Helt på kanten

PÅ KANTEN: Hvorfor er Kolsåstoppen et populært klatrested? – Det er bare å se utover. Her har vi den flotteste utsikten! utbryter Bjørn.

PÅ KANTEN: Hvorfor er Kolsåstoppen et populært klatrested? – Det er bare å se utover. Her har vi den flotteste utsikten! utbryter Bjørn. Foto:

For over 100 år siden klatret de første våghalsene opp Kolsåstoppen. I år kan Kolsås Klatreklubb feire hele 50 år som en klubb for folket.

DEL

Opp kanten kommer en blåkledd skikkelse med grått kortklipt hår og lillaskjær i brillene. Det er grått. Tunge skyer svever i horisonten.

På de små knausene sitter turgåerne og nyter panoramautsikten over Oslo, Oslofjorden og Bærum.

Kolsåstoppen. 379 meter høy ås i Bærum med klatrevegger opp mot 90 meter høye.

Her hvor den fryktede Østveggen domineres av basalt, som gjør veggene løse og vanskelige å klatre i.

Her hvor Sørveggen med Nedre- og Øvre Sydstup domineres av rombeporfyr, en hardere type stein, med mange klatreruter med naturlige riss og gode tak.

HEI SANN: På toppen kommer en mann over kanten. Det må være ham, Bjørn Myrer Lund, mannen som i 1985 var den første nordmann til å bestige Mount Everest sammen med Odd Eliassen.

HEI SANN: På toppen kommer en mann over kanten. Det må være ham, Bjørn Myrer Lund, mannen som i 1985 var den første nordmann til å bestige Mount Everest sammen med Odd Eliassen. Foto:

Siden 70-tallet

Bjørn Myrer Lund (65) bor i bunnen av åsen og har klatret her siden 70-tallet. Etter nærmere 50 år er han fremdeles ikke lei. Er her opp til to ganger i uken for å bestige de samme rutene.

Han kommer opp Hollywood (4+ i vanskelighetsgrad), nærmere bestemt i Storesvaet på Øvre Sydstup. Har soloert (klatret alene med topptau) 28 meter.

Han er en av de gærne folkene som man en og annen gang har vært heldig, eller uheldig, å få se klatre opp klippen mens man selv nyter kaffen etter å ha pest seg til topps.

Men han har det travelt. Travelt, for snart kommer regnet, forklarer han. Om det er regnet som gjør at han har det travelt, eller om det bare er Bjørn som er en travel mann, er ikke lett å si. Kanskje en god kombinasjon.

Bjørn traver ned mot et platå som kalles for Gårdsplassen. Et romslig og eksklusivt møtested for klatrerne, fjernt unna, men fremdeles veldig nære alle de vanlig, dødelige turgåerne som sitter på toppen.

Vel, Kolsås har to topper – Nordre og Søndre. Vi befinner oss på Søndre.

LES OGSÅ: Verden rundt i Bærum

TOPPEN: Fra Toppåsveien går den kjente turstien mot toppen. For beskrivelser av klatrefelt og ruter kan man lese «Klatrefører for Oslo og omegn».

TOPPEN: Fra Toppåsveien går den kjente turstien mot toppen. For beskrivelser av klatrefelt og ruter kan man lese «Klatrefører for Oslo og omegn». Foto:

TEKOKERMILJØET: Sønnene ble tjoret fast på Gårdsplassen mens fedrene klatret. Bildet er tatt en gang mellom 30-50-tallet.

TEKOKERMILJØET: Sønnene ble tjoret fast på Gårdsplassen mens fedrene klatret. Bildet er tatt en gang mellom 30-50-tallet. Foto:

Friluftsliv for overklassen

Som beskrevet i Kolsås Klatreklubbs jubileumsbok «I begynnelsen var fjellet», var det ikke snakk om noe friluftsliv på 1800-tallet, i så fall var det kun for overklassen. Naturen var en ressurs, et sted for arbeid.

Men utover 1800-tallet kom de første engelske klatrerne til Norge som ble guidet av lokalfolket til de beste toppene. Og slik oppsto en ny næring i landet.

Mot slutten av 1800-tallet ble Kolsåstoppen for alvor til et turområde. Det ble bygget en kafé nesten øverst i åsen som ble drevet av familien Topaas, og varene ble fraktet opp ved hjelp av en løpestreng med håndsveiv. I dag står kun restene av grunnmuren igjen.

Men først i 1904 klatret de første personene opp her. Med spikerstøvler og hampetau gikk Kristian Tandberg, Henning Tønsberg, Ingeborg Tandberg og Therese Bertheau løs på Nedre Sydstup, via en rute som senere ble døpt Kålbladet (3+).

De trasket gjennom den lille skogen og fortsatte opp Øvre Sydstup via Bratteggen (3+).

Lite visste de da at Kolsåstoppen skulle bli den viktigste arenaen for utviklingen av klatresporten på Østlandet.

LES OGSÅ: - Klatring er angsfordrivende

SE VIDEOEN:

Bjørn Haug (77) og Kåre Myrer Lund (65) mimrer tilbake til gamle dager.

Hollywood i Bærum

På Gårdsplassen står kun én mann, ikke overraskende en klatrekompis av Bjørn.

Arne Larsen (58) har klatret siden 1986. Han har klatret her rundt 3000 ganger, men det er ingenting i forhold til Bjørn, forklarer han. For Bjørn har nemlig klatret her over 5000 ganger.

Bjørn retter ham noe beskjedent.

– Nei, et sted mellom 3000 til 4000 ganger er nok mer riktig, sier han.

I veggen er flere modige som friklatrer med naturlige sikringer, altså kiler og kamkiler som de plasserer i riss underveis. Ved hjelp av egne hender og føtter skal de komme seg opp.

Hollywood er nok den mest klatrede ruten i Norge, og selv etter 100 år er den ikke slitt, forklarer Bjørn med tydelig kjærlighet for fjellet.

Sporløs ferdsel er nemlig greia. Man skal ikke tukle unødig med fjellet og plassere bolter om det ikke er absolutt nødvendig, mener han.

Han peker utover det som ser ut som én vegg, men som er delt inn i rundt 40 ruter. Det er her på Øvre Sydstup de fleste klatrer i dag, mens Nedre Sydstup er boltet for å kunne brukes mer, også av nybegynnere.

– I Østveggen og i Den skjulte veggen finner du bare gamle folk og idioter som meg, sier Bjørn med et glimt i øyet.

I LAG: Med svasko, nikkers, trøye og uten hjelm. Bildet er fra 20-40-tallet.

I LAG: Med svasko, nikkers, trøye og uten hjelm. Bildet er fra 20-40-tallet. Foto:

NÅ: Arne Larsen har klatret her siden 1986. I dag holder han kurs i Øvre Sydstup.

NÅ: Arne Larsen har klatret her siden 1986. I dag holder han kurs i Øvre Sydstup. Foto:

En kjapp innføring i klatring i Øvre Sydstup

Sortert etter terreng, er det snakk om klippeklatring.

Veggen er opp til 35 meter (som kan kalles for én taulengde), derfor er det ikke vanlig å klatre i lag som under fjellklatring.

Her driver man med friklatring, man bruker ingen hjelpemidler for å ta seg opp, men kun egne hender og føtter. Man er sikret med tau ved et eventuelt fall.

De mest vanlige sikringsmetodene:

1. Naturlige sikringer: Man klatrer på led, med en kamerat som sikrer i bunn. Underveis plasserer man kiler eller kamkiler i sprekker i veggen. I Øvre Sydstup er det nemlig ikke særlig mange bolter i veggen. Faller man, så faller man avstanden ned til siste sikring multiplisert med to, pluss noe mer på grunn av strekken i tauet.

2. Topptauing: Tauet løper gjennom et ankerfeste (eller via for eksempel et tre) på toppen, mens en kamerat sikrer i bunn.

3. Soloering: Man klatrer alene, enten via topptau eller med naturlige sikringer.

Falt ned

Noen ruter er vanskelige og farlige, noen lettere. Flere krever ekstrem teknikk, utholdenhet og styrke. På den syv meter høye veggen bak Gårdsplassen er et merke med fire pluss.

– Det er Lohengrin, oppkalt etter sjokoladen. Men den er steinhard, så skjønner ikke hvorfor det står fire pluss på den, sier Bjørn.

– Det ser man med ett blikk det, sier han og forklarer at den må være en seks pluss eller syv minus. En vanskelig nøtt, ifølge Bjørn som har buldret Lohengrin flere ganger.

Ifølge Store Norske Leksikon er buldring klatring på store steiner eller små knauser i lav høyde, uten sikring, eventuelt med matte under.

Noe matte er det definitivt ikke her. Og om det er en stein eller knaus med lav høyde? Tja.

Så viser det seg at Bjørn falt ned de syv meterne en gang og brakk hælen også, da.

LES OGSÅ: - Noen løper maraton for å teste kapasiteten sin. Jeg driver med dette

20-50-TALLET: Selv om man i dag ser utover en kommune som er hakket mer utbygd, er utsikten fremdeles like vakker.

20-50-TALLET: Selv om man i dag ser utover en kommune som er hakket mer utbygd, er utsikten fremdeles like vakker. Foto:

Fattigguttene slikket sol på Kolsåstoppen

Bjørn demonstrerer to ruter. Den gamle Stueveggen (5+) og den moderne På Kanten (7-). På Kanten får vi senere vite at det var Bjørn som først klatret, og slik også ga ruten navn.

Han har gitt navn til flere ruter, som Terroristen (7) og Siste Dans (6+) i Dalbokollen.

Bjørn fester tauet og rygger utfor Stueveggen. I løpet av seks minutter er han oppe igjen.

– Tid tar jeg aldri. Jeg har ikke noe forhold til tid, sier han med en litt oppgitt mine.

Han er av den gamle skolen. For ham handler det ikke om tid eller konkurranse.

Her er det naturopplevelsen, spenningen, stilen og det mentale som er i fokus. Ikke få ganger har det handlet om liv og død i fjellveggen.

Han flyr bort til neste prosjekt – rygger utfor og rappellerer ned På Kanten.

To yngre karer med caps og moteriktig sveis, tydelig av den nyere typen klatrere, beundrer 65-åringen, mens han ene konstaterer at han ikke vet hvordan man rappellerer alene.

I det Bjørn er på vei opp kommer de første regndråpene.

– Det var lett å se det komme, sier han kjapt før han skyter inn – Nei, nå må jeg inn for en kopp kaffe.

En gammel klatrekamerat som bor på Belset i Bærum, Kåre Haug (77) venter.

Han skal fortelle om den gang fattigguttene slikket sol på Kolsåstoppen i påsken. De som, i likhet med ham, ikke hadde råd til å dra til Geilo. Derav uttrykket «Fattigmanns-Geilo».

Allerede fra 10-års alderen var han her og beundret de barske karene.

STIL: Bjørn er en ekte fjellklatrer. For ham handler det ikke om tid eller konkurranse.

STIL: Bjørn er en ekte fjellklatrer. For ham handler det ikke om tid eller konkurranse. Foto:

MAN MÅTTE IKKE FALLE: Asbjørn Gunneng iført nikkers opp en av rutene i 1924.

MAN MÅTTE IKKE FALLE: Asbjørn Gunneng iført nikkers opp en av rutene i 1924. Foto:

Krisetau som var helt krise

På veggene henger bilder av natur, fjell og topper. Bordlampens fot er også malt i et motiv med hav og fjell.

Kåre går ned for å hente frem gammelt utstyr.

– Det er egentlig museumsavgift her, spøker han i det han rusler ned den bratte trappen som han om ikke lenge klatrer i for å vise teknikk.

Står på gelenderet og henger etter fingertuppene. Her er nemlig rekkehusets trappeversjon av Kolsåstoppen, hvor han lærer barnebarna å klatre fra bunn til topp.

Han kommer opp med kiler i ulike fasonger, kvaliteter og størrelser.

Et par spikerstøvler og krisetau i blanding av papir og hamp, som de brukte før Kåres tid. Et slikt tau som bokstavelig talt var krise, fordi det kunne ryke.

Men det var altså frykten de gamle klatreren måtte leve med. De bare måtte ikke falle!

MIMRER: Kåre (t.v.) og Bjørn har tilbragt utallige timer i Sør- og Østveggen og Den skjulte veggen på Kolsåstoppen, Dalbokollen, Løkenhavnafeltene i Bærum og Vardåsen i Asker. For ikke å glemme de store fjelltoppene de har besteget både i inn- og utland. De mimrer tilbake til den tragiske dødsulykken i Østveggen i 1944 da Einar Hoff-Hansen, en ekstremt dyktig klippeklatrer, falt 60 meter ned i steinrøysen etter at tauet røk. I dag er utstyret mye sikrere, selv om ting fremdeles kan gå veldig, veldig galt.

MIMRER: Kåre (t.v.) og Bjørn har tilbragt utallige timer i Sør- og Østveggen og Den skjulte veggen på Kolsåstoppen, Dalbokollen, Løkenhavnafeltene i Bærum og Vardåsen i Asker. For ikke å glemme de store fjelltoppene de har besteget både i inn- og utland. De mimrer tilbake til den tragiske dødsulykken i Østveggen i 1944 da Einar Hoff-Hansen, en ekstremt dyktig klippeklatrer, falt 60 meter ned i steinrøysen etter at tauet røk. I dag er utstyret mye sikrere, selv om ting fremdeles kan gå veldig, veldig galt. Foto:

Kolsås Klatreklubb for folket

I 1908 ble Norsk Tindeklub (NTK) stiftet som landets første klatreklubb.

Fra de første klatrerne klatret opp Kolsåstoppen i 1904 og frem til 50-tallet oppsto et lite miljø hvor de fleste var medlemmer av NTK.

Flere ruter ble lagt. Å klatre her ble sett på som øving til de store fjellene, ikke slik som i dag når Kolsåstoppen gjerne er et mål i seg selv.

Men mot slutten av 50-tallet kom en ny tid. Mange hadde vært på brekurs i fjellheimen, og da de kom hjem ville de klatre videre

De så mot Kolsåstoppen som var deres nærmeste «fjell».

Da Kåre startet å klatre, var det mange klatrere på Kolsåstoppen, men det var vanskelig å bli medlem av NTK.

Å bestige tinder var en eksklusiv aktivitet for de få. Og for å bli medlem måtte man dokumentere sin egnethet gjennom en bestigningsliste og bli anbefalt fra andre klatrere i klubben.

På 60-tallet kom flere lokale klubber til rundt om i landet. Kolsås Klatreklubb ble stiftet i 1967, som en klubb hvor det var lettere å bli medlem.

SLIK: Mens han er midt i en fortelling spretter Kåre plutselig opp i trappen for å vise ulike grep.

SLIK: Mens han er midt i en fortelling spretter Kåre plutselig opp i trappen for å vise ulike grep. Foto:

Nappet tre ganger i tauet

Første gang Kåre klatret i Kolsåstoppen på 60-tallet, var opp Bratteggen i Øvre Sydstup, mener han å huske.

– Fetteren min sto på toppen og kastet ned et nylontau til meg der jeg sto på flatmark. Jeg hadde en løs brystslynge, et fire meter langt tau som jeg bandt på en spesiell måte rundt kroppen. Tauet festet jeg til brystslyngen med en karabin, forteller han.

Det var ikke pent å rope og skrike, så han nappet tre ganger i tauet for å demonstrere at han var festet. Så var det bare å klatre opp.

Kåre beskriver klatring som en dans.

– Det er ikke slik at vi mennesker nå har begynt å klatre, det er vi som har sluttet. Det ser man på barn som klatrer. Klatring handler om harmoni og rytme. En må ta det rolig og pent – og puste godt.

KÅRE MED LÅRA: Bilder fra den gang Kåre hadde lår, som han selv spøker med.

KÅRE MED LÅRA: Bilder fra den gang Kåre hadde lår, som han selv spøker med. Foto:

– Man måtte ha stålnerver

Bjørn husker også godt sine første klatreturer på 70-tallet sammen med en kompis opp rutene i Øvre Sydstup. Han hadde alltid vært fascinert av fjellet og hatt en lengsel etter naturen. Han leste bøker om Himalaya.

– Vi prøvde og feilet, og da vi begynte hadde vi ikke det minste begrep om klatring, for det var ikke noe klatrekurs på den tiden, sier Bjørn.

På Gårdsplassen var et lite tekokermiljø med dyktige klatrere som vurderte ham nøye.

– Det var mye farligere å klatre den gang, og man måtte ha stålnerver, forteller Bjørn.

Som ung så han opp til Ulf Geir Hansen.

– Han og et par andre var vel forbilder i en grad, men målsettingen var jo å ta rotta på dem, sier Bjørn humoristisk.

KURIOSITETER: Gamle spikerstøvler og et tau som definitivt ikke ville blitt brukt i dag.

KURIOSITETER: Gamle spikerstøvler og et tau som definitivt ikke ville blitt brukt i dag. Foto:

Sikrere utstyr

Kåre og Bjørn ble raskt dyktige klatrere. De ble medlemmer av NTK, Bjørn også av Kolsås klatreklubb.

I mange år holdt klatrerne til i KIF-hytta. Her oppbevarte de utstyr, lagde mat, overnattet og holdt møter og fester.

Om utviklingen av utstyret forklarer Bjørn at boltene kom med Arne Næss til Kolsås på 30-tallet.

Utover 60-tallet kom muttere, vaierkiler, kamkiler og brystseler, og på 70-tallet kom sitteselene.

Det at han og Kåre ikke benyttet utstyret i begynnelsen, handlet rett og slett om at de ikke visste hvordan de skulle bruke det.

LES OGSÅ: Bjørn Myrer Lund kom hjem til Bærum etter klatreulykke i Nepal

KALK PÅ FINGRENE: På 80-tallet skrev Budstikka om striden rundt bruk av kalk. Flere mente det etterlot stygge spor i fjellveggen.

KALK PÅ FINGRENE: På 80-tallet skrev Budstikka om striden rundt bruk av kalk. Flere mente det etterlot stygge spor i fjellveggen. Foto:

Om 50 år

Et nytt skille kom da innendørsklatringen fikk sitt gjennombrudd på 90-tallet og flere kvinner kom inn i miljøet.

I 1992 ble Norges Klatreforbund opprettet, for så å bli tilknyttet Norges idrettsforbund to år senere. Nå var klatring virkelig blitt en sport for alle.

– Det ble jo mer tilgjengelig da man kunne begynne å klatre inne og ta kurs, ikke slik som da vi måtte vise oss mange nok ganger i veggene for å få aksept, forteller Bjørn.

I år 2000 åpnet Kolsås Klatreklubb et innendørs senter – Vulkan Klatresenter.

Nå finnes flere konkurransedisipliner innen klatring. Klatring er også den raskest voksende sporten i Norge, og unge som gamle, kvinner og menn, klatrer. Kjønnsfordelingen er nærmest 50/50.

Så hvordan vil klatringen se ut om 50 år?

– Jeg tror ikke det vil være så stor forskjell fra i dag. Naturen forandres ikke, og så lenge vi fortsetter med naturlige sikringer, så kan klatrere komme til Hollywood om 50 år uten å se et spor etter tidligere aktivitet, forteller Bjørn.

Kilde: Kolsås Klatreklubbs jubileumsbok «I begynnelsen var fjellet».

STUEVEGGEN: Bjørn bruker nå kalk, selv om bruken av dette var diskutert på 70-tallet. FOTO: BETTINE NICOTRA

STUEVEGGEN: Bjørn bruker nå kalk, selv om bruken av dette var diskutert på 70-tallet. FOTO: BETTINE NICOTRA Foto:

Artikkeltags