Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
For mange av krigsseilerne begynte nye mareritt da krigen var over i mai 1945. På midten av 1990-tallet møtte jeg flere av dem på krigsseilerhjemmet Heimdal på Rykkinn.
Det var vanskelig for krigsseilerne å finne roen etter 2. verdenskrig. Mange hadde vært til sjøs hele krigen, og nervene var i helspenn. Halvparten av de norske skipene hadde gått ned. Krigsseilerne var traumatiserte. Alkohol ble tilsynelatende et godt middel for å lindre plagene.
I disse dager er det premiere på filmen «Krigsseilerne». Sammen med Jon Michelets bokserie om «En sjøens helt» har endelig historiene om de 30.000 sjøfolkene våre som seilte for de allierte, blitt bedre kjent for allmennheten. Lenge var disse historiene tiet i hjel og preget av skam. Flere familier har hatt tunge relasjoner og fortvilelse over ødelagte liv.
Mange strevde med traumene og plagene etter krigen. Kirkens Bymisjon mente det var viktig å etablere et botilbud spesielt for dem. De ville sikre krigsseilerne rolige omgivelser med nok søvn og mat.
Heimdal var opprinnelig kun noen brakker bygget i 1969 ved Bryn kirke. Dette skjedde i samarbeid mellom Kirkens Bymisjon, Oslo Forening av offiserfruer og Oslo Røde Kors. Det skulle være et midlertidig botilbud og senere rives ved utvidelse av Bryn kirkegård.
Kirkens Bymisjon var opptatt av å formidle videre opplevelsene og erfaringene som krigsseilerne bar på. Med dette oppdraget besøkte jeg Heimdal regelmessig (1994/95) og fikk fin kontakt med beboere og ansatte. En sykepleierstudent hjalp til å samle bakgrunnsdata om beboernes situasjon, og resultatet ble boken «Krigsseilere hele livet».
En historie som gjorde særlig inntrykk, var om kong Olav, som krigsseilerne hadde som sitt store forbilde. Da kongen ble syk våren 1990, var det sorg blant beboerne. De sendte blomster med ønske om god bedring. Takkebrevet fra Slottet ble rammet inn og hengt opp i «stua».
I februar 1991 fylte en av Heimdals beboere 80 år. Litt uventet ringte et blomsterbud på døra. «Du må vente», sa budet, «jeg har mer til dere.»
Det var vakre oppsatser med hvite liljer fra kong Olavs begravelse i Oslo domkirke. En fin oppmerksomhet fra Slottet som varmet krigsseilernes og de ansattes hjerter.
I 1992 måtte kirken ha tomten tilbake. Tilsynslegen sa i Budstikka at det var to ting som betydde noe for Heimdal-beboerne: at de fikk riktig omsorg og at de fikk lov til å være sammen.
Etter grundige forhandlinger med Bærum kommune fikk Kirkens Bymisjon tilbud om en ny tomt i Bryn skolevei. Frivillige jobbet på dugnad, og krigsseilerne kunne etter kort tid flytte inn i den nye brakkebygningen. Avtalen med Bærum kommune om Heimdal ble avsluttet 1. september 2001.
I årenes løp har det til sammen vært cirka 200 beboere på Heimdal. I 1995 bodde 14 krigspensjonister fast der. Kort tid etter ble de siste beboerne overflyttet til sine opprinnelige kommuner.
Vi vet at tiden på Heimdal var verdifull for dem. Fellesskapet i de delte erfaringene og vissheten om at de ikke var alene om de vonde tankene, hjalp dem i deres siste år.
