– Det er rart å tenke på, sier Svein Birkheim og fikler med lommeuret på bordet foran seg.

– Veldig rart, sier lillebror Petter og snurrer sakte på ringen sin.

Begge deler er laget av gull som bestefar, Johan Petter Johnsen, hadde med seg hjem fra Australia.

– I 1883 mønstret han på en engelsk skonnert. Egentlig hadde han tenkt å fortsette som sjømann, men det var sånn kadaverdisiplin om bord at han rett og slett rømte. Da de nærmet seg kysten av Australia, hoppet han over bord og svømte i land, sier Svein.

– Og der fikk han jobb som «prospector» for engelskmennene. Jobben besto i å finne både gull og andre metaller, og jammen fant han ikke begge deler, så mye at han hadde med seg en god slump hjem igjen. Nok til å kjøpe flere eiendommer i Sandvika sentrum, sier Petter, og legger et gammelt fotografi foran seg.

Ytterst eksotisk

To skjeggprydede herrer har åpenbart iført seg sin fineste stas og gått til fotografen, men her snakker vi hverken om Benkow eller Eldøy. Vi snakker om W.H. Carl Burrows & Company som holdt til i Launceston på Tasmania. Ytterst eksotisk, både da og nå.

I 1892 kom Johan Petter tilbake til Sandvika, der Dagny hadde ventet trofast på han i ni år. Nå giftet de seg og fikk ti barn, og for gullgravergull kjøpte de eiendommen Birkheim i krysset mellom Ringeriksveien og Elias Smiths vei, der Karen Hansen hadde drevet skysstasjon siden 1880.

Plasseringen var glimrende, i krysset der all trafikk til både Drammen og Bergen passerte, og ble ikke mindre strategisk etter som stadig flere fikk seg bil.

«Biler må ha bensin», tenkte gullgraveren. Så bygde han bensinstasjon, inngikk avtale med Shell og lot eldstedatteren Lizzi og svigersønnen Nic. O Ruud stå for driften. «Folk må ha mat», tenkte gullgraveren, og bygde Birkheim Landhandleri, i 1903.

Etternavnet forandret de fra Johnsen til Birkheim, og det lille familieimperiet vokste. Alt i 1894 hadde Johan Petter bygd Haugengården, på naboeiendommen.

– Og i 1960 bygde mor og far, Hjørdis og Olaf, det som i dag er kjent som Telehuset. Far overtok driften av bensinstasjonen, for Fina nå, Alf Pedersen solgte Citroën i førsteetasjen, Erik Bråten hadde bilverksted i underetasjen og mor drev overnatting med syv rom og 20 senger i toppetasjen, husker Petter.

Herreekvipering

Tidene skiftet. Landhandleriet ble nedlagt, og inn flyttet opptil flere kjente aktører i Sandvikas handelsstand, som urmaker Kjell Larsen, Per Skallebergs herreekvipering og Andresen, Olsen og Heggens frukt og tobakk.

Tippekommisjonær

Så kom Svein hjem fra militæret, i 1968, samme år som han giftet seg med Inger.

– Mor følte ansvar og ville skaffe oss jobb. Derfor kjøpte hun ut fruktbutikken, og så kjøpte vi ut mor, i 1971, samme år som Inger tok handelsbrev. Så flyttet urmakeren til Løkketangen og Skalleberg til DNB-bygget ved siden av rutebilstasjonen. Dermed utvidet vi til hele første etasje, sier Svein.

– Med egen spillehall med knipsekasser og flipperspill og biljardbord til og med, i midten, sier Inger.

Kommisjonær for Norsk Tipping hadde de vært siden starten, og nå ble de en av de største i Norge på Rikstoto også.

– Vi utbetalte mange toppgevinster etter hvert. Den aller største var på litt over 32 millioner, i 2006, sier Inger.

Institusjon

Birkheim-kiosken ble en institusjon i Sandvika. Det var gratis kaffe til alle, folk satt lenge og skravla gikk og pølsene kom selvfølgelig fra Ringstad, Sandvikas egen pølsemaker.

– Ingen visste mer om hva som skjedde i bygda enn vi, sier Inger.

– Er det noe nytt? Spør Birkheim! sa folk, humrer Svein.

Men det hadde sin pris å drive butikk syv dager i uken. Ferien besto av årets fisketur til Gaula, og det var det. Ran og ransforsøk bidro heller ikke til arbeidsgleden. En dag, midt i åpningstiden, ble Svein plutselig stående med en knust flaske mot halsen.

– Da var jeg sikker på at jeg skulle bli enke, grøsser Inger.

Orket ikke mer

En natt gikk innbruddsalarmen, og da Svein kom ned i butikken, sto tre mann og prøvde å manipulere spilleautomatene.

– Til slutt var vi rett og slett utslitt. Da la vi ned, sier Inger. I 2009.

Det blir stille på plattingen bak Birkheim-kiosken, her de arrangerte kundetreff for stamkundene sine, to ganger i året, med indrefilet på grillen om sommeren og koldtbord til jul.

– Det kjennes litt rart ennå. At det er over. Men alt har sin tid, sier Svein, og klapper igjen gulluret til bestefar.

Har du tips til Absolutt nostalgi-reportasjer i Budstikka? Send ditt tips til redaksjonen.