Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I vinter leste jeg i Budstikka om en mann på Stabekk helsehus som måtte vente i flere uker på å få seg en dusj.
Nå gir Budstikka innblikk i hvordan det er å bo på hospice.
MS-syke Eric fortalte sin fortvilte historie og mangel på hjelp: – Først nå føler jeg at jeg blir hørt
Det gjør inntrykk å lese om våre syke og svake.
Å ligge i sengen uten å få hjelp til å komme seg på do, er skremmende. Det handler om menneskeverd, respekt og ikke minst trygghet.
Men først og fremst handler det om penger.
Er vi ikke villige til å betale for omsorg lenger? Hvilket handlingsrom har vi som kommune, og hvorfor har omsorg blitt nedprioritert?
Hospice på Stabekk var et levende sted preget av faglig utvikling og et dypt engasjement for livets siste fase. Et spennende miljø som tiltrakk seg kompetanse og mange frivillige.
Det var før det ble skåret inn til beinet.
Faglig utvikling er vanskelig uten ressurser. Frivillige flykter i et miljø preget av for få hender.
Nå er også det mest grunnleggende fratatt de som trenger hjelp. Tryggheten er borte.
Hva er bra nok for våre syke og pleietrengende?
Omsorg koster. Skal vi satse på at vi dør med skoene på, eller sørge for trygg hjelp til de som trenger det?
Det handler om hvilket samfunn vi vil ha. Velferdsstat? Kanskje ikke for enhver pris?
Jeg er iallfall takknemlig for at Budstikka følger med og løfter frem konsekvenser av politikken som føres.
Kreftsyke Paal Alme fortviler over alarmsvikt på hospice: – Tenk om alarmen ikke fungerer når jeg skal dø
Slo alarm om alarmsvikt for flere år siden