Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Kjære forelder, ja akkurat du som kanskje sitter på hjemmekontor eller har måttet ta fri på grunn av streiken i barnehagen.
Du og barnet ditt står midt i en streik som dere ikke har bedt om, og som for mange kom brått på.
Vi skjønner det, og vi ønsket jo ikke at det skulle gå så langt at vi måtte i streik.
Men nå er realiteten her, og om ikke vi kjemper, hvem gjør det da?
Jeg har alltid vært stolt av å si at jeg jobber i en barnehage som har fokus på høy kvalitet, stor trivsel blant de ansatte og trygge barn og foreldre.
Vi har en hverdag sammen som består av smil, gode ord og klemmer, utforsking og undring sammen og et fellesskap over ting vi skaper sammen.
Jeg er ikke sint, jeg er bare veldig skuffet
Men nå står mange av oss på utsiden og kikker inn for tredje uken på rad. Tro oss, vi vil inn igjen, tilbake til lek og glede, til og med tilbake til makrell i tomat og snørr i håret når vi kommer hjem fra jobb.
Så jeg henvender meg videre til dere, kjære PBL (Private Barnehagers Landsforbund).
Dere som i løpet av seks år har hentet ut 7,8 milliarder kroner fra barnehagene, kunne dere ikke avsett engangskostnaden på 1,4 milliarder til pensjonen vår?
Dere sier at dere ønsker at streiken skal bli avsluttet så fort som mulig og legger så skylden videre over på at vi som motpart er lite løsningsorientert og gjør så barn og familier blir rammet hardere.
Dette gjør meg både trist, irritert og sint når vi ser at dere har forutsetningene til å betale engangssummen.
Vi har blitt frontlinjen ut til foreldre som er slitne, frustrerte og som synes dette er vanskelig.
Sikrer vi fremtiden slik det er nå?
Enda vanskeligere er det for oss som vet at barna hadde hatt godt av et fullt barnehagetilbud hver eneste dag.
Til forhandlinger har våre fagorganisasjoner kommet med innspill og ønsker om å løse problemene, men de opplever at dere ikke vil komme i møte med oss på noen punkt.
Det er dere som skaper vanskelige og lange dager for foreldre. Ikke la oss bli fremstilt som syndebukkene. Vi vil tilbake.
Dette gjør meg både trist, irritert og sint.
Så kjære foreldre og barn, vi savner dagene med dere.
Vi skjønner at dette er vanskelig og frustrerende, men vi setter pris på smilene dere gir oss.
Vi skal kjempe for å komme tilbake, slik at dere også kan komme tilbake til hverdagene deres.
Er dere sinte? Rett sinnet mot PBL, og hjelp oss med å sette press på dem, slik at de gir oss den anstendige pensjonen så mange andre har.
Takk.
