Globetrotter holder stand

GOD PLASS: Ikke spesielt trangt om plassen da Gutten og hans følge besøkte Globetrotter restaurant. Utenfor begynner terrassen å titte frem i vårsolen.

GOD PLASS: Ikke spesielt trangt om plassen da Gutten og hans følge besøkte Globetrotter restaurant. Utenfor begynner terrassen å titte frem i vårsolen. Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

På Globetrotter restaurant er det spøkelsesaktig stille. Men maten og servicen er slett ikke verst.

DEL

– Jeg er nesten litt imponert, oppsummerer Følget etter et langt og innholdsrikt måltid.

– Vi har vært nærmest alene i den digre spisesalen, men de har levert som de skal. Alle detaljene har vært på plass.

Radisson er det gamle hotellet på Fornebu. Det må ha blitt ensomt for dem her da flyplassen ble lagt ned. Men har de holdt ut til nå, får de nok glede av all veksten i nye virksomheter her ute.

Men det er i ukedagene. Nå lørdag kveld er det veldig stille, nesten spøkelsesaktig. Selv resepsjonisten har gått i dvale og verdiger oss ikke et blikk de gangene vi passerer disken.
Restaurant Globetrotter ligger inn til venstre. Vi passerer en bar der et par gjester ser fjernsyn og blir tatt imot ved hovmesterpulten.

– De er nøye med hygienen, kommenterer Følget.

Ved inngangen står en automat med håndrens til almen benyttelse. Et glimt av den globale flyplassverden.

Oversikt: Her finner du flere restaurantanmeldelser

Tom for østers

Vi får en fin plass ved vinduet mot parken og gjør våre bestillinger. Her er et åpent kjøkken og vi kan kikke på kokkene som starter opp å koke vårt måltid.

Tre forretter og fire hovedretter foruten dagens rett, torsk, er på menyen. Ristet østers fra Normandie frister Gutten, men dessverre, det har de ikke i dag. Det blir en tallerken spekeskinke og en med andebryst.

Restauranten beskriver seg selv som europeisk-inspirert og skinken kommer fra Spania – Iberico de Bellota i en rik servering. Fine, tynt skårne skiver av skinken og godt tilbehør. Salat, dressing og mørkt pumpernikkelbrød ristet i pannen. En liten parmesanchips og pinjekjerner topper det hele. En velsmakende rett.

Gutten har fått et glass hvitvin. Peter Lehmanns Weighbridge Chardonnay, frisk og god. Her er en kort liste med 21 viner. Utvalget er greit. Sympatisk at mange av de oppførte vinene også serveres glassvis, men prisene ligger relativt høyt – rundt fire ganger polpris.

Følgets andebryst er lett røykt. Akkurat passe, fremhever sødmen og tar ikke overhånd. På toppen av en liten salatblanding troner et vaktelspeilegg, riktig lekkert med to striper puré laget på pære og pastinakk.

Her kan du lese flere nyheter om mat og vin

Ketchup-saus?

– Har du fått ketchup? Gutten myser på de små stripene av rødt.

– Nei da, det er deilig jordbærvinegrette. Et godt følge, søtt, men ikke for mye.

Lille Følget er også med, men er ikke i gourmetmodus. Hamburger er det eneste som kan friste denne kvelden. Sympatisk nok kommer servitøren uoppfordret med en halv burger. Det er aldri en god følelse å sende mye mat ut igjen.

– Kan du være snill å skru musikken litt ned ber vi? Vi har aldri satt pris på bakgrunnsmusikk. Her er det ekstra masete med en radiostasjon som står på med masse kakling inne mellom.

Selv om lokalet ikke akkurat er overfylt, trenger vi ikke denne slags summing.

Vår mann utfører en kraftanstrengelse der han kommer vaklende over gulvet. Hovedrettene blir levert på formidable fat av noen tallerkener. En entrecôte på 320 g (!) til Følget. Ny puré, nå laget av potet og selleri. En real porsjon og Gutten levner ikke Følget store sjansene til å true dette ned.

Foran Gutten seiler en solid porsjon lammekarré. Selve kjøttet har han opplevd i mørere utgaver, faktisk litt trevlete det her. Men det er tilberedt optimalt. En fin stekeskorpe av krydderet på yttersiden.

Nydelig kålrulett

Kålruletten som følger med er et høydepunkt. Et blad savoykål pakker inn en blanding av strimlete grønnsaker. At rullen er dampet ganske lite gjør at den har beholdt sprøheten og smaken i innholdet. Flott levert etter Guttens smak.

Begge hovedrettene har saus. Beskrevet som henholdsvis rødvin-/skogsaus og timian- og rosmarinsky. Nå er vi på hotell igjen. Dette er ganske vanlig standardsaus de får ferdig. Ganske mørk og litt søtlig. Så er den tilsatt det ene (bær, rødvin, einebær) eller det andre (timian, rosmarin) for å kle hovedingrediensen den skal følge. Men i bunn og grunn smaker de to sausene likt og litt kjedelig.

Servitøren blir riktig entusiastisk og ivrig når vi spør etter vin til lam. Jo, han vet nøyaktig hva som er det optimale; italiensk Valpolicella classico fra Villa Borghetti. Gutten kan ikke godt teste ut alle de røde vinene mot lammet, men hadde blinket seg ut denne som en god kandidat på forhånd. Og ganske riktig står de godt til hverandre.

Svær pannekakeporsjon

Etter en liten pustepause melder søtsuget seg. Vi har fått rikelig med mat, men har likevel lyst på noe søtt til dessert. Gutten klarer å begrense seg til svakt hevede øyebryn når Følget bestiller pannekaker med blåbær. Men når desserten ankommer bordet klarer han ikke hode latteren inne: To pannekaker fylt med masse iskrem, blåbær og blåbærsaus og fine appelsinfileter.

– Der har du nok til hele spisesalen, gliser han og får smake så mye han vil.

Lille Følget får ricotta karamellpudding i et stettglass. God, litt nøytral i smaken og fint pyntet med en tynn, tynn pæreskive, tørket og sprø.

Gutten valgte pasjonsfruktkake. En liten terte med god blanding av stekt, sprø bunn og myk fruktkrem. God syre i glasuren.

Og jammen har han tid til en espresso mens han humrende følger Følgets kamp med pannekakene.

Følget må nesten trilles ut etter all den gode maten, men sprekker nesten på parkeringsplassen:

– 70 kroner å betale, et irriterende tillegg til et måltid til nær 2.000 kroner her langt ute på landet.
Uhørt.

Artikkeltags