Se flere bilder nederst i artikkelen.

Bildene viser enken etter Fridtjof Nansen som vertinne på Håkavik. Her pleide hun omgang med lord Robert Cecil. Samtidig er Philip John Noel-Baker på besøk. Begge ministerne vant Nobels fredspris, og grunnla Folkeforbundet, sammen med Fridtjof Nansen.

Han fikk Nobels fredspris i 1922 for sin innsats for flyktninger etter første verdenskrig.

De unike private bildene som er gitt til Vollen Historielag, viser hvordan enkefru Nansen levde sitt liv i Vollen.

Sigrun Nansen ble sett på som en parentes i historien. Men de nye bildene viser enken som nettverksbygger og talsperson for flyktninger.

Løser verdensproblemer

Fotografiene i sort og hvitt viser at den aldrende kvinnen serverer kaffe til mannen som var Storbritannias utenriksminister og Nansens nærmeste medarbeider da sistnevnte var høykommissær for flyktninger i Folkeforbundet.

«Verdensproblemer løses!» Besøk på Håkavik 1. juni 1938 er skrevet med sirlig formskrift på tunge albumsider. Bildene er tatt vare på av Sigruns niese Gunhild Sandberg og er gitt til Vollen Historielag.

Vi ser enkefruen og lorden hygge seg med polfarerens jakthund. Gjestene bader i solskinnet i bukta på Håkavik og soler seg på svabergene.

Budstikka skrev at innenriksminister Noel-Baker med frue kom for å tilbringe ferien hos Sigrun Nansen på hennes vakre sted i Asker.

(Saken fortsetter under bildet)

Nå smiler han til kameraet. Selskapet pleier omgang med kulturpersonligheter som forfatter Nini Roll Anker og ektemannen, båtbygger og OL-vinner i seiling, Johan Anker.

Stille stunder er også foreviget når Sigrun sitter på yndlingsplassen med hunden, under et bilde som Nansen tegnet av henne da hun var svært ung. Den gang var de naboer på Lysaker, og hun var gift med maleren Gerhard Munthe. Sigrun og Fridtjof var elskere, men giftet seg først mange år senere. Da var hun 50 år og han 58. De fikk drøyt ti turbulente år som ektefolk, før han døde i 1930.

LES OGSÅ: Ut av faren Fridtjof Nansens skygge

Bidrag til biografi

Bildene viser også hverdagslige sider av enkefruens nye liv. Hun drev med hagearbeid og stell av dyra på gården.

– Det er interessant at det dukker opp bilder av enken til en verdensberømt mann. Kvinner er ofte underfokusert. Dette kan bli viktig hvis det skal skrives en biografi om henne, sier Carl Emil Vogt, som selv har skrevet om Nansens politiske og humanitære arbeid.

I hans materiale fremstår Nansens andre kone hverken involvert i politikk eller i ektemannens arbeid mens han levde.

Den anonyme tilværelsen bekreftes av Claes Lykke Ragner ved Fridtjof Nansens Institutt, som holder til i Fridjof og Sigrun Nansens tidligere hjem på Polhøgda på Lysaker:

– Hun forsvant fra offentlighetens lys etter at han døde, og levde et stille og rolig liv i Vollen, sier han.

Men hva sa egentlig Sigrun Nansen selv?

I boken «Fridtjof Nansens jakthund og min kjære venn «Pett»» raser hun over urettferdighet mot flyktninger:

«Uretten, som har vært øvet mot titusener av mennesker på dette felt, er så dyp og skjærende at bare det å få lov til å være med å bekjempe den, gjør livet verd å leve ...»

Sammenligner lidelser

Nansenpasset fra 1920, som Sigruns ektemann fikk Nobelprisen for er et identitetsdokument som åpner for reise, jobb og bolig. Og er ifølge Vogt grunnlaget for dagens flyktningpolitikk. Det var dette Sigrun Nansen siktet til da hun skrev om hundeliv og menneskelige lidelser:

«det er blitt forbeholdt det 20de århundre etter Kristi fødsel å nekte menneskene rett til overhodet å eksistere, til å finne en flekk på jorden hvor de har lov til å oppholde seg, med mindre de er født med et trykt dokument og helst da et regulært pass i hånden. Store skarer er ennå i dag på stadig vandring fra land til land, jaget fra det ene sted til det annet.»

Smertelig tap

Den 21. mai 1937 skriver Budstikka at de «ringer ut til fru Nansen ut i hennes hjem i Asker og får bekreftet at hun skriver for å publisere:

– Jeg fikk ideen efterat jeg hadde hørt rettspresident Hansons rystende og gripende foredrag under det store møtet i januar. Og da så min hund og Fridtjof Nansen jakthund de siste 5 år, «Pett» bliv drept, så begynte jeg nærmest å skrive om den for å dulme meg selv i smerten over tapet av den.»

Inntektene fra den lille boken gikk til Nansenhjelpen i Genève.

På sin 75-årsdag beskrives enkefruen som elskverdig, sjarmerende og elsket av alle i Vollen. Og etter at hun døde i brann hjemme på Håkavik i 1957, beskrev presten ifølge Budstikka henne ikke bare som Fridtjof Nansens hustru, men roste henne for hennes egen innsats:

«Den nød som mennesker led og som kalte Fridtjof Nansen til en historisk innsats, hadde også hos henne et åpent syn og et bankende hjerte.»

Flyttet ugjerne

Det har vært skrevet mye om Nansens liv på Polhøgda, om hans ekteskap med Eva, født Sars, deres fem barn og kunstnervennene på Lagåsen. Blant disse var maleren Gerhard Munthe og hans unge kone Sigrun født Sandberg, som ble Nansens andre kone.

LES OGSÅ: Inviterte folk hjem til Fridtjof Nansen

Forfatter Karin Berg skriver i boken «Nansen og hans kvinner» at det vakte stor oppsikt da hun etter 30 års ekteskap forlot sin mann uten videre dramatikk i 1918. Da hadde hun og Nansen skrevet til hverandre som sin kjærlighet i flere år. De giftet seg i 1919, men ble aldri godtatt av hans barn. Av boken om Pett kommer det også frem at hun ugjerne flyttet fra Polhøgda, og at hun savnet vennene på Lysaker.

Hagebruket hun kjøpte i Vollen etter mannens død var på 30 mål, og her er hun en driftig og dyktig småbruker, med kuer, griser, høns, gjess og andre dyr «som hun steller med rørende omsorg og kjærlighet. Ved en dyktig gartners bistand blir jorden drevet som det rene mønsterbruk, selv tager hun ivrig del i hagearbeidet og det produseres meget av frukt, bør og grønnsaker og forøvrig fÔr til dyrebestanden.» ifølge Asker og Bærums Budstikke 25. februar 1944.

Sprek 75-åring

På sin 75 årsdag skriver lokalavisen at fru Nansen tross alderen er ungdommelig, spenstig og livlig og «en gammel Voldenboer vi talte med i dag påsto at hun ser ut som hun bare er 50. Hennes store kjærlighet til dyr er velkjent, bl.a. fra den brosjyre hun utga for noen år siden, da Nansen jakthund forulykket. Hennes beste venn blant hennes mange 4-bente venner er no en sort Newfuoundlender, som trofast følger henne overalt».

LES FLERE KULTURSAKER HER