Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
La meg aller først si meg enig med Cecilie Lindgren i hennes gode refleksjoner («Ungdom må få velge selv gjennom fritt skolevalg» 4. mars):
Valg av utdanning handler om respekten for enkeltmennesket og de unges rett til å ta beslutninger om eget liv, vekst og utvikling.
Det dreier seg om en gradvis prosess for å bli et selvstendig voksent menneske og ta beslutninger i eget liv ut ifra hvem du er.
Du møter ingen motstand fra meg der, så langt er vi helt enige.
Derimot er jeg uenig i at karakterbasert opptak kan kalles fritt skolevalg, jeg vil faktisk kalle det en bløff.
Elevene må få velge selv
Det er viktig å være ærlige i denne debatten og sikre at elever som skal søke seg inn i videregående skole, har et realistisk forhold til hva vi kan tilby.
For hverken med karakterbasert inntak eller med nærskoleprinsippet vil alle kunne velge hvilken skole eller utdanningstilbud de selv ønsker helt fritt.
Og det er et par viktige grunner til det:
1. Vi er nødt til å ha utdanningstilbud som sikrer at elevene har mulighet til videre utdanning og arbeid, at de på sikt får bidra til samfunnet, oppleve selvstendighet og den friheten som ligger i å ha lønnet arbeid.
2. I vår region har vi en befolkningsvekst som gjør at skolenes kapasitet også vil være tungen på vektskålen ved inntak, enten du velger den ene eller andre modellen.
Lindgren skriver at hun opplever «fritt skolevalg» som et verdispørsmål, og jeg er også her helt enig.
Karakterbasert inntak til videregående? Baklengs inn i fortiden
Modellen Høyre ønsker å gjeninnføre overfor barna våre, favoriserer i svært sterk grad elever med høyt karaktersnitt, og vi må være ærlige og tilføye at disse elevene i stor grad vokser opp i ressurssterke hjem.
Med nærskoleprinsippet har eleven et fortrinn ved de nærskolene som har det utdanningstilbudet eleven ønsker. Altså, elevene har nærskole for hvert utdanningstilbud, ikke én eneste nærskole hvor man må gå.
I tillegg har også nærskoleprinsippet tilpasninger, og for Asker og Bærum har vi helt egne tilpasninger på grunn av tettheten av skoler og tilbud i deres område.
Nærskoleprinsippet er ikke perfekt, vi skal selvsagt være lydhøre for å forbedre ordningen, men tallenes tale er klar:
Nærskoleprinsippet har sikret en sterk økning av elever som har kommet inn på førstevalget sitt, elevene og lærernes tilbakemelding er at dette fungerer.
Lindgren er opptatt av hvilken skole elevene skal få gå på. Hvorfor er det viktigere hvilken skole de skal gå på, enn hvilket utdanningstilbud de vil ta?
Det er noe som skurrer. Har vi fått et samfunn hvor navnet på skolen er så viktig for statusen vår at det overskygger alt annet, også hvilken utdanning man ønsker seg, hvilke ferdigheter, interesser og evner elevene har?
Denne utviklingen har karakterbasert inntak sørget for, og nærskoleprinsippet er løsningen på hvordan vi skal komme oss inn på et mer konstruktivt spor.
