På slutten av nittitallet gjennomførte konsulentfirmaet Hartmark Iras en jobbanalyse for å se hva rektorene i Bærumsskolen brukte arbeidsdagene sine til. På grunnlag av denne undersøkelsen besluttet man å ansette en utdannet økonom i full stilling som kontorleder på hver enkelt skole i kommunen.

Dette ble til uvurderlig avlastning og hjelp for skolene og rektor. Men Adam var ikke lenge i paradis. Kontorlederne forsvant fra skolene, og i tiden etterpå har de merkantile tjenestene blitt færre og færre. Og rektor sitter tilbake med tilganger og systemer som bare rektor skal kunne betjene.

Les også

Budstikka mener: Alarmerende rektorflukt i Bærum-skolen

I dag har ikke skolene engang skolekonsulenter i den perioden elevene er på skolen. Ergo må sentralbord ofte betjenes av skoleledelsen, og det er ofte rektor som må yte service til alle dem som har behov for å kontakte en skole.

Vaktmester på hver skole er også en saga blott. Rektor må vise håndverkere som kommer til skolen, hva de skal gjøre, rektor må ta imot varer, rektor må være forberedt og delta på eltilsyn og branntilsyn og uendelig mye annet som ikke hører til skolens kjerneoppgaver.

Samtidig har skoleorganisasjonen i Bærum blitt mer og mer topptung. Det må bare gå galt.

På begynnelsen av 2000-tallet hadde kommunen en tonivåorganisering. Rektorene var ansvarlige tjenesteledere med sine fullmakter direkte fra rådmannen, selv om vi da også hadde en skolesjef.

I dag har man først en kommunedirektør, så en oppvekstdirektør, så en kommunalsjef for skole, så tre seksjonsledere med ansvar for oppfølging av rektorene.

Og dette har ikke ført til noen lettelse for rektorene slik man kanskje hadde tenkt. Tvert imot produserer nivåene over så mange oppdrag at rektorene springer bena av seg i hamsterhjulet for å tilfredsstille alle.

Det må bare gå galt.

Bærum vil gjerne være flinkest i klassen, vil være først ute med reformer og omorganiseringer. Det fører dessverre ofte til lite forutsigbarhet, uro i organisasjonen og slitasje på medarbeiderne.

Det er fristende når vi først er i gang, å tenke på det uheldige grepet som ble gjort da man fjernet SFO-lederne. Hensikten var å knytte SFO nærmere til skolen. Og med det resultat at avdelingsledere med ansvar for både skole og SFO må forstrekke seg fordi hverken lærerne eller de SFO-ansatte blir fornøyde.

Det er ikke en liten oppgave å organisere 200 barn på 1.–4. trinn etter skoletid hver dag. Mange avdelingsledere har sluttet fordi de trivdes dårlig i den spagaten.

Hvem har ansvar for hele denne situasjonen? Dels administrasjonen som gir politikerne dårlige råd, og dels politikerne som velger å følge dem.