17-åring lurte Gestapo: – Jeg så altfor dum ut

UNG OG USKYLDIG: – Jeg så så dum ut, sier Øistein Guderud. Han mener det var årsaken til at han klarte å lure Gestapo igjen og igjen, uten å bli tatt. Foto: Foto: Privat

UNG OG USKYLDIG: – Jeg så så dum ut, sier Øistein Guderud. Han mener det var årsaken til at han klarte å lure Gestapo igjen og igjen, uten å bli tatt. Foto: Foto: Privat

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

I 60 år holdt han munn. Det måtte to russiske presidenter til for å hente Øistein Guderuds krigsinnsats frem fra glemselen. Her er den fantastiske historien om gutten som lurte Gestapo.

DEL

Akershus festning 26. april 2010: Russlands president Vladimir Medvedev hedrer fjorten norske krigsveteraner med «Jubileumsmedaljen 65 års Seier i den store fedrelandskrig 1941 – 1945». En av dem er Øistein Guderud, fra Holmen i Asker.

– Det var et ærerikt og absurd øyeblikk i mitt liv. Jeg har aldri vært kommunist, aldri i mitt liv sett opp til Sovjetunionen. Så blir jeg, av alle, hedret av Russlands president.

Til alt overmål for andre gang. Fem år tidligere, ved 60-årsmarkeringen, får Guderud beskjed om at Vladimir Putin, Russlands daværende president, tidligere KGB-sjef, nå statsminister, har tildelt han den samme utmerkelsen. «Hvorfor meg?» spurte jeg. «Fordi de har satt livet inn for fred og frihet utallige ganger», var svaret.

SE BILDENE:

Ble avslørt under tortur

– Hvordan russerne fant frem til meg er et mysterium, men dette er det nærmeste jeg har kommet en forklaring: KGB og Gestapo var allierte og arbeidet tett sammen de første krigsårene, i Norge også. Da KGB gikk gjennom arkivene oppdaget de at Gestapo hadde hatt store problemer med å nedkjempe Milorg i Asker og Bærum. Så dukket mitt navn opp. En for meg ukjent motstandsmann under tortur hadde angitt meg allerede våren 1942.

I 60 år sa Øistein Guderud knapt et ord om hva han hadde vært med på under krigen. At Gunnar «Kjakan» Sønsteby stadig var på ham og sa «Det er du som må skrive bok, Øistein», forandret ingenting. Helt til han plutselig forsto at han var den siste gjenlevende av Milorg-ledelsen i Asker og Bærum.

LES OGSÅ: – Jeg glemmer aldri det synet

Pistol på salongbordet

Budstikka møter ham hjemme på Holmen. Det ligger en pistol på salongbordet, matt og slitt av bruk og elde, sammen med to russiske medaljer.

– Ja, jeg har skutt tilbake mot tyskerne med den.  Nei, jeg ventet aldri for å se om jeg traff. Jeg hadde ikke tid. End of story, sier Øistein Guderud.

Men resten vil han fortelle.

Tyskland, sommeren 1938: Familien Guderud fra Stabekk er på bilferie. Storøyd ser mor og far og tre barn Hitler og Hitlerjugend i fri utfoldelse. Ser plakatene med påskriften «Nicht für Juden». Sjokkerte og skremte returnerer de til Norge.

Våren 1940 utkommer boken «Hitler har sagt det» i Norge. Øistein får den i gave av sin far. Forfatteren, Herman Raucnick, har vært en av Hitlers nærmeste medarbeidere, fra 1932 til –39. Budskapet er klinkende klart: At Hitler er kommet til makten er en katastrofe, for Tyskland og verden.

LES OGSÅ: – En forferdelig dag

Ville ofre livet

 – Da tyskerne invaderte Norge kom bekreftelsen. Og dette var min erkjennelse: Dette uvesenet er jeg villig til å ofre livet forå bekjempe. Tenåring og motstandsmann 16 år gammel begynner Øistein Guderud å legge planer for en motstandsgruppe på Stabekk.

 – Noen var allerede i gang med å lage illegale aviser. Sveivet opp spritstensiler med nyheter fra London, uten tanke for hvilken risiko de utsatte seg for. Idealismen var beundringsverdig, men naiviteten skremmende. Det kunne ikke gå bra. Utover høsten begynte arrestasjonene, og de ble raskt flere. På telefonstolpene dukket det opp plakater med påskriften «Skutt blir den ...»

 – Jeg forsto at en ting var overordnet alt annet: Skulle vi overleve måtte vi være grundigere, mer systematiske, og fremfor alt, lurere enn Gestapo. Oppgaven var å bygge opp en militær styrke som kunne støtte alliert invasjon for frigjøring av Norge.

Krigshelten Leif Tronstads avskjedsbrev

Brente avtale

21. januar 1941: Planen klar og mor og far bortreist. Syv klasse­- og speiderkame­rater kommer hjem til Øistein i Blåsen 3 på Stabekk. På bordet ligger et dokument med følgende tekst:

«Vi forplikter oss til å gå inn for militær motstand og lover høytidelig å holde dette intelligent hemmelig for foreldre, søsken, venner, kjærester og alle kjente».

 – Alle skrev under, og mens de ventet, syklet jeg hjem til en mann vi stolte hundre prosent på. Carsten Dehli var infanterikaptein og læreren vår i tysk, fransk og historie på Stabekk gymnas. Han ble sittende lenge og stirre på dokumentet vårt. Så reiste han seg, gikk over gulvet, tente på det, puttet det i ovnen og sa: «Dette gjør vi. Jeg skal lære dere å bli soldater».

Var bare 17 år

Uken etter begynte treningen. Uken deretter, den 15. februar, fylte Øistein 17 år.

Første oppdrag – I 1939 hadde de fleste av oss gjennomgått  Hærens frivillige militæropplæring. Nå ble det alvor. Av Dehli fikk vi praktisk infanteritrening, men aller viktigst var det han lærte oss om etterretning og sikkerhet.

Unge Øisteins første oppdrag besto i å sitte med kikkert på verandaen hjemme på Blåsen og registrere alle fly til og fra Fornebu. Neste oppgave ble adskillig mer krevende. Milorg ville vite hva som foregikk på selve flyplassen. Øistein visste råd.

– Våren 1941 tok jeg jobb som stallgutt hos stjernetrener Robert Bogen på Øvrevoll. På en hesterygg hadde han aldri sittet, men fire timers lynkurs på rideskolen på Schøyen ordnet den biffen. Familien Jakhelln hadde ridehus ytterst på Fornebu. Med Bogen som referanse får Øistein jobb med å trene hestene og fritt leide til å ri hvor som helst, innenfor tyskernes sperringer også.

LES OGSÅ: «Bestefar» kong Haakon gjorde alt for Harald 

Ventet angrep

Fra mars til juni 1941 kan Milorg sende rapporter om alle fly, flybevegelser og forsvarsverker til den norske regjeringen i London. Optimismen var stor i 1941 og ble ikke mindre da det kom ordre fra England om å være i beredskap for et forestående angrep på Norge.

27 september 1941: ­ Den kvelden gikk vi til sengs med klærne på, med feltsekken ferdigpakket og matpakke for tre døgn. Dette var natten før Måløyraidet, der 200 tyskere falt og 35 allierte mistet livet. Blant dem, kaptein Martin Linge, sjefen for det legendariske Linge­kompaniet. Så – skjedde ingen ting. Skuffelsen var enorm.

Siden skulle vi bli skuffet mange ganger, og forsto snart at vår motstandskamp skulle foregå på helt annen måte enn i åpen kamp. Selv blir han Carsten Dehlis første ordonnans. Budbringer. Det er en livsfarlig oppgave. Oppdraget er todelt: Å bringe meldinger fra London hurtigst mulig frem til rette vedkommende i Milorg, og være den som møter og følger folk til hemmelige møter på hemmelige steder.

Møter med maske

 – I disse møtene var alle maskerte. Men jeg så jo alle før de maskerte seg, og de så meg. Én dobbeltagent, angiver eller landssviker, og jeg hadde vært ferdig. Heldigvis sluttet Carsten Dehli aldri å hamre første bud inn i hodet på oss:

Sikkerhet og grundighet! Vi må aldri bli arrestert, pint og svekket. Dere skal vite hvor samtlige nazister i Asker og Bærum bor! Dere skal aldri gå samme vei to ganger til samme møtested! Aldri vente mer enn maksimum et minutt på en som ikke kommer til avtalt tid.

Dette berget alle oss ordonnanser helt til freden kom, men jammen var det på hekta mang en gang. Slurv kostet livet Andre er ikke like heldige. Som Ove Jensen på Persbråten, på Borgen i Asker.

– Ove var med i Milorg­ledelsen i Asker fra begynnelsen. En flott motstandsmann, men slurvete med sikkerheten. Det kostet ham livet. Ove og gruppa hans drev våpentrening med skarpe skudd på gården. Jeg varslet Dehli om at det som foregikk var uforsvarlig. Dehli ga meg ordre om å ta jobb som gårdsgutt på Persbråten. I realiteten skulle jeg fungere som Ove Jensens overordnede.

Og Dehli tilføyde følgende:

– Du er 18 år gammel. Denne ene gangen skal du fortelle foreldrene dine hva du har tatt på deg, for dette oppdraget er en av de sikreste måtene å ikke overleve denne krigen på.

Skutt av Gestapo

Dagen etter nærmer Øistein seg gården så varsomt han kan. Mange flere hjulspor på gårdsveien enn normalt får alle varselklokker til å ringe, men han fortsetter likevel. På Persbråten er ikke et menneske å se. Gestapo har vært der, Ove Jensen er tatt, og blir skutt på Trandum etter to måneders tortur.

Allerede i 1942 vet altså Gestapo hvem Øistein Guderud er og hvilken nøkkelrolle han spiller, men ikke hvordan han ser ut.

Resultatet er tre husundersøkelser hjemme hos mor og far på Stabekk, men der er alle fotografier ryddet bort. Likevel blir hverken mor eller far, bror eller søster noen gang arrestert.

– Det viste seg at tyskerne hadde «fredet» dem, fordi de håpet det ville føre til at de fikk fatt i meg. Og taktikken lykkes nesten. Øistein lever i dekning i to og et halvt år, på 15 forskjellige steder, men en ung gutt lengter hjem.

Reddet av tysk høflighet

Flere ganger gir han etter for lengselen. Har en stående avtale om at mor skal trekke rullegardinen på gutterommet i annen etasje halvveis ned hvis det er klar bane, men en gang rekker hun ikke å signalisere fare, før tyskerne har trengt seg inn i huset. Der setter de seg til å vente på Øistein.

 – Og jeg kom. Ante fred og ingen fare til jeg åpnet inngangsdøren og fikk øye på en tysk uniformslue i gangen. Hva jeg gjorde? Lukket døren varsomt igjen og gikk rolig av sted. Berget av tysk høflighet.

Torturert på Victoria terasse

En annen gang: På vei til Sandvika på sykkel, til et møte med Carsten Dehli og en av de andre Milorg­lederne, Fredrik Nyquist. Fra Kadettangen hører Øistein skuddsalver, men regnet med at det er en øvelse og sykler rolig videre til møtestedet.

Nyquist kommer aldri. Han er blitt arrestert på Tanum, med hemmelige papirer i sykkelstyret og blir torturert i månedsvis på Victoria terrasse. To ganger forsøker han å ta sitt eget liv, men overlever, både det, torturen og krigen.

Ung og uskyldig

I perioder jobber Øistein på kontoret til sin far, i Norske Kjøbmenns Forsikringsselskab, i fjerde etasje i Stortingsgaten 8. Tyskerne finner ham ikke der heller.

– Den eneste forklaringen jeg har er at jeg så altfor dum ut til at de kunne drømme om at jeg var motstandsmann, ler Guderud.

Ung og uskyldig, er antagelig en mer presis forklaring.

Og midt i det hele, midt i nettverket, satt Carsten Dehli som øverste sjef for Milorg i Asker og Bærum. Gestapo visste godt hvem han var, jaktet frenetisk på han, og kom aldri nærmere enn da en angiver røpet hvor han lå i dekning, i en hytte ved Svartvann.

– Hytta blir omringet av tyske soldater og skutt i brann, men Carsten er ikke der. Kall det en sjette sans, men uroen hadde fått han til å ta en nattlig skitur. Derfor så og hørte han det som skjedde fra avstand.

Visste ikke om broren

Høsten 1944 føler Milorg i Asker og Bærum at Gestapo er kommet dem faretruende nær.

– Hvis de fikk tak i arkivet vårt på Stabekk var det katastrofe, sier Guderud.

Derfor la han en plan som var så dristig at det måtte store overtalelseskunster til å få Dehli til å gå med på den:

– Den tyske havnekapteinen i Oslo var etter det vi visste ikke nazist. Han var dessuten av den overbevisning at krigen var en ulykke for alle, at tyskerne ville tape og at krigen måtte komme til en ende så fort som mulig. Han bodde i en villa på Lysaker, med en hybelleilighet i andre etasje. Der fikk vår mann, Alf Staver, flytte inn med sin gravide kone.

Blant de aller første besøkende: Øistein Guderud, med Milorgs samlede papirarkiv i ryggsekken.

– Og der ble det lagret, sikret av tyske vaktstyrker, til krigen var over. Og ikke bare det, da kontakten var opprettet, fôret havnekapteinen oss med opplysninger om alle skipsbevegelser på Oslo.

14. februar 1945: Krigen går mot slutten, men det er ennå tid for tragedier. Denne dagen blir 25 år gamle Joar Olsen skutt av Gestapo bak Stabekk kino. Øistein Guderud blir informert samme ettermiddag, og dagen etter får han av en uventet beskjed av sin egen storebror, Jon.

– Vi skal bort til Stabekk kino og hente noe.

– Jeg ante ikke at Jon var med i Milorg! Så godt virket sikkerhetssystemene våre. Ikke snakke! Ikke vite mer enn du må! Da har du heller ingen ting å røpe.«Jeg er med i staben, jeg kan ikke bli tatt!» tenkte jeg, men ble med likevel.

Granater og pistoler

Til det hemmelige våpenlageret i garasjen til Rolf Reberg. Dit Joar Olsen var på vei da han ble skutt. På fars fiskekjelke sleper de tre store striesekker hjem til Blåsen og stuer dem inn i uthuset til mor og far.

– Den ene var full av Stengun maskinpistoler. I den andre var det granater og sprengstoff og den tredje husker jeg ikke lenger hva inneholdt.

Våren 1945: Over 50 ganger har englevakt berget Øistein Guderud fra tragedie og død. Nå er han på vei for å levere enda en ny melding fra London, til stabssjef i Milorg, Lage Lagesen fra Lysaker, på Lagesens kontor i Prinsens gate i Oslo. Og hvilken melding: En detaljert plan for hvordan, hvor og når Sørlandsbanen skal sprenges på viktige 20 knutepunkter fra Oslo til Kristiansand.

– Da jeg kom inn i bygningen var det unormalt stille. Gestapo hadde vært der, tre minutter før meg. Lagesen var arrestert. Alle reflekser i meg ropte «løp, for

Senere samme dag fikk Guderud vite at Milorg-grupper bevæpnet med maskinpistoler var postert utenfor både Victoria terrasse og Møllergata 19, med ordre om å skyte ham fri dersom han skulle bli arrestert.

Han gjør ikke det, og at planen blir gjennomført vet enhver som har sett filmen om Max Manus.

Med Lagesen gikk det verre. Han ble torturert på Victoria terrasse i nesten fire måneder, men sprakk aldri og overlevde krigen.

Englevakt

Så var det plutselig over, den 8. mai 1945.

– Jeg ble veldig fort voksen av å være ung under krigen uten å dø. En effekt av slikt er at du ikke er redd for noen eller noen ting etterpå. Så jeg ble en nyttig «troubleshooter», både i næringslivet og for staten. Fikk i oppgave å lese både bedriftsledere og byråkrater teksten og få dem til å innse konsekvensene når de hadde gjort noe dumt og gjøre noe med det. Det var så lett at du kunne få bakoversveis, i forhold til det jeg hadde vært med på.

Senskader har han merket fint lite til.

– Jeg overlevde og har levd et godt liv etter krigen. Jeg har alltid ansett meg selv som en lite religiøs mann, men med årene er jeg kommet til at engler fins. De er der faktisk når du trenger dem. Akkurat der er jeg og Märtha Louise helt enige.

Artikkeltags