Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Savn og redsel, usikkerhet og takknemlighet. Fire beskrivende ord oppsummerer tre ukrainske kvinners opplevelse av en farlig flukt fra rakettangrep og et hjemland i krig, til en ny hverdag i Norge. Mens krigen fortsatt herjer går de sin første jul i møte i Asker og Bærum, i likhet med hundrevis av andre ukrainere.
I fjor kom det nemlig rekordmange flyktninger hit, og flesteparten kom fra Ukraina. Hvert år ber Integrerings- og mangfoldsdirektoratet kommunene bosette flyktninger som får oppholdstillatelse. I starten av 2022 var ønsket at Norge skulle ta imot 5.500 flyktninger. Av dem skulle Bærum kommune ta imot 65 og Asker 57.
Da krigen var et faktum, ble antallet økt til 35.000 totalt. Denne store økningen påvirket selvsagt våre kommuner. Asker ble bedt om å bosette 305 og Bærum 350 flyktninger. Det var en voldsom økning, men kommunene sa heldigvis ja. Det er både nødvendig og riktig at også vi bidrar i en krise.
Men problemfritt har det ikke vært. Det er krevende å ta godt imot så mange ekstra mennesker, og man har vært avhengig av innsats fra flere instanser i tillegg til frivillige aktører. I begge kommuner er man tydelige på at flyktningstrømmen fører til en ekstraordinær situasjon med mye usikkerhet og uforutsette utfordringer.
Særlig krevende er arbeidet med bosettingen. Det har vært vanskelig å få tak i nok egnede boliger, prisene er høye, og boligsituasjonen er presset. Mange har måttet vente lenge på å få bolig, som Tamara og Tetiana som Budstikka møtte i oktober. De bor som gjester hos svogeren på Eiksmarka, har ventet på bolig siden mars og er naturlig nok slitne av prosessen.
Det ventes at behovet vil være like stort også i 2023.
Når 2022 oppsummeres, har Asker klart målet om å bosette 305 flyktninger. I Bærum hadde man per 2.12 bosatt 280.
Vi vet ikke hvor lenge krigen vil vare og når nye flyktninger vil ankomme, men det ventes at behovet vil være like stort også i 2023. Derfor har Bærum kommune allerede vedtatt å si ja til å bosette 390 flyktninger til neste år. I januar tar Asker-politikerne stilling til om kommunen skal ta imot de 360 man er bedt om. Dette forplikter, vi må si ja i visshet om at det faktisk er mulig å få til i praksis.
For å få til det er man helt avhengig av at askerbøringer og bæringer stiller enheter til utleie også neste år. Fortsatt er det et skrikende behov etter flere boliger som kan bli trygge hjem for flyktninger. Kommunedirektøren i Bærum har understreket behovet for økt statlig kompensasjon til kjøp og oppussing av boliger.
Imens prøver flere hundre ukrainerne å lage seg en god hverdag. Norskkurs, skolegang, fritidsaktiviteter og forhåpentligvis en jobb er viktig for at de skal trives og finne seg til rette. Og mange gjør heldigvis det. Gjennom året har Budstikka fortalt historier om ukrainere som har evnet å snu håpløshet til pågangsmot, tross krisen de står i. Mange forteller at de har blitt godt mottatt i Asker og Bærum.
Jeg håper at askerbøringer og bæringer fortsetter å bidra til at ukrainerne og andre flyktninger får samme gode velkomst også til neste år. Samtidig må vi forutsette at kommunene tar med seg erfaringer fra årets arbeid og legger til rette for at byråkratiet i bosettingsprosessen blir effektivt. Nyankomne flyktninger har mer enn nok av andre bekymringer.