Dissimilis på egne ben

GLAD GJENG: En stålende fornøyd Dissimilis-gjeng på gårsdagens generalprøve: Fra venstre: Regissør Kari Beth Thørrisen, Thor-Arne Korsell, som spiller ugress, Mari Lindholdt, Sandra Solsikke og Solveig Aaland som er en fugl i oppsettingen. Helt til høyre daglig leder i Dissimilis, Thomas Möller. FOTO: TORE GURIBY.

GLAD GJENG: En stålende fornøyd Dissimilis-gjeng på gårsdagens generalprøve: Fra venstre: Regissør Kari Beth Thørrisen, Thor-Arne Korsell, som spiller ugress, Mari Lindholdt, Sandra Solsikke og Solveig Aaland som er en fugl i oppsettingen. Helt til høyre daglig leder i Dissimilis, Thomas Möller. FOTO: TORE GURIBY.

Artikkelen er over 11 år gammel

Alt tar tid. Også det å skrive en musikal. Dissimilis "store far" Kai Zahl har brukt de siste syv årene på å skrive stykket "Solsikken Sandra".

DEL

Lørdag 25. mars skal den fremføres for første gang i Oslo Konserthus. Aldri tidligere har Dissimilis satt opp en så stor forestilling med bare en hjelpeinstruktør på scenen. Denne gangen skal de virkelig vise at de står på egne bein, nesten 20 år etter at dette eventyret av en bevegelse tok skikkelig av første gang – i samme konserthus.

Dissimilis har vært i Oslo Konserthus før de. Mange ganger. I 1987 samlet de ni fulle hus.

I dag er det forskjellige Dissimilis-grupper over hele Norge, som setter sitt spesielle preg på omgivelsene.

Men det var i Bærum det startet, med Kai Zahl og hans sønn Børge. Sønnen var en ung psykisk utviklingshemmet gutt som hadde så lyst til å spille gitar, og det hadde vennene hans også. Pappa Kai tok dem på alvor og utviklet et spesielt fargenotesystem for dem, og spesialstemte gitarene deres.

Så var de i gang. Og det ble stadig flere av dem, nå snart 100 grupper og mange tusen medlemmer.

Alltid spent

Lørdagens forestilling "Solsikken Sandra" er den åttende Dissimilis-oppsettingen i Oslo Konserthus.

Med de forstillingene som er spilt der er besøkstallet totalt kommet opp i en middels stor norsk by, rundt 25.000 i tallet.

– Spent?

– Ja, det er jeg alltid. Klarer ikke helt å slippe taket, vet du. Men denne gangen er det andre som har hovedansvaret og regien, påstår Kai Zahl.

Litt unna sannheten er det i ifølge dem som står ham nær. Svært nær. Faktisk ved siden av oss.

– Han er blitt bedre, gir stadig oss andre mer ansvar og frihet. Nå er han "bare" arbeidende styreformann, sier daglig leder for Dissimilis Thomas Möller.

– Men at Kai helt vil slippe taket, nei aldri. Det er det ingen av som tror på, legger han til.

Engasjert

For om Kai Zahl ikke er der hele tiden, så dukker han stadig opp, kommer med råd og vink, viser interesse og engasjement.

– Må jo det, sier den snart 75 år gamle energibunten.

Musikk og sang kommer mot oss fra alle kanter. I et hjørne i den store gymsalen på Emma Hjorth skole, kommer det taktfaste rytmer og toner, sangen kommer fra en litt annen kant og fra galleriet er det også en stor flokk Dissimilis-er som stemmer i.

I en så stor gjeng, over 70 i tallet, er det mye lyd. Dessuten har en av dem bursdag, og da må fødselsdagsangen avsynges før pausen kan gå over til videre øvelse. Så høres regissørens stemme. Generalprøven er i gang, igjen.

Artikkeltags