Ikke bra, Brambani

KOSELIG: I de gamle lokalene til Rådhuskroa har Monica Bogar Bølgen skapt en nydelig restaurant med det ambisiøse navner Brambani.

KOSELIG: I de gamle lokalene til Rådhuskroa har Monica Bogar Bølgen skapt en nydelig restaurant med det ambisiøse navner Brambani. Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Tenk at vi skulle treffe en av de dagene hvor det begynner litt galt – og så baller det bare på seg i rask rekkefølge.

DEL

For akkurat slik opplevdes Guttens besøk hos relativt nye Brambani restaurant i Sandvika. Spisestedet som dristig nok har tatt navnet etter hele Sandvikas velgjører, Caspari Brambani (1834-1906).

Sønn av en italiensk vinbonde, som endte opp i Sandvika der han ble en høyst avholdt industriherre og samfunnsstøtte, og betegnes som den viktigste enkeltperson for utviklingen av Sandvika.

– Kjempekoselige lokaler, utbryter Følget i det vi runder inn langs bar- og kaffedisken. Og blir møtt av en hyggelig og blid servitør.

– Vi har bestilt bord til tre, sier Gutten forventningsfullt.

For mannspersonen som tok i mot bestillingen på telefonen virket så fjern at forsikringen om: «Det går sikkert fint – velkommen» nok ikke var helt betryggende. Bestillingen var da heller ikke notert.

– Men det gjør ingen ting – vi har plass nok, kommer det raskt fra vår velkomstkomité.

LES OGSÅ: Rådhuskroa blir restaurant Brambani

Og følger oss ut på bakkeplan i bakgården, som for så vidt er et begrep i seg selv. I sommerlige omgivelser, med både sandstrand, solfylte veggmalerier og palmer holdes det konserter og andre arrangementer titt og ofte.

– Fint her, sier unge Følget og virker litt misunnelig på de små barna som boltrer seg i sanden.

Folk strømmer på

På avsatsen over oss begynner det å strømme glade festdeltagere til et kjempelangt bord.

– Håper vi rekker å bestille før det langbordet der – de må jo være 40–50 stykker, sier Gutten bekymret.

Og den bekymringen er høyst begrunnet.

– Puh, mye å gjøre i dag, stønner vår servitør i det han smilende inntar «klar-til-å-ta-bestillingen»-posisjonen ved bordet vårt.

– Vi har både bryllup og et stort selskap, så jeg håper det ikke blir lenge å vente for dere, opplyses det før våre ønsker noteres raskt og flittig.

Gjennomført stilig

Kvelden siger raskt inn over Sandvika, og selv om solen varmer på veggmaleriene kryper kulda og en litt sur trekk såpass markant oppover leggene at selskapet på tre velger å trekke innendørs. Og det er heller ikke noe problem – her er godt med plass i de nyoppussede lokalene til det som en gang var byens siste brune pub.

– Her er blitt kjempestilig, så fint med uteservering på begge sider av restauranten. Og man kan se at her er gjort en skikkelig proff jobb med å skape en helhet med fargevalg gjennom hele konseptet, mener Følget imponert.

– Håper maten kommer snart, piper unge Følget som begynner å bli veldig sulten.

37 minutter går det fra bestilling til forrettene står på bordet foran oss. Verre skal det bli ...

Her kan du lese flere nyheter om mat og vin

– Ikke helt vellykket denne her, sukker Gutten og tygger på sin blåskjellrisotto.

– Alt for salt og underkokt. Riskornene er ikke bare al dente, de er halvkokt. Men skjellene er nydelige.

– Tomatene er nydelige, men crostiniene litt kjedelige, mener unge Følget. Gutten er helt enig.

Saltsjokk

– Her var det en del godt, mener Følget om planken sin med det som fremstår som en mini-tapas.

– Men skinken har en slags rar jordsmak. Og de tynne ostebitene har en tykk skorpe. Tydelig endestykket, men skorpen burde vært skåret av i det minste, synes Følget som enkelt lar de små sardinene ligge urørt til Gutten.

– Saltsjokk! Det smaker bare salt, og tar luven fra alt annet, huffer Gutten seg.

Munter pakkeåpning og taler fra bryllupsbordet fyller lokalet på en hyggelig måte. Servitører haster ivrig forbi, mens de unnskylder seg med at her er mye å gjøre i kveld.

– Det må da være et luksusproblem at man har mye å gjøre en helt alminnelig hverdag. Helt tydelig at folket ønsker Brambani velkommen. Og det skjønner jeg godt, det er et hyggelig sted å sitte, mener Gutten.

Her kan du lese flere lokalnyheter fra Sandvika

Og takk for det, for her skal vi få sitte så det holder ...

– Tror du maten kommer snart, jeg er utrolig sulten, stønner unge Følget.

Klokken viser halvannen time etter bestilling og servitørene har sluttet å se vår vei. Bare haster forbi. Bortsett fra en da, som står og tørker glass med en papirremse som er så lang at den subber i gulvet og blir tråkket på.

– Skikkelig ulekkert, mener Følget.

Drøy ventetid

To timer siden vi bestilte. Vi kunne med letthet ha fulgt unge Følgets muntre forslag om å ta en kjapp tur på Storsenteret og spist en venteburger. Trøsten får være at vi ikke er alene om å vente i lokalet. Så begynner det å skje noe, det ene bordet etter det andre får sine retter – og så endelig oss.

– Kjempegodt! Kvitrer unge Følget lykkelig etter å ha tatt en stor bit av sin mozarellafylte hamburger, saftig som bare det med aioli, hjemmelaget ketchup og hvitløkstekte poteter.

– Nydelig kylling også, smatter Følget entusiastisk.

Så overstrømmende at Gutten må få smake på denne gårdskyllingen servert med asparges, rulade av aubergine og parmaskinke, ovnsbakte poteter og paprikacoulis.

– Perfekt krydret. Virkelig godt. Nå er jeg spent på min indrefilet, sier Gutten. Og får en solid nedtur.

– At det går an! Her har jeg ventet i over to timer, så får jeg noen halvkalde, ihjelstekte, tørre kjøttbiter. Uspiselig!

– Men den skal vi selvsagt bytte, sier vår servitør smilende og beklager så mye.

Snaue ti minutter etter gjør vi et nytt forsøk.

– Cirka 50 prosent forbedring. Den ene fileten er fin, den andre gjennomstekt. Men nå er jeg så sulten at det får være, mener Gutten og hiver innpå.

– Når man gjør et stort poeng i menyen av dette er Hereford-kjøtt fra slaktermester Strøm Larsen, så må jeg si at det er som å gå vakkert ut fra hoppkanten og så gå på trynet på kulen, snøfter Gutten.

Når biffen er fortært, kommer tilbudet om plaster på såret for ventetiden – et glass rødvin på huset. Og nå sant skal sies, så var det et veldig stort glass.

Brunostis

Da gir jo dessertvalget seg selv. Det vil restauranten forresten også spandere som plaster på såret. Raust.

– Det må bli et utvalg av italienske og norske gårdsoster. Det blir en fin avslutning, håper Gutten.

– Husets egen is og sorbet høres kjempegodt ut, mener unge Følget.

– Jeg kan jo ikke la være å smake på vaffel med bringebærsorbet og brunostis! Kjempemorsomt, stråler Følget.

Og utrolig nok – brunostis på vaffel er et aldri så lite smakssjokk, men morsomt og godt.

Så også utvalgt is og sorbet til unge Følge – en klar innertier. Guttens ostefat er også svært smakfullt, men uten det ekstra glasset med rødvin, så ville det nok stått en tallerken is og sorbet foran ham også.

Ekstra vin og dessert på kjøpet til tross – over to timer fra bestilling til hovedrett blir servert holder ikke, Brambani. At man har to selskap på til sammen 50–60 gjester er en slags forklaring, men på ingen måte en god unnskyldning.

Disse har i alle fall bestilt i god tid, slik at det er mulig å forberede seg både på kjøkkenet og i serveringen. Og restauranten er langt fra full. Dessuten er alle andre gjester likeverdige og fullt betalende.

– La oss håper de fikk en skikkelig vekker til neste gang vi kommer, mener Gutten.

Da håper vi at det ikke blir så sent at vi kan smake på det utrolige kaffe- og teutvalget også.

Artikkeltags