Tonje Jansson (45) får et kyss rett på truten.

– Jeg må bare ha en kaffe. Skal du ha?

På sokkelesten lister Niels Østergaard (46) seg bort til kaffemaskinen i den nyåpnede brudesalongen Christianes i Sandvika, som Tonje og moren har drevet sammen i en måneds tid. Lange rader med uskyldshvite, struttende skjørt i tyll og blonder krangler om å stikke seg mest ut og kapre sin lykkelige brud i det nyrenoverte lokalet.

– Vi har spurt oss mange ganger om dette bare er terapi, men jeg tror ikke det, sier Tonje.

Niels rister på hodet fra andre siden av bordet.

– Nei. Banken håper i hvert fall ikke det!

Leste om Tonje i Budstikka

Det har gått kjapt i svingene siden Tonje satt bastant foran Niels en kveld i mars for to år siden og sa at hun skulle leve resten av livet alene og ikke var klar for noe nytt forhold. At denne middagsdaten var av det vennskapelige slaget hvor to ensomme mennesker i samme livssituasjon kunne dele savnet og sorgen etter å ha mistet sine ektefeller, men overhodet ikke noe mer enn det.

Men også siden moren hennes, som satt barnevakt den kvelden, tydelig kunne se på datteren sin at det måtte ha skjedd noe ganske spesielt i kveldens løp.

– Er det noe vi har lært av livet så må det være å aldri ta noe for gitt. Livet er skjørt og det gjelder å leve hver dag og ikke utsette noen ting, Man vet ikke hva som skjer i morgen eller om to år, sier Tonje.

Hun retter på strengebrillene, som hun kaller dem.

De samme brillene hadde hun på seg da hun ble avbildet i Budstikka i november for to år siden. Hospice Stabekk sto i fare for å miste kommunale midler. Tonje kunne ikke la det skje. Selv hadde de fått så mye viktig hjelp derfra de siste tre månedene mannen hennes, Claes, levde.

– De som jobber på Hospice Stabæk er virkelig helt fantastiske. Det var viktig for meg å gjøre det jeg kunne for at også andre skulle få den hjelpen som vi fikk gjennom den tøffeste perioden av livet mitt.

Niels leste artikkelen.

Han og datteren Sophie hadde mistet sin kone og mamma Elisabeth i april året før.

– Jeg møtte andre gjennom sykdomsperioden til Elisabeth som jeg gjerne ville hjelpe, men rakk aldri å få fingeren ut før de døde. Da jeg så Tonje i avisa, sendte jeg henne en melding på Facebook med en gang. Jeg visste at hun hadde det tøft. Jeg var jo i samme situasjon, i og med at vi begge så hvordan våre ektefeller visnet bort i kreft.

 

Tonje bet seg merke i Facebook-meldingen fra den fremmede mannen fra Asker og svarte høflig tilbake. Da det viste seg at politikerne ville bevare hospicet, skrev hun til ham igjen.

I desember spurte Niels forsiktig om det var upassende å invitere henne med på kafé «Overens».

– Vi snakket om død og begravelse. Vi som har mistet noen som har vært så nær kan ha en type humor som man ikke kan dele med andre som ikke har opplevd det samme, sier Niels.

Han kjente at han satte pris på å snakke med Tonje.

– Det var noe med tryggheten i samtalene. Hun på sin side forundret seg over at hun kunne trives så godt i hans selskap. Høy, trygg, lun og attpåtil dansk som han var, og veldig ulik hennes avdøde ektemann.

– Men du var så treig til å svare på meldingene. Det kunne ta en uke før du skrev til meg.

– Ja, men det var fordi jeg ville sette meg ned og svare deg ordentlig når jeg da skrev. Jeg og Sophie var ofte på karatetrening på kveldene i den perioden. Det var min måte å bearbeide tankene på.

Men det var ikke før denne middagsdaten i mars at det skulle bli fart på sakene.

– Vi kysset. Husker du?

Nils blir stille.

– Husker du ikke?

– Men det er klart jeg gjør!

 

To måneder senere kjøpte de hus sammen og i november i fjor flyttet de inn.

– Altså. Vi hadde aldri kjøpt hus så raskt om det ikke var drømmehuset som dukket opp, men jeg kjørte inn carporten hos Niels og omtrent ropte ut av bilen at jeg hadde sett et hus på finn.no. Han svarte at han visste hva jeg snakket om for han hadde sett det samme.

Tonjes egen brudekjole er nesten helt lik en lilla fotsid sak i taft med swarowski-krystaller som pryder utstillingsvinduet i brudesalongen.

Hun rakk bare å være lykkelig gift med sin Claes i et knapt år før han falt om på badegulvet. Det viste seg at han hadde hjernesvulst.

– Den dagen vi ble møtt av to leger og sykepleiere utstyrt med en boks kleenex, innså jeg at svulsten ville ta livet av den fine mannen min.

Hun brukte bloggen «Alltid bestandig uansett» til å informere venner og familie om prøvesvarene fra sykehuset og formen til Claes som stadig forverret seg. Til tross for at hun ofte oppfordret folk til å ta kontakt og komme innom, merket hun at mange av hennes venner trakk seg unna.

– De sa at de ikke ville være til bry og at de trodde jeg hadde nok med meg selv. Man merker fort hvem som er ens egentlige venner når man står midt i sånt. Det var mange jeg var skuffet over.

Fotballtreningene med sønnen ble hennes frikvarter. Over nytraktet kaffe og ferske boller delte hun både latter og tårer med de andre fotballmødrene på sidelinja.

– En morgen våknet vi til en kurv med varme rundstykker som sto på trappa utenfor. Det er sånne ting som betyr så mye, forteller hun.

Selv om Claes fortsatt var der, ble han raskt så svekket av sykdommen at han ikke kunne ta vare på seg selv.

– Jeg mistet ham lenge før han døde. Sorgprosessen min startet mye tidligere enn for de andre som levde i håpet helt til det siste.

De rakk ikke snakke noe særlig om døden. Ikke begravelsen heller.

– Han ville skåne deg for det, bryter Kjersti, moren til Tonje, inn.

Hun så hvordan datteren ble en skygge av seg selv. De siste månedene før Claes døde hadde hun barna hjemme hos seg så Tonje kunne være hos mannen.

26. juni i 2013 trakk han pusten siste gang. Igjen sto Tonje, en enke på 43 år med datteren Else Dorothea som da var tre og Fredrik på ni.

– Jeg hadde med lille Else på graven hans nylig. Hun bestemte hvor blomstene skulle stå og koste med gravstøtten og ga pappan sin et kyss. Så vinket hun og sa «God jul, pappa. Snart har du bursdag», forteller bestemoren.

Hun er fremfor alt glad for at datteren igjen er lykkelig.

– Det er ikke så vanskelig å se det på henne.Vi har besøkt foreldrene til Niels i Danmark og de sier det samme om ham. Vi syntes jo også det gikk raskt med Niels, men de er fantastiske og snille mennesker. Det var riktig at de solgte husene sine og kjøpte sammen for å vise at de startet på nytt.

 

Der har hun sitt et eget rom når hun kommer på besøk. Tonje og Niels tok henne og mannen med på ferie til Thailand, som takk for at de har stilt opp så mye.

– Tenk det da. Nei, det syntes jeg var flott.

Niende desember 2015:

Nils står på kjøkkenet i drømmehuset på Rykkinn og lager ovnsbakte poteter og torskefileter til middag. Huset er adventspyntet med hvite julestjerner i vinduene og en liten pottegran ute på trappa. I stuen viser et fjell av pent innpakkede julepresanger at de er à jour med høytidsforberedelsene.

Else (5) sitter ved kjøkkenbenken og tygger på et irrgrønt eple. Hun legger hodet på skulderen til Sophie (12) som trykker på en laptop. Fredrik (11) er nede i kjellerhula si og spiller dataspill. Alle venter på at Tonje skal komme hjem fra jobben og når hun roper hallo i trappa, spretter Else opp.

– Mammi, mammi, mammi!

Etter middag skal Fredrik kjøres på fotballtrening, og Niels og Sophie skal til Elisabeths grav, for å tenne lys for moren som ville hatt bursdag i dag. Sophie har ni biler av henne på rommet. Ett bilde av henne og Tonje har etter hvert også fått plass der inne. Da Niels varsomt fortalte datteren at han kanskje hadde blitt litt glad i en dame som het Tonje, kom svaret kontant:

– Da er du klar for å gå videre, pappa.

I dag, når Sophie ringer mamma på telefonen er det Tonje som svarer i andre enden.

– Min egen mamma kan man jo ikke ringe til.

Tolvåringen kikker opp fra laptopen og setter armene i kryss.

– Men jeg husker det første jeg sa til deg.

– Hva var det? spør Tonje.

– Jøss. Prøver du å brenne oss ned. For du hadde svidd tacokjøttet da vi kom på hytta.

– Ja, parabolen på tv-en koblet seg ut like før dere kom, så måtte vi ut i snøen forå få inn signalet og kjøttet svidde seg. Jeg ville jo at alt skulle være perfekt.

Det var Sophie som foreslo at de bare kunne flytte sammen. Hun var lei av å pakke opp og ned tingene sine alle helgene de skulle overnatte.

– Men jeg hadde ikke trodd at jeg ville få det så fint igjen, sier hun.

Begge familiene fikk tilbud og psykologhjelp og sorggrupper etter dødsfallene. Psykologspesialist Bettina Sunde ved Psykologteamet på nesbru ledet da sorggruppene i Bærum og Tonje tok også psykologtimer hos henne.

– Det finnes mange slags kjærlighet. Man kan elske den som er død av hele sitt hjerte og samtidig forelske seg på ny. Og det vil være en annen kjærlighet fordi det er en annen person. Også er det viktig å huske på at man ikke kan være sjalu på noen som er død, sier Sunde.

– Og man må like smaken av kamel, for man må svelge en del.

 

Hun oppfordrer foreldre til å ta hensyn til barna.

– Det viktigste for foreldrene å huske på er alenetid med sine egne barn. De har ikke bedt om å få en ny familie. Man må være åpen for å bli glad i de nye barna og, men de vil alltid være bonusbarn, sier hun.

Og ved høytider og merkedager kommer ofte minnene og sorgen.

– De som skal skrive til og fra-lapper og er vant til å skrive fra mamma og pappa, kan få en reaksjon da, sier Sunde.

Hennes råd er at alle i stor-familien får minst ett ønske for adventstiden og julefeiringen oppfylt.

– Om det er tre nøtter til Askepott eller kirken på julaften, så er det viktig at alle får velge noe som er viktig for dem.

Hos familien på Rykkinn blir det and til julemiddag. Og på julaften deler de seg i to når Sophie og Niels besøker graven til Elisabeth og de andre tenner lys på graven til Claes.

– Vi vil alltid ha dem med oss i det vi gjør. Og minnene lever for evig, sier Tonje.