Hver gang jeg kjører gjennom Bekkestua sentrum og er omgitt av anleggsarbeider på alle kanter, stiller jeg meg spørsmålet: Når blir de ferdige med arbeidene?

Det spørsmålet ble også stilt i Budstikka 29. juni. Da var svaret fra kommunen at deler av arbeidene skulle ferdigstilles i løpet av august.

Det har på ingen måte skjedd. Fortsatt er hele sentrum en byggeplass og vil være det lang stund fremover, skal man dømme etter fremdriften.

Langt større er proporsjonene på tidssprekken, og for ikke å nevne budsjettoverskridelsene når det gjelder Fornebubanen.

13. juni ble det enighet om å ferdigstille banen, som opprinnelig var kostnadsberegnet til 4,5 milliarder kroner, men som nå kan komme til å koste samfunnet drøyt 30 milliarder (ifølge Aftenposten 14. juni).

Og den blir heller ikke ferdig i 2027 som det har vært antydet tidligere, nytt tidspunkt er juni 2029. Altså ytterligere utsettelse for et prosjekt som allerede er forsinket med flere år (Aftenposten skrev i november 2018 at ferdigstillelse var satt til høsten 2025).

Man skal imidlertid ikke ha store forestillingsevnen for å tenke seg at både tidsramme og budsjett kan sprekke flere ganger. Med sin foreløpige prislapp på rundt 30 milliarder kroner vil dette prosjektet sannsynligvis aldri bli samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Et annet prosjekt som har sprukket kraftig på budsjettet, er Asker og Bærums felles vannverk, som foreløpig har en budsjettoverskridelse på drøyt 700 millioner kroner (Budstikka 31. mars 2022).

Men hvordan klarer vi å ende med at offentlige prosjekter sprekker så kraftig både på økonomi og tid?

Økte priser og uventede utfordringer er alltid x-faktorer som man aldri vil kunne ha helt kontroll på. Men det vil uansett aldri være hele forklaringen. Til syvende og sist er det noen som har vedtatt disse prosjektene, og som må forventes å ha et ansvar for at tids- og økonomirammer følges mest mulig. Og det er politikerne.

I 2014 publiserte det såkalte Concept-programmet ved NTNU en analyse av hvorfor offentlige prosjekter sprekker så voldsomt, og der skriver forfatterne blant annet: «Dette dreier seg om at planleggere og beslutningstagere bevisst gir lave kostnadsanslag for å gjøre det lettere å få aksept for prosjektet. Nyttevirkninger overdrives, kostnader underestimeres og omverdenen forledes bevisst.»

I sin omtale av rapporten skrev nettstedet E24 blant annet: «Oversikten viser en bekymringsfull dårlig kvalitet på styringen av offentlige prosjekter på statlig nivå. Oversikten viser at det første kostnadsestimatet – på det aller verste – har blitt mer enn tidoblet når regnskapet til slutt gjøres opp.»

Om det som fremkommer i Concept-rapporten har skjedd i de prosjektene som er nevnt ovenfor, er det vanskelig å ha noen entydig mening om uten detaljert innsyn i beslutningsprosessen. Men som innbyggere og velgere har vi gitt politikerne fullmakt til å forvalte samfunnets verdier på en så forsvarlig måte som mulig.

Spørsmålet er imidlertid om de forvalter denne tilliten godt nok når prosjekter stadig sprekker på tid og budsjett?

Les også

Samferdselsprosjektene som aldri blir noe av?