Lite å skryte av

NAN ZUHANG: Ikke altfor travelt i den kinesisk-norske restauranten på Bekkestua.

NAN ZUHANG: Ikke altfor travelt i den kinesisk-norske restauranten på Bekkestua. Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

For tre år siden opplevde vi at Nan Zuhang på Bekkestua var en litt brun restaurant med relativt ny finish. Nå er det bare det relativt brune igjen.

DEL

Det eneste nye innslaget må være at brannbilene utenfor brannstasjonen tvers over gaten har fått nye farger siden forrige besøk.

Vi ankommer restauranten fra den utvendige inngangen, klatrer opp trappen til annen etasje og inn i varmen en litt sur kveld senhøstes. Til venstre er en liten disk, kasse og anretning – innenfor en åpen dør der vi ser innover i kjøkkenet. Noe hulter til bulter av maskiner og gryter og kokken som øser opp noe i en takeaway-beholder.

Ved disken står en gjest og teller opp penger fra sine mange lommer mens han forhører seg hos vertinnen om hva han kan få for noen krøllete sedler. Utbyttet var nok magert, for vi så ikke mer til ham.

Julemat også

Rett frem møtes vi av en tavle som forkynner at julen snart er her. På skiltet ute i gaten kunne vi lese at her serveres norsk og kinesisk mat, og der ramses opp alt en norsk jul kan tenkes å inneholde i matveien; lutefisk, medister, ribbe og juletallerken.

Her finner du flere restaurantanmeldelser

– Men vi går da ikke på kinarestaurant for å spise medisterpølse, mener Gutten og skuer innover i restauranten. Her sitter en kar og spiser i ensomhet. En håndverker, fremdeles i arbeidsklær, har avsluttet arbeidsdagen med middagen her.

Fordelen er som sist at det ikke er vanskelig å få oppmerksomhet, og ganske raskt kommer vår servitør med tre menyer til oss. Spisekartet er like omfattende som før med sine om lag 40 hovedretter samt en rekke varianter. Som ofte på slike steder er det de samme sausene, sursøt, chop suey osv. med ulike kjøttbiter i av okse, lam, svin, scampi.

Forrettene er i fåtall på menyen – bare fire i tallet.

– Beijing suppe, vårrull og scampispyd, takk! Sier Gutten kjapt, og får svar på tiltale. Under fem minutter senere lander de på bordet foran oss. Og her skal det vise seg at Gutten får den ene retten det kan sies noe godt om denne kvelden; suppen.

Her kan du lese flere nyheter om mat og vin

Ikke god hvitvin

– Et glass hvitvin hadde passet til suppen, mener Gutten.

«Den er tørr», var svaret på spørsmålet om hvilken sort det er.

– Sur og besk er en bedre beskrivelse, brummer Gutten surt.

– Men suppen er kjempegod! Varm og med kraftig krydret, velsmakende buljong, konstaterer han og nyter en hel rekke små biter av grønnsaker og kjøtt og lange hvite strimler vi antar er soya.

Men hvor lenge var Adam i paradis? Før Gutten er ferdig er vår vertinne tilbake med nye tallerkener til hovedrettene. De skal ganske enkelt på plass – at Gutten ikke er ferdig med suppen sin er underordnet. Servitøren rekker insisterende frem tallerkenen slik at Gutten ser seg nødt til å sette suppen bort. Ikke bra.

Mye kinakål

Håndverkeren har spist seg ferdig og forlatt oss, så nå er vi helt alene. Musikken fra kjøkkenet toner utover lokalet som må ha nærmere 80 plasser. Og alle, foruten våre, er tomme.

– Så stille som det er har de vel tid til å rydde etter tidligere gjester? Ser ikke særlig bra ut med brukte servietter på bordene, mener Følget.

Vårrullen til lille Følget er sprø og fin utenpå, men ganske ordinær inni. Og det samme kan sies om Følgets scampispyd. Greit fritert, men selve reken er vassen og smaker lite.

– Det er sannelig lenge siden jeg har fått servert kinakål, humrer Følget. Det får vi her. Nær sagt på alle tallerkener i løpet av kvelden ligger det en liten haug av finhakket kål og litt tomat. Alltid med de evinnelige maiskornene fra boks og overøst med Thousand island-sausen vi er så inderlig lei av. Det mest eksotiske er at det til tider dukket opp et gresskarfrø.

– Vi får sette vår lit til hovedrettene, trøster Gutten.

Stabel med and

Lille Følget har nok med sine to vårruller, men Følget skal ha stekte nudler med kylling chop suey. Gutten gjør seg litt mer avansert og sjanser på innbakt and med sursøt saus.

– De stekte nudlene smaker stekte nudler og kyllingbitene lite, om noe. Høydepunktet i denne retten er finstrimlet purre som ligger og pynter opp øverst, sier Følget som flirende strekker seg etter flasken med «sweet-chili» saus i kurven som er satt frem.

– Av det utsøkte merket Eldorado, kommer det spydig.

– Kan styre min begeistring selv, jeg, sier Gutten.

Den innbakte anden er en stabel med ganske små biter av and med et veldig tykt lag fritert røre utenpå. Andekjøtt skal jo ha et fettlag, men noen av disse bitene har mer fett enn kjøtt.

– Jeg kan ane litt andesmak i de mer kjøttrike bitene, sier Gutten.

Ved siden kommer en bolle med den sursøte sausen med strimler av løk.

– Rødvinsglasset vekker minner. Slike har jeg ikke sett siden slutten av 70-tallet, et lite retroinnslag. Vinen i glasset er garantert ikke fra 70-tallet. Minner mest om noe fra en pappkartong, konstaterer Gutten misfornøyd.

Begredelige toaletter

Hovedrettene er fortært, og tiden er inne for et toalettbesøk. Etter forrige besøk la vi inn et velvillig ønske om en oppgradering av de begredelige toalettforholdene. Her har det heller ikke skjedd noe siden den gang, bortsett fra at servanten har sprukket, og det har vært en lekkasje som har medført brune striper nedover veggen. Greie kulisser for en skrekkfilm. At fasilitetene deles med resten av kjøpesenteret, bærer det preg av.

– På toppen av det hele koster det 5 kroner per besøk. Uhørt, mener Gutten.

Merkelig nok har vi fått liten oppmerksomhet på vår ensomme plass i spisesalen i det siste, så vi benytter anledningen til å bestille dessert og kaffe idet vi passerer disken. Fritert banan er en selvfølge – det er Gutten og Følget enige om. Lille Følget, derimot, skal ha karamellpudding.

– Jeg trodde det smakte sånn som bestemor lager, kommer det mutt.

Denne puddingen er fra en pulverpose og sausen fra en flaske. Det hele toppet med en kremklatt.

De friterte bananene er ikke mye å skrive hjem om heller. Slappe og tamme og litt vamle i smaken. Gutten og Følget prøver å holde humøret oppe med å avslutte måltidet med en kopp kaffe, men selv ikke det går bra. Kaffen er lunken og sur etter å ha stått lenge nederst i trakteren en stund.

Og nå er det slutt på tålmodigheten også – vi går til disken for å gjøre opp. Der ser vi den, pappvinen står fremdeles fremme ...

Artikkeltags