Jeg nøs og nøs.

Jeg brakk meg, og tårene trillet.

Husker du?

Det er ett år siden livene våre var helt annerledes.

I mobiltelefonens fotoalbum er januar 2022 preget av det aller næreste. Barna mine, mannen min, snøhuler i hagen vår, bålpanne, bålpanne, bålpanne. Far og sønn med headsets, i hver sin videosamtale, begge pålagt hjemmekontor. Et uklart bilde av en tilfeldig forbipasserende pappa med barnevogn som jogget – samtidig som han helt tydelig var på jobbmøte på telefonen, hashtagget #2022.

Også er det nærbildene av koronatestene, med to røde streker.

Det var på nyåret 2022 at smitten virkelig eksploderte i Asker og Bærum.

Selv satt jeg kliss frisk i karantene på karantene på karantene, da alle klart å påvise smitte, unntatt meg. Så fulgte den evinnelige testingen. Jeg snurret pinne i nesa så tårene trillet, så jeg trodde jeg skulle spy, for plutselig het det at testing bak i halsen var best for omikron (tips og triks: hals først).

Eller var det karantene? Hva het det igjen. Alle disse ordene vi hadde helt ytterst på tungespissen. Kohort, karantene, nærkontakt, fillern, de er helt borte. Husstandsmedlemmer, og isolasjon.

Det som reddet meg fra å kollapse av brakkesyken, var da reglene ble endret, og jeg endelig fikk lov til å teste meg ut av huset.

Nå på lørdag var jeg på familiekonsert med Tix i Oslo Spektrum.

Den ble utsatt til 2023, nettopp på grunn av smittefaren. Vi kjørte tog, myldret gjennom Osxlo S, gikk på restaurant, satt tett i tett, tusenvis. Tusenvis!

Jeg kunne lukte dem! De sang meg i bakhodet!

«Jeg er hjemme alene, hjemme i karantene

Få'kke gjort no' med det

Woah-oh-oh-oh-oahh»

I fjor sang vi den sangen i bilen, høyt, mens bare vi, alltid bare vi, var på vei til utendørsaktiviteter (turorientering, anyone) hvor vi gikk i bane utenom andre mennesker. Lommene var fulle av munnbind. Folk ble kjempesyke, og folk døde. Folk dør fortsatt.

Det er lett å glemme. Det er så lett å glemme hvor dritt det var. Det er lett å huske bare det hyggelige. I mars 2020 var jeg ikke bare temmelig sjokka, som så mange andre – jeg var kanongravid og ærlig talt litt redd. Da skrekken la seg, lå savnet og kjedsomheten igjen – og den preget lange perioder av de to årene som kom etter.

Husker du hvordan det var?

Husker du hvordan det føltes?

Husker du pressekonferansene med dårlig nytt og vondt i magen?

Husker du meterstaven Bent Høie brettet sammen i september 2021? Og kom omikron?

Jeg husker at jeg ringte kommunale helsemyndigheter 18. desember 2021 for å stille det som også var mine egne dumme, skumle spørsmål. Et par dager før hadde Asker og Bærum gått ut før resten av landet, og stengt skolene sine. Vi voksne satt jo på hjemmekontor allerede. Jeg ringte fra leksepulten til barna mine.

– Hvis barnet utvikler smitte, da? Skal barn spise ribbe alene på rommet?

Jeg grøsser litt når jeg leser svaret nå.

– Det kommer veldig an på alderen, svarte Bærums kommuneoverlege Franz L. Nilsen.

Jeg husker at jeg sa til meg selv allerede den første våren, at dette må jeg ikke glemme.

Jeg må ikke glemme hvor dritt dette er. Jeg må ikke tenke tilbake på denne tiden og mene at det «var jo litt deilig også», at håndball og fotball og nisseteater, barnebursdager og voksenbursdager, julebord og sommerfester, timeplanen var jo blank. Kveldene var enkle, og helt like.

Strømmen var billig, og det var (mindre) krig i Europa også.

Den gangen var det nødvendig å tenke positivt, å fokusere på det gode i hverdagen. Jeg tror vi er mange som har godt av å tenke litt mer negativt nå.

Nå er i hvert fall jeg der jeg spådde at jeg ville komme, at jeg kjemper mot pandemi-nostalgien. I kveld har barna mine fritidsaktiviteter nesten kontinuerlig. De starter en halv time før jeg egentlig er ferdig på jobb her i avisa.

Jeg må bare puste dypt og si til meg selv, helt til jeg tror det selv: Det var dette jeg lengtet etter. Dette er bra. Det er fint å være sammen. Jeg er helt sikker. Husk hvor trist det var. Jeg tror jeg går og vasker hendene en gang til.

Om Sidsel Hvaal

Sidsel Hvaal er publiseringsansvarlig i Budstikka. Hun arbeider til vanlig med redigering av forsiden til Budstikka.no, og har vært journalist i Budstikka siden 2008, de siste årene først og fremst på oppvekst-feltet.

Hun er både oppvokst og bosatt i Asker.