God biff, men ...

HYGGELIG OG KOMFORTABELT: Big Horn har god biff, men kan jobbe mer med tilbehøret.

HYGGELIG OG KOMFORTABELT: Big Horn har god biff, men kan jobbe mer med tilbehøret. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Sandvikas biffhus ved elvepromenaden skal ha et enkelt og veltilpasset konsept. Men det må ikke bli så enkelt at det går ut over smaksopplevelsen.

DEL

– Her var god plass i dag, konstaterer Gutten idet han beveger seg innover lokalet til Big Horn Steak House i Sandvika. Av de 90 plassene er kun 13 besatt – 17 med Gutten og hans følge. En sterk kontrast til forrige besøk, like etter åpningen for snaue to år siden, da det knapt var plass til følget på fire.

– Tydelig at biff ikke lokker folk ut i romjulen, svarer unge Følget muntert.



– La oss håpe at det er grunnen – og ikke at de ikke klarer å få folk til å komme tilbake, repliserer Følget.

Ingen tvil om at spenningen er stor foran dette måltidet, med tanke på den temmelig blandede opplevelsen forrige gang. Hår i to av rettene og middels kvalitet enkelte av de andre, plasserte maten på en 3-er, mens serveringen holdt 5-erkvalitet.

Biff og combo

– Utrolig gode stoler, utbryter Følget og det er ikke vanskelig å si seg enig i. De brune skinn (selvfølgelig) stolene dominerer det relativt enkle og rustikke interiøret. Sentralt i den nedre delen av lokalet sprer fortsatt den store gasspeisen lys, varme og god stemning.

OVERSIKT: Her finner du flere restaurantanmeldelser

Big Horn Steak House definerer seg, ikke uventet, som en amerikanskinspirert biffrestaurant og skal servere høy kvalitet til konkurransedyktige priser. Det er nok en sannhet med visse modifikasjoner, skal det vise seg.

– Satser på en New York strip med bourbonsaus. Men først en combo-tallerken til forrett, mumler Gutten mens han noterer bestillingen som på den lille lappen alle får utdelt. Her er det nemlig fortsatt slik at gjestene noterer sine egne bestillinger, praktisk, og så blir det i alle fall ingen misforståelser.

Her kan du lese flere artikler om mat og vin

Resten av følget går for store og små reker i ymse varianter: tigerreker i søt chilisaus, reker med hvitløk og gorgonzola og fresende varme tigerreker i hvitløk og chiliolje.

Og så biff da – det også i ymse varianter. Selvsagt med ekstra tilbehør som varm mais, ekstra bearnaise, løkringer, sjampinjongstuing, gratinert broccoli og hvitløkbrød.

Seige reker

– Nå er jeg skikkelig sulten. Håper ikke det tar lang tid, sukker unge Følget.

20 minutter er vel strengt tatt akseptert tid for å lage forrett, men for matens skyld burde det tatt mye kortere tid.

– Seige og tørre tigerreker, lyder det som et ekko i treklang rundt bordet.

– Små, seige og tørre reker. Sausen er kjempegod, men jeg skulle ønske de hadde valgt mye færre, men større reker, kvitterer Følget.

– De rekene der er slike som du finner i store, billige bokser i kjøledisker. Harde og smakløse. Utrolig at en restaurant som hevder å sette smaksopplevelsen i fokus serverer noe slik. Og at de ikke klarer å tilberede tigerreker bedre, er elendig. Mye dårligere enn forrige gang, snøfter Gutten.

– Løkringene er også ille – myke, fettede med en temmelig smakløs, grøtaktig konsistens inni. Skulle aldri ha bestilt det som ekstra tilbehør til biffen. Også kyllingvingene er tørre. Denne comboen er absolutt ikke verd 155 kroner, fortsetter han.

– Ikke verd pengene dette heller, lyder det igjen rundt bordet.

Biffen perfekt stekt

Så da får vi sette vår lit til biffene.

– Perfekt stekt, lyder det enstemmig rundt bordet. Alle ønsker er oppfylt, indre- og ytrefiletene smaker kjempegodt. Og takk for det, selv om det visuelle inntrykket nok ikke er Big Horns sterkeste side. Den anbefalte Ripasso-vinen var for øvrig høyst passende.

Men etter det gode førsteinntrykket av hovedretten, begynner misnøyen å melde seg. Varm boksmais, tynn og vassen peppersaus, like uspiselige løkringer som til forretten og en slapp bourbonsaus trekker ned igjen.

– Men bearnaisesausen og brokkolien er kjempegod – hvitløkbrødene også, smatter Følget.

– Litt mye grillkryddersmak av potetkulene, ellers gode, mener Gutten.

For mye mat

– Selvsagt skal en ikke klage når en får mye for pengene, men det er altfor mye mat på denne tallerkenen. Det er jo synd å kaste så mye mat, stønner Følget og får megetsigende stønn fra lille Følget.

Gutten og unge Følget er ikke helt uenige de heller.

– Heldigvis går det an å få halv porsjon av enkelte desserter, sier unge Følget, som klinker til på en halv Oreo-drøm. Lille Følget drister seg til en halv Rockslide brownie, mens Følget og Gutten lander på henholdsvis kaffeis og crème brûlée. Og selvsagt kaffe til de tre som ikke har det i isen.

– God oreokake, og kaffen var enda bedre, konstaterer unge Følget.

– Min brownie smaker gammelt, som om den har stått ute veldig lenge, mener lille Følget.

– Kaffeisen er akkurat like god som den du får i kjøledisken på super’n – greit nok det, mener Følget, mens Gutten nær setter sin crème brûlée i halsen.

– Ikke godt. En seig, grøtaktig konsistens med vassen smak – og ikke ett eneste vaniljefrø. Men perfekt brent sukker og gode bjørnebær, mener Gutten, som lar det aller meste av desserten stå.

– Toppen av kransekaka er at dessertene er pyntet med vissen sitronmelisse, repliserer Følget.

Hva så med servicen denne gang? Dessverre et godt hakk under forrige besøk. Vannglassene skal selvsagt etterfylles, spesielt når det ikke er flere enn fem-seks gjester i gjennomsnitt per servitør. Og så er det ikke unaturlig å spørre om det er noe galt med en crème brûlée som bare så vidt blir pirket i. I det hele tatt virket serveringspersonalet en smule uinteresserte.

Så da blir det vel en forrett uten skalldyr delt på fire, helt sikkert biff og kanskje en is eller halv oreokake til dessert neste gang.

Artikkeltags