Smakfullt i bluesklubben

HYGGELIG: Ikke vanskelig å trives i lokalene til Baracoa – uansett om der serveres blues eller ei. God mat har de også.

HYGGELIG: Ikke vanskelig å trives i lokalene til Baracoa – uansett om der serveres blues eller ei. God mat har de også. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Når timene er korte og julen nærmer seg altfor fort, er det godt med et kulinarisk avbrekk.

DEL

Alene har Gutten i Stikka søkt ly på Baracoa café i Asker sentrum. Følget og resten av flokken koser seg på shopping. Og da trives vel alle. Baracoa er et hyggelig sted å møtes for å treffe venner og ikke minst er det basen til Asker bluesklubb.

Dekoren er preget av musikken. Veggene er dekket av innrammede fotografier av artister som har opptrådt. I anledning den tilstundende julehøytid, pryder meterstore hvite stjerner vinduene i fasaden mot torget. Trebordene er enkelt og smakfullt pyntet med oljelamper og en vase med kvist med røde bær.

Menyen står fremme på hvert bord. Ikke spesielt omfattende, må jeg si. Kun 14 retter er beskrevet, med blant annet stekt laks, biff og hamburger i to størrelser. Pasta og salater finner vi også.

Gutten merker seg med tilfredsstillelse at på flere råvarer er det oppgitt hvor de kommer fra. Kyllingen er fra Stange gård, hamburgerne er fra Hadeland vilt. Dette vitner om en ny oppmerksomhet rundt matens kvalitet siden sist vi var på anmelderbesøk.

STOR OVERSIKT: Her finner du flere restaurantanmeldelser

Etter å ha kommet inn i varmen fra iskald vind ute, frister det veldig med Coas suppe.

– I dag er den laget av purre og potet, smiler servitøren. Hun kom til bordet straks Gutten ankom og ønsket velkommen.

– Ønsker du noe å drikke mens du ser på menyen? lurer hun.

Jo, det hadde da vært godt med et glass av husets hvitvin.

Hyggelig servitør

Og som sagt så gjort. Glasset kommer og servitøren kan på spørsmål opplyse at det er en Trebbiano fra Italia. En godt valgt vin å ha som «husets». Passe dose karakter og smak, men ikke for mye til å utfordre.

– I tillegg til menyen har vi i dag smørbrød med juleskinke, legger vår hyggelige servitør til.

Etter ti minutters tid lander suppen på bordet. Ved siden av suppeskålen ligger noen skiver focacciabrød og en skål aioli. Hvitløkmajonesen er litt syrlig og passer bra til suppens fylde.

Her kan du lese flere nyheter om mat og vin

Brødet er ristet i stekepannen slik at de har en fin brun overflate og smaken er fremhevet. Suppen er tykk og god i konsistensen. Litt finhakket rå purre er rørt inn i siste øyeblikk og gir fint tygg og god løksmak.

Baracoa er et sted med plass til mange slags folk. Ungdommen ved nabobordet – han og hun i alder rundt de tjue – har det travelt på ungdommens vis. Skravla går og de veksler mellom å kommunisere med hverandre og sine respektive smarttelefoner som de holder i hver sin hånd.

La oss håpe hendene finner hverandre i løpet av aftenen, det ligger i luften og natten er ennå ung.

Nytt vinbekjentskap

– Hva er husets røde? lurer Gutten på etter å ha bestemt seg for kylling.

Her er ikke mange viner å velge i. Tre hvite viner og fire røde i tillegg til fire musserende.

– Fantini, og den er italiensk fra Abruzzo, svarer servitøren, og Gutten må innrømme han ikke kjenner til den.

– Men du kan få en liten smak, kommer det kjapt.

Vips er en ny flaske, et nytt glass og en liten skvett klar til smak. Uhøytidelig, fleksibelt og imøtekommende. Her føler vi oss vel tatt vare på.

– Og da skal det vel bli nok mat, flirer servitøren og plasserer en svær kyllingfilet fra Stange gård på bordet.

Slappe grønnsaker

Kyllingfileten har fått innskåret en lomme fylt med chèvreost. Chèvre er fransk hvit ost laget på geitemelk. Her bruker de heldigvis en mild utgave, som ikke tar luven fra kyllingen.

Kyllingfileten er med skinn, det er godt for skinnet bærer med seg det tynne fettlaget mellom kjøtt og skinn som gir god smak. Fileten er godt varmebehandlet og har beholdt sin saftighet, men bare så vidt.

– Skinnet kunne godt vært mer sprøstekt, det hadde satt prikken over i-en, mumler Gutten for ser selv.

Under det hele ligger en grønnsakblanding som har vært frest i stekepannen med litt olje. Her er løk, paprika, sopp og squash – en fin blanding av smaker og godt med fersk sopp.

Dessverre er de andre grønnsakene litt slappe i konsistensen. Det hadde satt en spiss om disse var mer sprø og knasende. Over det hele er skjenket noen skjeer tomatsalsa. Den har kraftig og god smak og er passe grovhakket.

I en liten glasskål for seg selv ligger de små potetene. Med skall og bakt i ovnen. Riktig smakfulle, litt søte og servert med «mojorojo»?

– Hva i all verden er mojorojo, undrer Gutten muntert?

– Det er den gule sausen på potetene, skjønner du, kvitterer Guttens vennlige servitør.

Som dog ikke vet helt hva den består av, men springer på kjøkkenet og forhører kokken.

– Det er gul paprika, løk og hvitløk sauset sammen!

Ja takk, så lærte vi noe nytt i dag også. Ikke verst!

Inn i armkroken

Et par sitter side ved side med ryggen mot langveggen. De har god oversikt over lokalet og hver sin mørke fatøl.

Barna er tydelig store nok til å klare seg selv noen timer og her har de funnet et lite pusterom. De veksler noen ganske få ord lavmælt til hverandre, hun kryper umerkelig lengre og lengre inn i armkroken.

Der sitter en stille gråsprengt en, innerst i kroken med ryggen til alle. Spiser sitt smørbrød med juleskinke og en kakebit. Smørbrødet ser flott ut og skinkeskivene ligger tykt. Han har funnet et par av avisene som ligger fremme og leser seg sakte og grundig gjennom dem, side opp og side ned, fra ende til annen.

Takket være Stange, må Gutten avstå fra å forsyne seg i den lille disken med kaker. Han avslutter sin ensomme kveld med den siste slanten av Fantini. Den er mørk i fargen, myk og rund som bær om høsten – så det blir vel blå tenner, nå.

– Undrer meg på hvordan de steller i stand til jul i Abruzzo ...

Artikkeltags