Sara Hasan, kun ni år gammel, ble brutalt sendt ut av det fredelige Norge, sitt eget føde- og oppvekstland, til det krigsherjede Palestina.

Hvor er fornuften? Hvor er hjertevarmen? Hvor er de menneskelige verdier?

Dette er et vedtak som har sendt et barn, norsk så god som noen, Sara på ni år, ut av det fredelige Norge, fra hennes eget fødeland, til det krigsherjede Palestina.

Uten at Sara har gjort en flue fortred.

– Jeg er ikke her så ofte lenger.

Hvor finnes den fornuftige begrunnelsen for at Sara ikke får bo i Norge?

Det er nå nesten på dagen ni måneder siden Mustafa Hasan kunne slippe gledestårene løs, da han endelig, av norske myndigheter, fikk innvilget vedtaket om et livslangt opphold i Norge. Men hvor UNE (Utlendingsnemnda), fremdeles, står med barns evige mørke på sin samvittighet. Søsteren til Mustafa, Sara, er én av disse.

Noe sier meg at Sara må være «mer» norsk enn de aller fleste av oss.

Sara, født på Tønsberg sykehus 5. februar 2009. Sara, som fra den dagen hun kom til verden, ble født inn i sitt moderland, Norge.

Hun gikk i Brendsrudtoppen barnehage, før hun startet skolegang på Drengsrud skole, begge deler i Asker.

Sara som knyttet familiebånd og vennskap i Norge. Sara som kun snakket norsk. Sara som elsket Norge, over alt annet.

Sara ble født inn i den norske kulturen. Hun tilegnet seg norsk som førstespråk. Hun gikk på biblioteket og lærte om Eidsvollsbygningen og dro dit med sin norske mormor og morfar for omvisning.

Hun lærte seg ulike norske dialekter og samlet all lærdom hun kunne om sitt fødeland. Noe sier meg at Sara må være «mer» norsk enn de aller fleste av oss.

All hjertevarme og menneskelighet blir tilsidesatt, med begrunnelse: Myndighetene la til grunn at det var til Saras beste å få bli i Norge, men at de innvandringsregulerende hensynene i morens sak var sterkere enn barnets beste. En skjønnsbasert vurdering.

Om ikke utvisningsvedtaket, vi snakker altså om det som må ses på som et utvisningsvedtak av et barn, var brutalt nok i seg selv, ble Sara vitne til at deler av hennes familie, hennes eldre brødre, ble brutalt hentet av politiet, for så å bli behandlet nærmest som stykkgods, for å transporteres ut av landet.

I desember 2017 tapte familien i lagmannsretten. Moren tok med seg Sara, rømte til Tyskland, der hele Norges Sara, som knapt hadde gjort en flue fortred, ble flyttet mellom flere asylmottak.

Til sist havnet hun i Palestina, hvor hun nå går på flyktningskole og lever i krig og daglig frykt.

Hun ønsker seg hjem til Norge. Landet Sara kjenner som «mitt hjemland».

Jeg håper, kjære Sara, at jeg innen overskuelig fremtid, kan stå på Gardermoen, veive med et stort, norsk flagg – og ønske deg velkommen hjem. Velkommen hjem, og det for godt.