Skip to main content

– Vi må virkelig vise hva vi har

Driftssjef Harald Hansen og direktør Tone Hansen ved Henie Onstad Kunstsenter er i ferd med å transformere gamle toaletter og garderober til en splitter ny kunsthall.

Driftssjef Harald Hansen og direktør Tone Hansen ved Henie Onstad Kunstsenter er i ferd med å transformere gamle toaletter og garderober til en splitter ny kunsthall. 

Foto: Karl Braanaas

Mens Munch- og Nasjonalmuseet reiser seg over hovedstaden med sin koksgrå og moderne profil, skal Henie Onstad imponere med teak, betong og glassfiberstoler.

– De nye museene vil ikke ha de samme kvalitetene. Det vil se nytt og fancy ut, men forfallet begynner der også med en gang publikum kommer inn. Dette derimot er bygd for å vare, dette er Dovre, sier direktør Tone Hansen på kunstsenteret. 

Det var flust med presse på åpningen, og i sentrum sto Sonja Henie og Niels Onstad som hadde gitt Norge den store kulturdonasjonen.

Det var flust med presse på åpningen, og i sentrum sto Sonja Henie og Niels Onstad som hadde gitt Norge den store kulturdonasjonen.

Foto: Knut Helbak

Håndmeislede vegger i betong, med steiner hentet fra en spesiell elv i Telemark, teakfinér på veggene og møblement tegnet av den anerkjente møbeldesigneren Sven Ivar Dysthe. 

Tone Hansen, viser stolt frem byggets vestibyle – neste sommer kan de endelig feire senterets gjenerobrede prakt anno 1968 og en helt ny utstillingssal. 

For elegant for sin tid

Tidens tann har ikke vært nådig siden Sonja Henie og hennes mann, skipsreder Niels Onstad, donerte sin private samling med samtidskunst og penger til bygging og drift av kunstsenteret. 

– Niels og Sonja hadde en helt enorm vilje til å velge kvalitet, men også ta risiko og ikke bare gå for det tradisjonelle, forteller Hansen mens hun viser frem de ikoniske Popcorn-stolene, som er tegnet av den anerkjente møbeldesigneren Sven Ivar Dysthe.

De originale Prisma-møblene finnes fremdeles på huset. Alt kan snurre 360 grader, en hyllest til Sonja Henies piruetter.

De originale Prisma-møblene finnes fremdeles på huset. Alt kan snurre 360 grader, en hyllest til Sonja Henies piruetter.

Foto: Karl Braanaas

Hadde kunstsenteret bare åpnet ti år tidligere, ville folk trolig elsket det, mener Hansen. 

– Teak, glass og betong var ikke det estetikken tilsa i 1968. Det var rett og slett for elegant for sin tid. Teakveggene gikk på sankthansbålet, da det ble oppfattet som borgerlig. Det skulle være lusekofte og furu, og mye av det som vi opplever som kvalitet i dag forsvant ut av huset, forteller hun. Det samme gjaldt interiøret – og Dysthes Popcorn-stoler og Prisma-møbler ble gitt bort over en lav sko. 

Dovre sto for fall

Etter fire tiår var Henie Onstad langt fra sin fordums prakt da Hansen overtok sjefsstolen i 2011.

– Det var litt støvete kan du si, underdriver hun. 

Vegger dekket i hvit lateks, punkterte vinduer og himlinger dekket med svart plast – Dovre sto for fall. 

Ingen skal få lov til å sette en eneste spiker i det nye veggpanelet. – Den som kommer og lager hull i veggen vil få sparken, spøker Tone Hansen, mens hun sitter i den ikoniske glassfiberstolen, Popcorn-stolen.

Ingen skal få lov til å sette en eneste spiker i det nye veggpanelet. – Den som kommer og lager hull i veggen vil få sparken, spøker Tone Hansen, mens hun sitter i den ikoniske glassfiberstolen, Popcorn-stolen. 

Foto: Karl Braanaas

Hansen gikk til daværende kulturminister Anniken Huitfeldt (Ap) for å skaffe kapital til å igangsette «vedlikeholdsløftet». 

– Men det fikk vi ikke. Vi fikk beskjed om at vi falt bak i køen til etter Nasjonalmuseet var ferdig i 2020, men så lenge hadde jeg ikke tenkt til å vente, forteller hun. 

Prosjektet ble derfor finansiert gjennom lån, med sikkerhet i senterets eget fond. 

Det første Hansen gjorde var å ta kontakt med den pensjonerte Sven Ivar Dysthe. 

Ved en tilfeldighet hadde hun funnet to av de originale Prisma-stolene på loftet, og Dysthe fikk tegnet opp nye kopier. De originale tegningene hadde forsvunnet under en brann på Vestlandet flere år tidligere. 

Fasadevinduer hele veien ned til gulvet i granitt. Slik var det også på balkongen utenfor restauranten, frem til den norske granitten ble byttet med betongheller. Steinbruddet finnes fremdeles, men man må bestille mye mer en noen få kvadrat for at de skal gjenoppta produksjonen.

Fasadevinduer hele veien ned til gulvet i granitt. Slik var det også på balkongen utenfor restauranten, frem til den norske granitten ble byttet med betongheller. Steinbruddet finnes fremdeles, men man må bestille mye mer en noen få kvadrat for at de skal gjenoppta produksjonen. 

Foto: Karl Braanaas

Mer økonomisk støtte kom etter hvert på plass, og bøk, furu og hvite flater måtte igjen vike for teakpanel. 

Samtidig fikk alt fra fasadevinduene til det elektriske anlegget en skikkelig overhaling. 

– Det er snakk om mange små detaljer. Det er ikke sikkert at publikum merker det en gang. Men til sammen utgjør alle detaljene en viktig helhet, forteller Hansen. 

– Et gammelt kunstverk er beskyttet av en gullramme, men i dag er vi rammen for kunsten. Med dagens konkurranse må den må være perfekt, vi må virkelig vise hva vi har. 

Fylkets største museum

Kunstsenteret vil også kunne by på mye mer enn nytt veggpanel og downlights. 

I museets mørke kulisser har de nemlig også startet transformasjonen av garderober og toaletter til en helt ny utstillingshall. 

Neste sommer vil publikum kunne åpne dørene til den 500 kvadratmeter store Avantgarde-salen – tegnet av selveste Snøhetta. Her vil det bli en permanent visning av kunst fra etterkrigstiden – blant annet Kurt Schwitters, dadaisme og surrealisme.

I de originale planene ønsket senteret også å utvide utstillingslokalene ut i friluft, med en terrasse. 

Ut av en liten luke i Avantgarde-salen kan man se den flotte fjordutsikten fra terrassen som det aldri ble noe av.

Ut av en liten luke i Avantgarde-salen kan man se den flotte fjordutsikten fra terrassen som det aldri ble noe av. 

Foto: Karl Braanaas

– Men det blir det dessverre ikke, det blir for dyrt og komplisert, forteller Hansen og kan vise frem utsikten gjennom en liten luke i veggen. 

Hun tror likevel Sonja Henie og Niels Onstad hadde vært fornøyd.

– Når vi åpner til neste år, skal jeg lukke øynene et par måneder, før jeg skal finne ut hva mer vi kan gjøre, sier direktøren.

Les flere artikler

Budstikka bryr seg om personvern og er ansvarlig for dine data. Dataene blir brukt til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.