Eller det er for så vidt det de gjør. Med sin fantastiske konstruksjon, en tredemølle med to hjul som sirkler rundt en akse, eller «Dødshjulet» som de kaller det selv, tar de hele scenerommet i bruk – også i høyden. Så rent fysisk når de definitivt helt opp.

Men når det kommer til forestillingens kvalitet holder «Super Sunday» ikke mål. De forsøker å videreføre den selvironien vi ble kjent med i fjorårets «Petit Mal», og starter med å komme krabbende inn iført figurer av halve hestekropper.

    Hentydningen til kompaniets navn er overtydelig, men opptrinnet er så fjernt fra veddeløpshester som du kan komme. Og når den sjette er en sau – uten at det brukes på noen måte – blir det stillestående opptrinnet plumpt.

LES OGSÅ: Fjerner tre sete-rader

Teddybjørn

Så går de inn i handlingen, som kan tolkes som en gjeng forvokste gutter som har okkupert et tivoli en søndag etter stengetid. En voksen teddybjørn blir skutt ut i en katapult, men både sekvensen med karusellen og et tosidig springbrett har lav presisjon og for mange repetisjoner. Man lurer på om de ikke har varmet opp før forestillingen? Fredag var like vel publikum velvillig med og applauderte selv når de mislyktes.

 Åpningsscenens lave tempo videreføres i utøvernes slentrende holdning og lange tomrom under de nødvendige sceneskiftene. Enkelte opptrinn – som scenen der de utnytter spretten i store plastballer – er for dårlig integrert i den tynne handlingen, og oppleves som fyllstoff for å dra ut tiden. Enkelte elementer er lånt fra andre kompanier, inkludert en skrytescene kopiert fra Jo Strømgren kompanis fotballballett.

Baller og akrobatikk

Etter pause økes tempo og presisjon. Det starter med to store trampoliner der opptil fire utøvere hopper rundt i en flott koreografert ballett. Det er de helt avhengig av, for kommer de asynkront inn her kan de drepe hverandre. Til slutt helles flere sekker med fargerike plastballer på den ene trampolinen, og sekvensen ender i et vakkert bilde der luften fylles av baller og akrobatikk.

Til slutt kommer forestillingens store attraksjon og høydepunkt, «Dødshjulet». Det er en imponerende konstruksjon der monteringen av apparatet – for første gang i forestillingen – er verdt å se på. Her får utøverne vist sitt potensiale til fulle med hopp og temposkifter, og hadde det sluttet der ville publikum gått lykkelige hjem.

Men i stedet trekkes katapulten inn igjen, og forestillingen avsluttes med at én utøver skytes ut og ender hengende i et grovmasket nett – i mørket.

Dårlig lyssatt og rotete scenerom

Det oppsummerer en forestilling som bygger på en svak idé, som mangler drivende koreografi, og som er dårlig lyssatt i et overfylt og rotete scenerom.

Når Bærum kulturhus kategoriserer dette som dans og står som produsent for en Norgesturné i egenskap av Regionalt kompetansesenter for dans, burde de kanskje passet på at forestillingen var blitt strammet opp etter premieren 17. mai i år? I denne typen forestillinger er det meningen at publikum skal gispe etter luft, ikke applaudere for halvgode forsøk.