Skip to main content

Åpner Telegrafverkets smie:– Jeg er lykkelig og full av sot

Ny prosess: Therese Mathiesen former metallplatene i oljesand, en prosess hun har utviklet selv i smia på Stabekk.

Therese Mathiesen bruker krefter i Televerkets gamle smie. Her hvor alt verktøyet til arbeiderne ble produsert, skaper hun vakker kunst.

– Dette er hardt. Som en god treningsøkt, sier Mathiesen (41).

Metallkunstneren har skrubbet, ryddet og flyttet inn i den gamle smia, som Televerket eier like ved jernbaneskinnene på Stabekk.

Snart kommer fire kolleger etter.

LES OGSÅ: Lager gitarer av gamle bildeler

Åpner dørene på søndag

Sven Undheim er smed, Stine Bråten er sveiser, og Elin Edberg er korpusmaker. Alle fire har gått på Kunsthøgskolen, nå leier de den lille museumssmia sammen, og alle vil være på plass til jul.

Men allerede søndag åpner de dørene for å demonstrere arbeidet sitt og grille pølser med gjestene, i anledning Kulturminnedagene.

Mathiesen hadde en litt uvanlig vei til smia. Hun har mastergrad i markedsføring fra BI, og har jobbet med alt fra filmer og reklame.

Så skiftet hun beite og begynte på tegnekurs. I fjor var hun ferdig med sin andre mastergrad. På Kunsthøgskolen lærte hun å bli korpusmaker og metallkunstner.

 

SKAPER: Metallkunstner Therese Mathiesen varmer opp metallplatene, som hun senere hamrer og former til skulpturer. På veggen bak henger gammelt verktøy som ble produsert i smia.

– For meg ble det ikke noe brudd. Jeg er interessert i «ting», hva ordløse objekter, som klær og bygg, sier om kulturen vår og om oss som mennesker, sier hun.

I masteroppgaven analyserte hun Televerkets bygg. Nå holder hun selv til i ett av dem.

Historien

Telegrafverket overtok smia i Gamle Drammensvei 25 i 1924. Fagansvarlig for Telenors kulturarv, Laila Andersen, forteller at alt verktøyet og kabelmateriell som montørene trengte, ble laget her. Dette kan du fremdeles se på veggen. Side om side henger nytt verktøy, produsert på gamlemåten av byggets ferske smed.

 

HISTORISK: Slik så Telegrafverkets smie på Stabekk ut i 1933.

– Vi er opptatt av både vern og bruk. Derfor låner vi ut smia til kunstnere. Og så kaster vi oss på Kulturminnedagene, for å informere publikum om virksomheten, forklarer Andersen.

 

Historien: Therese Mathiesen trives i smias gamle historie, her har hun funnet en gammel lue, som ansatte i Telegrafverket brukte.

Hun er stolt over å vise frem alt fra «vinger» for strøm til verktøy for å henge opp kabler.

– Her hadde vi hele produksjonslinjen, fra A til Å. Men på 160 år er alt blir veldig annerledes, sukker Andersen, som også har ansvaret for en av Telegrafverkets røde telefonbokser, som også står på vernelisten på Stabekk.

LES OGSÅ: Snart legger disse gamle kjenningene på røret for godt

Kontakt med metall

Mathiesen legger ikke skjul på at hun er stolt over den gamle bygningen.

– Jeg elsker lukten av metall og estetikken som sitter i veggene. Her trives jeg, for dette finnes ikke sterilt. Stedet bærer preg av menneskelig aktivitet. Det er fint å tenke på at jeg holder håndverket i hevd og utvikler det videre, sier hun.

Hun vet at slike smier finnes det ikke mange av, og den nyutdannede metallkunstneren er fornøyd med å ha en kortreist arbeidsplass. Da kan hun jobbe litt hver dag. For mer enn et par timer over varmen med hammer, makter hun ikke. Arbeidet er tungt.

– Jeg er lykkelig når jeg kommer ut herfra, full av sot. Jo mer skitten jeg er – jo lykkeligere er jeg. Kontakten med metall og verktøy virker bra. Det er et privilegium å skape, sier hun.

Den ferske metallkunstneren har hatt to utstillinger i New York, og planlegger neste på Jeløya.

LES FLERE KULTURNYHETER HER

Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.