Ved et møtebord i rådhuset i Bærum, andre uken i januar. Fem avgangselever og en førsteklassing tilknyttet russestyret og elevrådet ved Eikeli, Nadderud og Stabekk videregående skoler, pluss to rektorer, har ganske så proaktivt invitert seg selv til et møte. Agenda? Russ, russefeiring og muligheten for å finne et sted der russen kan samles, der alle kan bli inkludert.

Årets russekull er en gjeng med pågangsmot. De har tatt initiativ for å holde liv i russedebatten, og de har ropt høyt om at de ønsker voksenhjelp for å finne gode alternativer.

Delegasjonen blir tatt godt imot og får servert kaffe og boller av flere sentrale personer i kommunen. Etter to timer med hyggelig kaffeprat ender det med at oppvekstdirektør, kultursjef, ungdomskoordinator og øverste politiske ledelse for barn og unge spiller ballen tilbake til ungdommene. Beskjeden er at russefeiringen ikke er deres – kommunens – ansvar.

Det er så en ikke tror sine egne ører. Hvor i all verden er handlekraften og viljen til i det minste å forsøke å komme med et konstruktivt forslag? Skjønner de ikke at dette er et større samfunnsansvar enn bare å arrangere en russefest? Kan virkelig ikke kommunen bidra med noe for å forebygge skadelig ungdomskultur?

Les også

Hvem tar ansvaret for russefeiringen?

Listen over negative konsekvenser av en russefeiring der russebusskulturen dominerer, er blitt enormt lang. I flere år har vi hørt oppsiktsvekkende historier om ekskludering, utenforskap og ensomhet, avsindig pengebruk og en kommersiell bransje som spekulerer i en ung målgruppe. I flere år er vi blitt fortalt at ungdommene våre sliter som følge av en russefeiring ingen egentlig har kontroll over.

Det har vært bekymringer fra foreldre, helsesykepleiere, miljøarbeidere, lærere og rektorer, voksne tett på de unge. Og de unge er jo enige! De ønsker en forandring. Og de er tydelige på at de ikke klarer å få det til selv. Skal vi klare å komme videre, trengs det et godt alternativ som kan bidra til større fellesskap og bedre samhold. Det er alle enige i.

Det er så en ikke tror sine egne ører

Og så sitter man der, med de som har makt i kommunen, de som tar avgjørelser, fremmer forslag, styrer kommunen etter egen agenda. Det kunne vært en ypperlig anledning til å vise ungdommen, og oss andre, handlekraft i praksis. Men så skyver de ansvaret fra seg. Legger det på 18- og 19-åringer, som om noen måneder er ferdige med skolegangen og vil være på vei videre i livet.

Tenk om Asker og Bærum, to av kommunene hvor russebusser har stått så sterkt i så mange år, kan være de første til å ta konkrete grep for å dempe russebussenes betydning i russefeiringen? Det vil kunne inspirere andre steder, kanskje skape en ny trend. Da trenger vi flere på laget enn bare de respektive kullene med ungdommer og foreldre. Vi trenger kontinuitet, at noen tar grep og styrer med trygg hånd i riktig retning. Det er ikke nok med nye arbeidsgrupper og mer prat.

De unge er skuffa. Det er jeg og. Det er 100 dager til årets russetid festes i gang. Det blir nok ikke noe stort fellesarrangement i år. Men det haster for neste års kull.

Om Ingvild K. Vederhus

Ingvild K. Vederhus er kommentator og debattjournalist i Budstikka. Hun har vokst opp på Gjettum i Bærum og har bosatt seg samme sted.

Vederhus er journalist med tjue års erfaring. Hun har også jobbet som kommunikasjonsansvarlig og selvstendig næringsdrivende.
Her kan du lese flere kommentarer.

Les også

Bruker anonym app til avstemninger og kåringer: – Det er sykt hva folk kan finne på å skrive anonymt om andre

Les også

Er jeg et samfunnsproblem?

Les også

Russen er ikke et samfunnsproblem