– Alltid hyggelig å komme hit, stråler Følget i det vi tusler ned den gruslagte veien mot praktbygget Hvalstrand bad.

Og det er sant – denne runde restaurantbygningen får deg til å smile på lang avstand ganske enkelt på grunn av sin enkle sjarm.

– Det blir spennende å se om de har klart å opprettholde den utrolige kvaliteten fra forrige besøk. Jeg husker spesielt de kunnskapsrike og entusiastiske servitørene. Sjelden vare, spør du meg, sier Gutten mens han sklir på rullesteinene.

– Må det være så store steiner på denne veien? Er jo rene isen, mener Gutten lettere irritert.

Solen steker, og selv om vi har bestilt bord inne, så tar vi gladelig turen utendørs i stedet. Riktignok ingen hvite duker – og på ingen måte så behagelige stoler – men det gjør ingen ting. Ei heller at maten underveis krydres med litt dryss fra trærne omkring.

– Sjarm, sier Gutten smilende og spytter barnåler.

Ulikt på nett og papir

Menyene kommer veldig kjapt og vår blide og vennlige servitør følger raskt opp med å skulle ta bestilling. Litt vel kjapt, for til tross for at menyen er noe begrenset her, så er det likevel en del å vurdere.

Og så må man jo studere omgivelsene litt innimellom i det nydelige været. For selv om sommerdagen er på hell – det er jo tross alt middagstid for en del av oss – så yrer det fortsatt av sol- og badehungrige folk i alle aldre.

Her er velvoksne barskinger som flasher tatoveringer og muskler i rikt monn mens de gjør all verdens krumspring på toppen av 10-er’n. Bare for å være helt sikker på å bli lagt merke til før de svever ut i det varme vannet.

Og så selvsagt de litt mindre oppmerksomhetssøkende småjentene som synes femmer’n er mer enn skummel nok og gjør nesten alt for å slippe å jumpe uti.

– Litt skuffende at menyen på nettsiden og den vi får her er totalt forskjellige. Skulle tro det var mulig å holde seg oppdatert på nett, mener Gutten.

– Skagen-toast ser kjempegodt ut, mener unge Følget og får umiddelbart bifall fra alle, unntatt Gutten.

– Ikke mye som er mer sommer enn blåskjell, og spennende med «Asia-style», mener Gutten.

– Skulle gjerne fått bestilt mat, nå har vi ventet veldig lenge, sier Gutten og søker blikkontakt med en av de to servitørene som står inne i restauranten.

Tydelig opptatt med en viktig samtale. For mye å gjøre har de ikke med de fire-fem bordene som har spredt seg inne og ute.

Lang ventetid

Så endelig – matbestillingen er på blokken, dertil hørende vin også.

– Hun bare gikk, sier Følget litt snurt over ikke å ha fått ytret ønsket om noe alkoholfritt.

– Hadde jo vært godt med noe annet enn vann, mener unge Følget.

– Det får være det samme – klarer meg fint, jeg, repliserer lille Følget.

Og slik blir det jo en smule tapt omsetning av...

– Svært så lang tid dette tok da, surmuler Gutten etter at klokken viser en drøy halvtime fra bestilling av forrett.

Til slutt: 37 minutter på Skagen-toast og blåskjell er drøyt. Da er det jammen bra det smaker godt.

– Nydelige blåskjell, smatter Gutten.

Den asiatiske vrien med kokosmelk og vårløk er ganske enkelt kjempegod.

– Topp Skagen-toast også, svarer Følget og får megetsigende smatt fra de to andre rundt bordet.

... og mer ventetid

Den fyldige skalldyrlekkerbiskenen er fort gjort å fortære. Ikke fordi den er så liten, men på grunn av smaken.

Fort gjort er også blåskjellene, så nå er det bare å glede seg til resten. Bare det kunne komme da. For der vi ved forrige besøk fikk rettene på løpende bånd med omtrent null og niks ventetid, går det nå både sommer og høst før noe skjer. To timer på tre retter er for drøyt – og det er slett ikke fordi vi er trege til å spise.

– Vær så god, her er smørflyndren din, sier vår smilende servitør.

Som i neste øyeblikk begår følgende kulinariske mageplask: «Er ikke sikker på om det er en fisk som heter smørflyndre, eller om den bare er stekt i smør», sier hun på spørsmål fra nabogjesten som har fått akkurat samme hovedrett som Gutten og Følget.

Kjært barn har mange navn, så også smørflyndren. Mange kjenner den kanskje fra sydligere strøk – slik som Gutten fra den franske rivieraen – som sjøtunge. Eller som mareflyndre, hundetunge eller sleiptunge. Men den heter definitivt også smørflyndre og den stekes gjerne i smør.

– Her snakker vi kontraster fra forrige gang. Da imponerte virkelig servitørene med sin mat- og vinkunnskap der de presenterte hver rett og vin både ved menypresentasjonen og serveringen så du gledet deg til å smake. Men dette er skuffende dårlig, mener Gutten etter ikke annet enn «håper det smaker» ved serveringen og total taushet ved menypresentasjonen.

Men maten smaker, og vel så det.

– En av de beste Cæsar-salatene jeg har smakt, stråler lille Følget.

– Denne fiskesuppen topper listen min. For en nydelig kraft, svarer unge Følget like entusiastisk.

Jordbær-seier

Gutten og Følget er ikke mindre begeistret for sine sjøtunger. Perfekt stekt fisk, og like perfekt balansert med kombinasjonen kapers og karamellisert smør. Og etter å ha sneket til seg smaksprøver av de andre rettene, kan Gutten konstatere at matkvaliteten fortsatt er på topp i funkishuset ved stranden.

– Men det er en veldig ubehagelig, vond lukt her, sier Følget og griner på nesen.

– Tror ikke det er noen som har vært ufine ved noen av nabobordene – det er rett og slett lukt av søppel, mener Gutten.

Som legger merke til at det er flere som kommenterer den vonde odøren som tydelig kommer fra søppelcontainerne på baksiden av bygget.

– Dette er egnet til å miste matlysten, mener Følget som foreslår å trekke innendørs før desserten.

Som sagt så gjort – og etter en drøy ventetid igjen dukker søtsakene opp.

– Jordbærene vinner, mener Gutten etter å ha sneket til seg en bit av sommer med marengs og vaniljekrem.

Hans egen frosne snøfriskkrem med rabarbra var litt for preget av iskrystaller til å nå opp.

Uproft

På femmer’n hiver nå den ene av de to jentene som har stått der hele ventetiden på desserten (og det var lenge) seg endelig uti, mens den andre klokelig trekker seg tilbake til rekkverket. Trenger tydelig litt mer betenkningstid.

Tid trenger også serveringen. Ikke vet vi om det er kjøkkenet som har sand i maskineriet eller servitørene. For sistnevnte løper rundt – mellom de lange samtalene ved disken.

– Det ser ikke spesielt proft ut med slik jogging i restauranten, men blide og hyggelige er de. Det skal de ha, mener Gutten.

Men restauranten skal ha ros for at det er mulig å velge enkeltretter fra både tre- og femretteren, i tillegg til at barna på toppen av sin egen meny kan få halve porsjoner av voksenmaten. Suverent.

Plask! Endelig – etter en drøy halvtimes nøling, går siste jente i vannet fra femmer’n. Vi går over rullesteinene, godt mette, men med en litt vond lukt i neseborene og en del mer tresmak i setet enn vi hadde behøvd. Men selvsagt kommer vi tilbake – og vi gleder oss.