ti år senere hadde helsevesenet forsøkt det meste for å få henne på bena igjen.

Uten hell.

Kvinnen ble bare dårligere og dårligere

Spiralen gikk stadig brattere nedover.

I 2011 ble hun overført til psykolog Didrik Heggdal på Blakstad. I bagasjen hadde hun flere diagnoser; borderline personlighetsforstyrrelse, bipolar 2, bulimi.

Og begynnende hjertesvikt. Kroppen var utslitt etter år med alvorlige spiseforstyrrelser, omfattende selvskading, overtrening og tung medisinering.

– Hadde det ikke vært for Didrik hadde jeg vært død, mener Bærums-kvinnen i dag.

Nå er hun medisinfri. Går ikke lenger til behandling. Har sluttet å spise enorme mengder mat for så å kaste opp alt etterpå. Kutter seg ikke lenger eller tapper ut så mye blod at hun trenger blodoverføring.

– Jeg lærte at følelser ikke er farlige. 

Behandler de aller dårligste

Behandlingsmetoden kalles basal eksponeringsterapi (BET), og er utviklet av Didrik Heggdal gjennom 18 år, siden han i desember 1999 ble ansatt ved lukket avdeling på Blakstad.

Han jobber med dem som heller vil dø enn å kjenne på egne følelser. Som i stedet kutter seg, ruser seg, forgifter seg med piller eller mat.

– I psykiatrien behandler vi tradisjonelt symptomer, sier Heggdal.

– Men ingen spør: Hva er de redde for?

De siste seks årene har han ledet en egen avdeling med seks plasser dedikert BET-behandling.

GODE RESULTATER: BET-behandlingen har så langt vært tilbud de dårligste pasientene. Studier viser at en av fire pasienter har tilnærmet normale liv i etterkant av behandling. Ytterligere 50 prosent klarer seg uten å bli innlagt. – BET er ikke sannheten om psykiske lidelser, men det ser ut som en nyttig vei å gå, sier psykolog Didrik Heggdal.

GODE RESULTATER: BET-behandlingen har så langt vært tilbud de dårligste pasientene. Studier viser at en av fire pasienter har tilnærmet normale liv i etterkant av behandling. Ytterligere 50 prosent klarer seg uten å bli innlagt. – BET er ikke sannheten om psykiske lidelser, men det ser ut som en nyttig vei å gå, sier psykolog Didrik Heggdal. Foto:

Pasienter som er gitt opp, og som selv har gitt opp

Pasientene sendes fra hele landet. Diagnosene varierer, men gjennomsnittspasienten er 30 år gammel og har en lang historie med psykiske lidelser. Hun er gjerne til fare for seg selv, tungt medisinert og har vært utsatt for tvangsvedtak som medisinering, bruk av belter, fysisk holding. I snitt er det ni år siden første innleggelse i psykiatrien.

– Et annet fellestrekk er at de etter tidligere behandling har vært like dårlig – eller til og med blitt enda dårligere, sier Heggdal.

De er «behandlingsresistente»; uimottagelige for behandling.

– Det er ikke feil å si at dette er pasienter som er gitt opp. De har mistet troen på behandling. Og de har gitt opp håpet om å leve et liv det er verdt å leve.

Felles er også at de går rundt med en «eksistensiell katastrofeangst». Heggdal forklarer det som en redsel «for å gå i stykker».

– Pasientene bruker mye energi på å holde følelsene ute. De prøver å unngå noe de er redde for. Vi sier at vi ikke kan ta bort det de er redde for, men vi kan hjelpe dem til å håndtere det.

I behandlingen får pasientene mulighet til å velge og møte de ubehagelige følelsene ansikt til ansikt istedenfor å flykte fra dem.

Basal eksponeringsterapi

  • En behandlingsmetode utviklet av psykologspesialist Didrik Heggdal, Vestre Viken.
  • Metoden er diagnoseuavhengig og tar utgangspunkt i at pasienten må lære seg å håndtere vanskelige følelser. «Følelser er ikke farlige.»
  • Det innebærer at man utsetter seg selv for det følelsesmessige ubehaget. Og at det er et valg man må ta selv.
  • Resultatene tyder på at 1 av 4 i etterkant har tilnærmet normale liv, mens ytterligere 50 prosent klarer seg uten å bli innlagt.
  • De siste seks årene er en egen avdeling med seks plasser dedikert denne behandlingsformen.
  • Avdelingen ble flyttet fra Blakstad til Lier i mai 2015, men flytter tilbake til Blakstad i mars 2018.
  • Behandlingen er ikke et medisinfritt tilbud, men pasientene kan selv velge å kutte medisinbruk.
  • I juni fikk Heggdal psykologprisen for sitt arbeid med BET.

Sammenligner metoden med fobi-terapi

Heggdal sammenligner med terapi av ulike fobier; mot slanger, mot å kjøre fly eller ta heisen. For å bli kvitt angsten må man selv gå inn i heisen og trykke på knappen.

– Det vi sier er at følelser ikke er farlige. Det handler om å hjelpe mennesker inn i en prosess der de i større grad kan takle vanskelige følelser.

Med årene er behandlingsopplegget blitt mer komprimert. Tidligere kunne pasientene være på avdelingen i flere år. Nå er det inntil fire måneder. Målet er at de etterpå skal kunne klare seg med poliklinisk behandling. Mange klarer seg etter hvert helt på egen hånd og lever normale liv.

– De blir helt friske?

– Vi bruker ikke ordet frisk.

– Hvorfor ikke?

– Fordi psykiske problemer ikke er en sykdom. Det er ingen ting som tyder på at det er noe fysisk galt.

– Hva er det da?

– Det er en lidelse. Målet er hjelpe pasientene til å håndtere livets smerte og livets utfordringer. Livet er smertefullt. Og det kommer det til å fortsette å være.

TAKLE SMERTENE: - Livet er smertefullt. Og det kommer det til å fortsette å være, sier psykolog Didrik Heggdal.

TAKLE SMERTENE: - Livet er smertefullt. Og det kommer det til å fortsette å være, sier psykolog Didrik Heggdal. Foto:

"....Men jeg hadde ikke noe dødsønske. Jeg VILLE ikke dø"

BET-handlingen lignet ikke på noe Bærums-kvinnen hadde vært utsatt for før.

– I begynnelsen lurte jeg på hva det var de drev med.

Bak seg hadde hun nærmere 50 innleggelser, fordelt på somatikk og psykiatri, flere depressive perioder, en bulimi ute av kontroll, gjentagende episoder med alvorlig selvskading.

– Jeg drev med årelating. Jeg la inn en venekanyle og tappet ut blod gjennom den, 2,5 til 5 desiliter av gangen over gjentatte dager.

Hemoglobinnivået kunne bli så lavt at hun trengte blodoverføring. Etter hvert så mange at både kroppen og legene sa stopp.

– Det var inn og ut av sykehus, mye tvang, beskjed om å gjøre sånn og sånn.

Det ble en runddans.

Etter episoder med årelating var kunne hun være så dårlig at bena ikke ville bære henne. Skulle hun ha et glass vann på kjøkkenet, måtte hun krabbe. I sengen på kveldene leste hun inn beskjeder på telefonen, avskjedshilsener til moren og faren, i tilfelle hun ikke våknet neste dag.

Etter hvert innså hun at hvis hun fortsatte på samme måte, ville hun ikke bare fortsette å ha det vondt. Hun ville rett og slett dø.

– Kroppen tålte ikke så mye mer. Men jeg hadde ikke noen dødsønske. Jeg VILLE ikke dø.

LØP FRA FØLELSENE: Etter 50 innleggelser kom kvinnen fra Bærum til en avdeling på Blakstad som driver med en annerledes behandlingsmetode.

LØP FRA FØLELSENE: Etter 50 innleggelser kom kvinnen fra Bærum til en avdeling på Blakstad som driver med en annerledes behandlingsmetode. Foto:

Pasienten motiveres til å ta ansvar for seg selv

På BET-avdelingen var de lite interessert i symptomene. De var opptatt av følelsene, de hun hadde forsøkt å gjemme bort og beskytte seg fra i årevis.

Da hun kom inn var hemoglobinnivået så lavt at hun hadde kjøreforbud, fordi hun kanskje ikke ville reagere raskt nok bak rattet.

– Nå fikk jeg beskjed om at det var mitt valg – men mitt ansvar hvis noe skjedde.

Plutselig var det ingen som fulgte med på hva hun spiste. Om hun spiste. Hva hun drakk, eller om hun drakk.

– Jeg gikk fra å være overbeskyttet til å føle at jeg sto uten noen ting, at ingen passet på. Det var skummelt.

Basal eksponeringsterapi handler mye om å gi ansvaret for eget liv tilbake. Det tok lang tid før hun tok imot.

– For meg hadde det lenge vært totalt ansvarsfraskrivelse. Jeg hadde gitt alt til helsevesenet.

Tøyde strikken for å teste personalet

På avdelingen tappet hun ut blod via en kanyle et par ganger. Dro på løpetur med svært lavt hemoglobinnivå.

– For å se hvor langt jeg kunne strekke strikken. Når skulle personalet stoppet meg?

Ute var det vinter og minusgrader.

I stedet for å stoppe henne, ønsket personalet god tur: «Så sprek du er».

Målet med løpeturen var å løpe til hun besvimte i en grøft, men melkesyren tok henne før det var mulig.

INGEN STANSET HENNE: Hun tappet blodet og gjorde klar til løpetur i minusgrader, med mål om å besvime i en grøft. Personalet lot henne løpe. Illustrasjonsfoto fra en vinterdag på Blakstad i 2004.

INGEN STANSET HENNE: Hun tappet blodet og gjorde klar til løpetur i minusgrader, med mål om å besvime i en grøft. Personalet lot henne løpe. Illustrasjonsfoto fra en vinterdag på Blakstad i 2004. Foto:

– Jeg sa hjemme at «jeg kommer til å dø på den avdelingen. De gjør jo ingen ting.» Men de hadde is i magen.

Etter et par ganger hvor hun «hadde strukket strikken ganske langt», innså hun at hun måtte «finne opp kruttet selv» hvis hun fortsatt skulle leve.

– Jeg skjønte at jeg ikke bare måtte ta ansvar for mitt eget liv, men også for behandlingen. For hvordan jeg skulle komme ut av det. Det var et vendepunkt for meg.

Behandlingen er en jobb med faste arbeidstider

Et sentralt element i BET-behandlingen er at ansvaret hele tiden blir liggende hos pasientene, forklarer Heggdal.

Behandlingen er lagt opp som et program fra klokken ni på morgenen til 16.30 på ettermiddagen, med behandlingsmøter, terapisamtaler, fysisk aktivitet. På kvelden og i helgene er det fri. Om sommeren er det tre ukers ferie.

– Vi følger arbeidsdagen, det er veldig viktig. Mange steder er det bare oppbevaring. Dette er en arbeidssituasjon for både oss og pasientene.

Svingdørspasienter ute for godt

I underkant av 70 personer har så langt vært igjennom behandlingsprogrammet siden årtusenskiftet. Flere kartlegginger i etterkant viser at:

  • 1 av 4 har, etter 10 års sykehistorie, et tilnærmet normalt liv.
  • Ytterligere 50 prosent klarer seg uten å bli innlagt.
  • De fleste slutter eller kutter kraftig ned på medisiner.

– Behandlingen viser seg å ha vært nyttig for over 90 prosent, sier Heggdal.

Med tanke på pasientenes lange og alvorlige behandlingshistorikk mener han det er lite sannsynlig at de har blitt spontant bedre av seg selv.

– Det kan imidlertid være at reduksjoner av medisiner i seg selv for noen kan føre til bedring, dersom de har fått altfor mye medisiner og mange typer medisiner.

På avdelingen er det ingen ransaking eller kontroll med tanke på mulige selvmordsforsøk. Likevel: Ingen har så langt tatt sitt eget liv under behandling.

– Nei. Og det er statistisk usannsynlig. Med denne pasientgruppen tilsier statistikken at det skulle vært tre-fire selvmord, mener Heggdal.

"En liten revolusjon"

I begynnelsen juni fikk Didrik Heggdal psykologprisen for sitt arbeid med å utvikle «BET».

– Man kan faktisk hevde at Heggdal gjennom BET-modellen har skapt en liten revolusjon i psykisk helsevern, sier president Tor Levin Hofgaard i psykologforeningen.

Prisen består, foruten heder og ære, av et diplom og en karikaturtegning av ham selv. Heggdal er tegnet som en tynn mann med et kjempestort hode med bena godt plantet i en menneskehjerne formet som en labyrint.

– Heggdal har jobbet med de dårligste pasientene som ikke får systematisk tilbud noe annet sted. Han hjelper de «umulige», sier Tor Levin Hofgaard, som også var juryleder.

Juryen la også spesielt vekt på at tilbudet kan gis innen medisinfrie rammer for dem som ønsker det.

– Det er juryens håp at en pristildeling som dette skal bidra til å gjøre arbeidet til Heggdal bedre kjent. Og at det kan føre til at metoden tas i bruk flere steder.

PRIS: I juni vant Didrik Heggdal Psykologprisen for sitt arbeid med BET. Prisen består, foruten heder og ære, av et diplom og en karikaturtegning av ham selv.

PRIS: I juni vant Didrik Heggdal Psykologprisen for sitt arbeid med BET. Prisen består, foruten heder og ære, av et diplom og en karikaturtegning av ham selv. Foto:

"Kan du velge å rette deg opp på stolen?"

Det tok et halvt år før Bærums-kvinnen tok ansvar for egen behandling.

Hun søkte hjelp utenfra for å regulere kosthold og trening, ba om jern intravenøst. Etter to ganger var blodprosenten på normalt nivå igjen.

– Det var da det ble virkelig tøft.

Å åpne opp for følelsene var alt annet enn enkelt.

– Jeg tenkte at det ville bli så ille at jeg sikkert ville hoppe foran et tog.

Det startet med små detaljer. «Du puster veldig overfladisk», kunne hun få høre, «kan du velge å fokusere på pusten? Hva kjenner du nå?»

Eller «kan du velge å rette deg opp på stolen?».

– For når man har vondt krøker man seg gjerne litt sammen, ikke sant, men hvis man setter seg litt annerledes ... hva skjer da? Det er gjerne der det begynner. Så tar man det derfra.

Hun ser med ett litt flau ut, sier at det sikkert høres «veldig banalt og teit ut at det skal være så ubehagelig å rette seg opp på en stol».

Blakstad sykehus. Jente som har blitt frisk med psykolog Didrik Heggdal sin behandlingsmetode.

Blakstad sykehus. Jente som har blitt frisk med psykolog Didrik Heggdal sin behandlingsmetode. Foto:

"Jeg vet det går over"

Etter et år på BET-avdelingen ble hun skrevet ut. Det er over fire år siden.

Hun er ikke lenger redd for tilbakefall. Selv om fortsatt kan hun våkne til en dårlig dag, til følelsen av at det er best å bli under dyna.

– Før ville jeg kjøpt opp halve Rema 1000. Spist opp alt og kastet opp.

Nå hun står opp. Gjør de vanlige tingene.

– For jeg vet det går over. Jeg vet jeg kan håndtere det.

Flere snuser på Didriks metode

I 2012 tok psykolog Ove Lintvedt ved Universitetssykehuset i Nord-Norge første gang kjerneelementene i metoden i bruk på en sikkerhetsavdeling. Avdelingen har låste dører og pasientene har ifølge Lintvedt gjerne «adferd relatert til voldsrisiko». Den aktuelle pasienten hadde vært 30 år i psykiatrien og ble beskrevet som «behandlingsresistent».

Forsøket ble en suksess. Et drøyt år etter, var pasienten skrevet ut og bosatt i en kommunal leilighet i hjemkommunen. Der bor han fortsatt.

– Dette var en pasient man kanskje så for seg at ble på institusjon livet ut, sier Lintvedt.

Nå skal kjerneelementene i behandlingen vurderes innført i større skala ved Sikkerhetspsykiatrisk seksjon ved Universitetet i Nord-Norge.

Han tror vi vil se mer av basal behandlingsterapi fremover.

–  Men det passer nok ikke for alle, sier han, og peker på at man som behandler og terapeut må man tre litt tilbake.

– For mange kan det være vanskelig empatisk. Det er det samme med pasientene. Noen vil bli tatt vare på, fordi det er trygt. Samtidig er det nok også denne gruppen som i veldig stor grad kan profittere på denne behandlingen, mener han.

Det siste året har også Ungdomspsykiatrisk seksjon i ved Universitetet i Nord Norge benyttet seg av deler av metodikken på enkelte av de dårligst fungerende pasientene. Med “godt resultat” ifølge seksjonsleder Agnes Syversen. Avdelingen har foreløpig ingen planer om å ta i bruk metoden i større utstrekning.

– Men det smitter litt over på tenkingen på resten av avdelingen.

I Vestre Viken er det etablert et 2-årig utdanningstilbud med utgangspunkt i BET rettet mot psykologer og leger fra hele landet. Andre kull er nå i gang med undervisningen. I tillegg er en toåring utdannelse for høyskoleutdannet helsepersonell på trappene.

Artikkeltags