Holder på tradisjonene

UFORANDRET: Innredningen hos Peppes Pizza Asker er rustikk og livlig – og omtrent slik som da kjeden ble startet i Oslo for 40 år siden.

UFORANDRET: Innredningen hos Peppes Pizza Asker er rustikk og livlig – og omtrent slik som da kjeden ble startet i Oslo for 40 år siden. Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Hos Peppes i Asker holder de tradisjonene i hevd – både bygningen og på menyen.

DEL

Apotekergården, som huser Peppes Pizza i Asker, er en flott bygning. Den har røtter helt tilbake til 1915 og en liten tavle på ytterveggen forteller om historien. Også at huset ble flyttet nærmere jernbanestasjonen i 1997 fra en liten høyde bak huset der det er flat parkeringsplass i dag.

– En ingeniørbragd, synes Gutten å huske.

Vi setter oss innendørs denne gangen, og her går det fort i svingene. Vi blir uten opphold plassert ved et bord og menyene flyr gjennom luften til bordet mens vår servitør plukker med seg tomgods fra et annet bord. Hei hvor det går.

Gutten må forlate bordet for å ordne med parkeringen så Følget får i oppdrag å utføre bestillingen. I sin iver etter å smake mest mulig ble bestillingen på tre pizzaer. Her blir det i alle fall nok mat.

Her finner du flere restaurantanmeldelser

– Det ble ikke så mye tid til å tenke, hun virket litt utålmodig, sier unge Følget.

– Jeg prøvde meg på den flotteste med foie gras, men den hadde de ikke.

Omfattende meny

Menyen er omfattende og har forandret seg noe siden sist vi var på besøk. Et sammensurium av norsk og engelsk språk, men ellers en ganske fin introduksjon til maten som tilbys.

«Starters» er det seks forskjellige av og vi satser på «Nachchips» med rømmedressing og «Garlic bread deluxe».

– Om dette er de luxe-utgaven, må standardversjonen nesten være smakløs. For smak er det ikke mye av. En veldig hvit baguette, varm – ikke sprø, med pene tomater, men med lite smak. Akkurat som sist. Det hele dekket av smeltet ost.

– Husker Peppes kom til landet og åpnet sin første restaurant ved Solli plass i Oslo. Den gang var innredningen i grove trebjelker på skrå fra taket og en mengde små rare pyntegjenstander spredd utover. Slik er det fremdeles, ren nostalgi, mener Gutten.

Restauranten er delt i flere kriker og kroker slik at selv i det halvveis fylte lokalet sitter vi for oss selv. En fordel med det høye tempoet er at vi slipper å vente lenge. Snart er servitøren her med vår mat.

Klipper pizzaen

Pizzaene på menyen er delt inn i to hovedgrupper; «Freestyle California» og «Classic Chicago». Begge er gjort rede for i spisekartet, som inneholder en rekke illustrerte små artikler om pizzaenes råvarer og historie. Spisekartet er nesten som et magasin og har funnet plass til en quiz samt anbefalinger av forskjellige retter fra smilende ansatte.

Det mangler bare et lite kryssord til kaffen.

For Gutten er «Freestyle» en ny opplevelse. Pizzaen har tynn bunn og er laget med surdeig. Følget lot seg friste av «Farmers ham» – skinke i store flak lagt på bunnen etter steking, marinert sopp, friske og sprø rødløk med smak, og «marinert» ruccola strødd over det hele. Hva den skal være marinert i, skjønner vi ikke, for den fremstår som fersk. Den tynne bunnen er stekt i korteste laget og er litt vanskelig håndterbar, men da kommer pizzasaksen oss til unnsetning. Minner om en gammeldags skreddersaks i moderne utførelse med et diger blad øverst. Vi klipper rett og slett opp pizzaen i biter! Festlig.

«Freestyle»-klassen inneholder også røykt laks, cajunmarinert kylling eller den lett makabert beskrevne «håndrevet BBQ kylling» foruten «Exclusive parma», som Følget må ha oversett i bestillingen. Denne skal inneholde godsaker som parmaskinke, trøffelolje og parmesan.

– Den får vi huske til neste besøk, mener Gutten.

Nøytral smak

Så har vi fått to fra det klassiske «Chicago»-kapittelet. «Stars or stripes» med skinke og ost. Med unntak av sopp, minner denne mye om «Pigs Knuckle» som var Guttens favoritt for 40 år siden,  og som fremdeles er på menyen. Tenke seg til at den har holdt stand i alle disse årene.

Igjen melder mangel på smak seg. Det er en nøytral opplevelse.

Den andre en B’N’B. Trolig forkortet av biff med bearnaise for den har med seg begge deler. Men på en pizza? Og som om ikke det er nok er det strødd over en del pommes frites også. Det blir litt voldsomt. Høydepunktet er de peppermarinerte biffbitene av mørbrad. De har klar og god peppersmak. Pommes frites ligger utover og ser litt malplassert ut. Vi forstår ikke helt hvorfor de er her. Poteter på bakverk blir kompakt. De var nok ikke spesielt sprø i utgangspunktet, men å ligge i bearnaisesausen gjør ikke saken noe bedre. Samlet sett blir dette en tung materie. Igjen er det sprø rødløk nå i følge med purre som gir et lite løft.

Vinutvalget det ser bra ut, selv om det alkoholfrie frister mest i dag. Seks røde, tre hvite, en rosé og en sprudlende. De valgte ser passende ut til formålet. Artig med at Christer Berens er oppført som dagens vin – ingen drue, ikke noe land, bare en mann. Dyktig på å plassere seg denne Berens, men han leverer jo også god kvalitet.

«Kjærligheten og døden»

Følget har spist seg god og mett. Gutten gumler god og mett på en bit for mye, mens han ser på gamle modelljernbanedeler og vurderer om han skal la seg deprimere av «Kjærligheten og døden – et gammelt sagn» publisert i Familiejournalen fra november 1934, som er tapetsert på veggen, men velger å la være. Samtiden får ha nok med sitt.

Vi er stappmette så i dag hopper vi over dessertene, selv om de her kan friste med kaker og sjokolade og iskrem.

Er vi fornøyd? Jo da, i det store og hele. Fra den spede begynnelse har Peppes vokst til å bli et stort og profesjonelt drevet konsern. På godt og vondt. Alt er gjennomtenkt og publikums ønsker kartlagt ned til små detaljer. Det betyr at Gutten kan få Pigs Knuckle slik som for 40 år siden. Men samtidig som det er dyktig er det litt upersonlig, ferdig formatert, gjennomsnittlig og mangler litt smak.

Servitøren er på plass og sørger for å pakke resten av maten slik at vi kan ta den med hjem. Det er såpass romslige porsjoner at hun er vant til dette.

Litt forretter, tre pizzaer, nok til to dager, og tre flasker mineralvann for rett over ni hundre kroner.

«Tack så mycket, ha en god dag», smeller det på normert restaurantnorsk fra ryggen til en servitør som farer videre.

Artikkeltags