En litt høylytt gjest i telefonen prøver å forklare «Gunnar» hvordan han skal finne frem til Chinatown der de andre sitter og venter. Det er lett å føle med Gunnar, for her er ikke lett å finne frem. Den kinesiske restauranten har ingen prangende fasade og er ikke lett synlig. Den ligger som en skilpadde med hodet trukket inn under en betongfasade i Sandvika – dog med et skilt.

Restauranten er tynt befolket denne kvelden i helgen, men det er en jevn gjennomstrømming. Mange virker husvarme, og alle blir godt behandlet. Stedet kan gi deg et godt og raskt ekspedert måltid.

LES MER: Lokker med fliser fra New York og rødvinsgelé på pizzaen

Menyen på Chinatown er som bakgrunnsmusikken, en salig blanding fra fjern og nær. Musikken er en besynderlig miks som spenner fra Bachs cellosonate til køntrimusikk på sitt verste. På spisekartet er det meste kinesisk, naturlig nok, men her er også innslag fra Singapore, Thailand, India og Japan. Om vi ser stort på det er dette i hvert fall i samme retning på globusen.

– Og tror du ikke de har texmex, lasagne, wienerschnitzel, pepperbiff og på toppen av det hele en danskinspirert, fritert rødspette. Med remulade må vite. Snakk om å tilpasse seg, mener Gutten.

Vi lar geografiske sidesprang være og går for dim sum-kurv. To puter hver av to sorter dim sum. En med reker og en annen skulle vært med vårløk, men i dag inneholder de brokkoli. Ved siden av er en liten skål hoisinsaus.

– Slett ikke verst, konkluderer Gutten, som derimot ikke har like mye sans for den andre småretten, scampi. Fire på menyen, men bare tre reker på tallerkenen, dyppet i røre og stekt i frityrgryten.

– Ikke mye smak her, nei, og frityrdeigen utenpå er i tykkeste laget. Men skorpen er sprø og knasende, lysebrun og passe stekt, mener Gutten.

– Den største vårrullen jeg har sett, utbryter Følget imponert. Men det er tydelig ikke størrelsen det kommer an på.

– Innpakningen er tynn og fin, og kålstrimlene inni gir tennene motstand. Men kjøttdeigen her kan jeg styre meg for. Bløt konsistens og ikke mye til smak, mener Følget. Som bestilte en halvliter Carlsberg øl fra fat, men var nok den første som gjorde det i dag. Den var slapp og nær uten skum – og ble satt til side.

Gutten går for et glass husets hvitvin, som vellykket nok viser seg å være en tysk Riesling fra Mosel.

– God vin, om enn noe søt for min smak. Men med riktig kjølig temperatur.

Et langt smalt fat, elegant som en kajakk, seiler inn på bordet med Følgets hovedrett, Biff cha cha – indrefilet av okse skåret i tynne skiver, servert med grønnsaker.

– Sausen er hoisin, akkurat som til dim sum, forteller hovmesteren.

 

NOE GODT: Maten hos Chinatown varierer veldig i kvalitet, men uten å imponere. Foto: EVA GROVEN

Sausen er god, og kjøttet er mørt. Retten er passe sterk, og overdøver ikke smaken. Grønnsakene; løk og brokkoli, er sprø med god tyggemotstand og soppen velsmakende.

Tidligere har vi hatt noen underlige opplevelser med Chinatowns avsindig avanserte vinkart.

– I dag har vår hovmesteren et drueklaseemblem på jakkeslaget. Det viser at han er vinkelner, hvisker Gutten til Følget.

– Kan vi gå litt opp på prisskalaen, svarer servitøren på spørsmålet om en vinanbefaling.

– Da må det bli La Croix de Boyd-Cantenac fra Margaux i Frankrike. Årgangen 2009 har litt parfyme, lær og tobakk i aromaen som vil passe bra med hoisinsausen, mener vinkelneren.

Og det har han helt rett i. I tillegg står anbefalingen til de sterke smakene i så vel Biff cha cha som i Guttens hovedrett.

– 120 kroner for et slikt glass er det verdt, konkluderer Gutten.

Som hiver seg over sin egen hovedrett, «Himmel og jord»; and som kan fly og grønnsaker som vokser på jorda. Andefileten er marinert, skåret i skiver med skinnet på og er så dampet sammen med rødløk, gulrot og purre. Noen bambusskudd er med, og det hele følges av en ganske sterk, lys chilisaus.

– Anden er mør og velsmakende, og grønnsakene er knasende gode, smatter Gutten.

Her er en liten barnemeny, og som alltid er den forutsigbar og kjedelig. Men som et pluss tilbys alle kinesiske retter også i barneutgave. Ikke verst.

Lille Følget får dog oppgaven med å sjekke pølser og potetbåter. De er som forventet – ingen stor opplevelse – og vi lar det bli med det.

– Utrolig mye plast her, sier Følget med en ufornøyd mine.

Bordet er pyntet med blomster av plast, stearinlyset er av plast, spisepinnene er av plast og sannelig er deler av tapetveggen også dekket av plast. Men de innrammede dekorasjonene rundt på veggene faller i alle fall i smak hos lille Følget.

Fritert banan er, underlig nok, en klassiker som dessert på kinesiske spisesteder i Norge.

– Jeg har spist mange middager i Kina, men aldri sett snurten av denne bananen, forteller Gutten. Men her hører den med, og de lager den godt. Frityren utenpå bananen er nær å ha et i overkant tykt lag, men er sprø, søt og fin.

– Ofte er innmaten nær banan-mos, men denne er fremdeles fast, sier Følget fornøyd.

Gutten går løs på en annen klassiker – eplekake med is.

– Ikke mye å skryte av denne kaken. Ferdiglaget og varmet i mikro slik at den er bløt over det hele.

Lille-Følget derimot sitter helt stille og nammer i seg sin Oreo-kake.

Kaffen skuffer i forhold til forrige besøk. På turen tilbake fra toalettet observerte vi «kantine» på døren inn til restauranten. Slik smaker kaffen også, litt tynn og preget av langtidsopphold i kolben.

Én mann har vært på jobb i spisesalen denne ettermiddagen, men den familiære stemningen vi husker, blir vi minnet på mot slutten av måltidet. Gamlemor kommer ut fra de bakre gemakker og setter seg til i kjøkkenenden av spisesalen. Skuer ut over sitt rike og holde øye med aktiviteten.

Vi som forlater restauranten, får et vennlig nikk, et smil med takk for i dag.

Men Gunnar så vi aldri noe til ...

LES OGSÅ: Smakløst utsagn om kommunal mat