Strand holder koken

HØY STANDARD: Maten som kommer ut fra Strand-kjøkkenet holder svært høy kvalitet.

HØY STANDARD: Maten som kommer ut fra Strand-kjøkkenet holder svært høy kvalitet. Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel

Tre år etter åpningen viser Strand restaurant at de fortsatt er et av områdets suverent beste mathus.

DEL

– Se, vi er ventet!

Følget stråler over den ildfulle velkomsten til Strand restaurant. Nydelige lykter står tent oppover trappen og viser vei inn i herligheten.

– Skal bli spennende å se om de har klart å holde standarden oppe, mener Gutten og holder døren oppe for Følget og unge Følget.

Forrige besøk var nemlig like etter åpningen for tre år siden, og da konkluderte vi med at Strand tok gjestene sine med til de øvre kulinariske skylag. Så selv om menyen er kuttet med to retter ned til fem, er ikke forventningene lavere av den grunn.

– Det ser så godt ut, så vi tar alt! Sier Gutten entusiastisk til vår hyggelige servitør.

– Måtte bare si det – er jo bare fem retter. Pytt!

Her finner du flere restaurantanmeldelser

Selv om restauranten bare er halvfull, så yrer det av liv i mathuset Strand. For det er ikke tvil om at chef Tom Victor Gausdal & co. har gjort dette historiske serveringsstedet til et attraktivt sted for så vel store som små arrangementer. Slik som bryllupet i ballsalen denne kvelden. Det ryktes også at selv kongen og dronningen finner veien til et av de litt mindre White room eller Fotorommet i 2. etasje.

– Så hyggelig at vi fikk vindusbord. Er så flott å se utover sjøen og båthavnen nedenfor her, mener Følget.

Sinkbalje med vin

Ikke for det, her er mer enn nok å se på innendørs også. Lokalene er fortsatt smakfullt innredet med stilfulle lamper og lykter, enkle mørke bord og lekre stoler – noen med matvarer trykket på ryggen. Og sinkbaljen med dagens vin sentralt plassert i lokalet. Artig.

– Kveldens første vin – en Robinot Fetembulles, perlende og fruktig og perfekt til første forrett, forsikrer vår servitør på sitt sjarmerende gebrokkede norsk.

Her kan du lese flere nyheter om mat og vin

Men aller først får vi en appetittvekker som ikke står på menyen.

– Nydelig! Sier Gutten og slurper i seg den lille koppen med kremet steinsoppsuppe.

– Eneste som er galt med denne er at det er altfor lite, mener Følget.

Men nå er smaksløkene vekket, og klare for «ostekake» med løyrom.

– Artig å servere ostekake til forrett – denne har et solid innslag av dill. Nydelig! Og vinen er kjempegod til, mener Gutten. Følget er halvveis enig. Vinen blir ingen stor favoritt der i gården.

Jordskokkskinn

Da går det bedre med den neste, for Sancerre er det vanskelig å ikke falle for. Og til «Uer minestrone» er Les Grands Champs et supert valg.

– Smakte maten? Spør vår hyggelige servitør. Selv om han egentlig vet svaret, så er det likevel en vennlig forventning i spørsmålet. Og ja, det smakte aldeles fortreffelig!

– På grensen til litt store porsjoner siden vi skal ha fem retter. Best å holde av litt plass, mener Følget og unnskylder seg for å etterlate noe av minestronen.

– Skjønner det godt, jeg, forsikrer Gutten der han allerede gleder seg til hovedretten: Lam med gnocchi og jordskokkskinn.

– Stod det virkelig jordskokkskinn i menyen? Unge Følget er høflig skeptisk og ikke helt sikker på hva som er i vente.

– Vinmessig forflytter vi oss østover til Italia nå, forteller vår servitør mens han heller i en Valpolicella. Han formelig bobler over av kunnskap og entusiasme over de flytende druene.

– Utrolig proff måte å servere på. Oppmerksom absolutt hele tiden og på grensen til kameratslig samtidig som han er profesjonell til fingerspissene, mener Følget.

– Bare se på denne gjengen – de nyter jobben, og gjør den med en stolthet som smitter over på hele restauranten. Ikke noe stress, bare en behagelig ro kombinert med en imponerende effektivitet, mener Gutten.

Kokken serverte

– Da er det klart for hovedretten deres – lam i to varianter, sier kokken som smilende står foran oss med tre tallerkener i hendene og en artig sixpence på hodet.

– Kjempegøy at det faktisk er den som har laget maten som kommer ut og presenterer den, smatter Gutten som allerede har kastet seg over lammet. De to variantene er bog og ryggfilet, med gnocchi, feves og overstrødd med gremolata. Og så jordskokkskinn – fritert. Nydelig!

– Synd det er flere retter, denne lammefileten kunne jeg spist til jeg sprakk. Utrolig godt. Bogen er nok litt lettere å velge bort om det går på plassen løs, mener Gutten.

– Og vinen er allerede en favoritt hos meg, forsikrer Følget.

– Eneste lille ripe i lakken er at lammekjøttet godt kunne vært litt varmere.

– Smaker maten? Undrer vår servitør vennlig igjen. Og ja, selvsagt!

– Det er så ujålete, men velgjort. Her får råvarene spille førstefiolin, mener Gutten.

– Så morsomt med kameraoverføring fra kjøkkenet på veggen inne i restauranten. Inspirert av Hurtigruten, kanskje, knegger Følget.

Himmelske oster

Raskt er vi tilbake i Frankrike igjen i glassene, for nå venter «Himmelske norske oster fra tralle» – servert på en svart steinplate med nypekompott på siden.

– Nydelig – og blåskimmelosten er en suveren vinner på denne tallerkenen! Slår Gutten fast. Unge Følget er nok ikke helt enig, men det er vel ikke annet å vente.

Anerkjennende nikk fra Følget bekrefter at favoritten er den samme der i gården. Selvsagt med en anelse kompott til.

– Og nok en gang innertier med vinen, slår Gutten fast før han tar en god slurk av sin Le Haut-Lieu Demi-Sec.

– Begynner å bli ganske fullt her nå, selv om jeg har spart litt på plassen underveis, sier Følget og klapper seg på magen.

– Vi avslutter i Italia i kveld, med en Malvasia delle Lipari, forteller vår stadig like entusiastiske og behagelige servitør.

– Utrolig fruktig, nydelig til desserten, slår Gutten fast.

– Glass er jo veldig pent å se på, men er det ikke litt rart at de ikke rydder bort de brukte glassene etter hvert, undrer Følget og ser ned på de to radene vi har stilt pent opp i enden av bordet.

– Jo, spesielt siden det kommer et nytt glass for hver nye vin.

Rett fra bikuben

– Skal det være litt honning?

To nye servitører har dukket opp ved bordenden før vi har fått satt skjeen i vår plomme og crème catalane. Der står de forventningsfullt smilende med en svær ramme som ligger på et fat.

– Der er sånn som er i bikubene, sier unge Følget opprømt.

– Ja, vi får dette fra en god nabo, forteller servitøren og legger en stor skje med honning på hver tallerken.

– Dette er honningen sin det! Stønner Gutten og er fristet til å slikke tallerkenen ren.

Ingen tvil om at siste rett er en solid finale på et utsøkt måltid. Som selvsagt koster så det holder, dog ikke mer enn det smaker.

– Eneste minuset her, er at det kanskje er lite å velge i. Egentlig skal det være en såkalt mini chef-meny med tre retter satt opp av lærlingene, men den så vi ikke noe til i kveld. Kun de fem rettene, som man kan bestille enkeltvis eller som en treretter, oppsummerer Gutten.

Og jo, det er ikke noe problem å bli mett av en treretter, eneste problemet er da at man går glipp av to ...

Artikkeltags