Tatt på kornet, Sandvika

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Det åpnet sterkt og det ble bare bedre. Sandvikarevyen er ytterst gjennomført og balansert.

DEL

«I et speil, i en gåte» er satirisk, gir rom for refleksjon og bringer frem lattersalvene. Det er gode tekster og dyktig skuespilleri. Bandet er talentfullt. Aktuelle nyhetspoeng er tatt på kornet. Det er flere dampende dansenumre med skarp presisjon. Regien har lagt vekt på å skape en balanse mellom humor og ettertenksomhet.

Alt med revyen er så balansert. Nettopp det er essensen med revy og skiller de beste fra resten.

(Anmeldelsen fortsetter under videoen.)

Statusjag og selvbilde

Revyen setter søkelys på dagens egosamfunn; hvordan vi higer etter mer status. Vi møter en ung jente (Marie Skatvedt) som kjemper om å se seg selv i speilet, på søken etter å være seg selv. Jentas far (Kristian Carlstedt) skal sykle Birken og har ikke tid til datteren. Stemoren Turid (Stine Botilsrød Erikssøn) vil kjøpe merkeklær til jenta for at hun skal få venner.

SE BILDESERIE FRA SANDVIKA-REVYEN HER.

LES OGSÅ ANMELDELSEN: De usynlige hjelperne

Sandvikarevyen stiller flere kritiske spørsmål. Er det uproblematisk at merkeklærene vi kjøper er sydd av barn? Er det riktig at vi overlater jobbene vi selv ikke vil ha til svenskene?

(Anmeldelsen fortsetter under videoen.)

Det er sentrale spørsmål revyen stiller. Men det som er revyens styrke er at samfunnskritikken på helt naturlig vis passer inn i historien om jenta som jager sitt eget speilbilde. Små historier veves inn i hverandre. Revyen peker på Rune Øygard-saken, nedleggelsen av Tanumekspressen, Budstikkas jakt etter leserklikk og Lance Arnmstrong.

Og dansenumrene er ikke bare tilfeldig innslag. Dansen følger revyens handling, som med Kraftwerks «Tour de France».

Rocka Dovregubbe

Noen få problemer med feedback og DVD-visning på to storskjermer kunne ha ødelagt for revyen. Men instruktør Mathias Bohlin Falch redder DVD-bommerten inn med tørrvittigheter over høyttaleren som får frem latterbrølene.

Filmnumrene er laget med øye for gode humoristiske poenger. Kroppsspråket til Fredrik Gunhildrud i «Dørene lukkes» er ubetalelig. Gunhildsrød presterer også mesterlig i Budstikka-nummeret som Søren. I «B + + +» treffer Sandvikarevyen blink med hvordan Budstikka kjemper for å kapre flere lesere. Det skal ikke legges skjul på at det var undertegnede og hans journalistkollega som lo høyest under dette nummeret.

Som en god revy skal være, får publikum tid til å hvile lattermusklene. Når bandet spiller en rocka versjon av Edvard Grieg og lyssettingen er ut mot publikum, jenta er i midten og de andre ikledd munkekapper står omkring, lar revyen minimalisme møte det sakrale. Da føles det riktig at første nummer i andre akt er dans.

I tillegg har bandet en større rolle enn å sitte anonymt i bakgrunnen. Bandet gjør musikken til sin egen, som «Dovregubbens hall» og «Nei, så tjukk du er blitt». Og Mathias Østraats rolletolkning av Rune Øygard er akkurat så slesk som den er elegant morsom.

Avslutningsvis høster Sandvikarevyen stående applaus. Vel fortjent. Stort bedre blir det ikke.

Artikkeltags