Upåklagelig utsikt – men flere skår i matgleden

VAKKERT: Utsikten fra spisesalen på Holmen fjordhotell er nær ubetalelig, men her er en del som forstyrrer idyllen.

VAKKERT: Utsikten fra spisesalen på Holmen fjordhotell er nær ubetalelig, men her er en del som forstyrrer idyllen. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Det finnes mange gode grunner til å besøke Holmen fjordhotell – utsikten, blant annet. Men der er også noen skår i gleden.

DEL

Holmen fjordhotell er et sted vi har besøkt mye. Ofte legger storfamilien søndagsmiddagen hit om den finner en fødselsdag eller en annen unnskyldning for å feire.

Særlig stas er det å få sitte ved vindusraden og nyte utsikten. Hotellet ligger flott nede ved vannet med en storartet utsikt over vår egen Holmenfjord og Oslofjorden der ute med skip som kommer og går. Og lengst borte Nesoddlandet som et bakteppe for det hele.

Man føler seg alltid velkommen her, noe alltid blide og serviceinnstilte resepsjonsmedarbeidere sørger for.
De henviser oss ned en trapp til spisesalen. Det er som å stige ned i spisesalen til et hotell med propell, med kompassroser i de dype teppene, blank messing og sjøfartstema i de mange flotte dekorasjonene.

– Se så fine båter, sier Følget og studerer skipsmodellene som er utstilt i glassmontere.

Her finner du flere restaurantanmeldelser

Kurs- og konferanser er en sentral aktivitet for Holmen fjordhotell. Det kan vi se av de ferdig oppdekkede langbordene, men her er også bord som passer for vår lille gruppe.

Kort meny

Raskt dukker menyer opp og like etter en kurv ferskt skåret brød. Brødet er mykt og luftig. På bordet sto allerede en skål med aioli og olje til å dyppe brødbiter i. Skålen har ikke bare ett, men flere skår i kanten. Ikke spesielt lekkert.

Menyen er kort. To forretter, to hovedretter og to desserter i tillegg til ukens treretters meny.

– De har asparges, oppdager Følget. – Det har jeg lyst på.

– Ja, det er sunt og godt, istemmer Gutten, som fristes mest av sjømat.

Aspargesene ligger på en oval tallerken. To store, tykke gule stengler med spor på tvers etter grillpannen der de har hatt et passe langt opphold. Overstrødd med små terninger av chorizo, den spanske spekepølsen. Dette hviler på stekeoljen etter pølsen sammen med grønn brønnkarse med de største bladene vi har sett. Riktig pent anrettet.

Inntørket

– Nydelige grønnsaker. Men selv om pølsen er ordinær på smak, er den og oljen i sterkeste laget og tar mye oppmerksomhet fra aspargesen som burde hatt hovedrollen, sier Følget.

– Men pølse og den litt bitre karsen spiller fint sammen, mener Gutten som selvsagt har forsynt seg litt.

En fersk asparges er trevlete ved roten så den nederste delen skal knekkes eller kappes bort. Her er den skåret, men det er lenge siden. Snittet nederst har begynt å tørke inn og det har snurpet seg sammen. Aspargesen har nok ligget lenge og ventet på tur. Ikke godt, og veldig unødvendig.

Her kan du lese flere nyheter om mat og vin

Guttens smørstekte sjøkreps og kamskjell er også pent presentert, men den har sine skår denne retten også.
En enslig sjøkrepshale har fått selskap av tre ganske små kamskjellmuskler. Tallerkenen er pyntet med to nøster av grønne «spirer», små terninger av lettsyltet gresskar og «sitrusaigre-doux». Tilbehøret er riktig vellykket.

Ingen oppklaring

– Men hva er nå aigre-doux, funderer Gutten.

Følget kan ikke bidra til oppklaring så vi spør servitøren.

– Det må jeg innrømme at jeg ikke vet, er svaret – og så blir det med det.

Selvsagt hadde vi satt pris på at hun tok en sving innom kjøkkenet og kom tilbake i opplyst tilstand, men nei.
Hjemme sjekker vi oppslagsverkene og får bekreftet at det er en sursøt blanding eller saus. Denne er nok laget som en puré av hvit rotgrønnsak.

De syltede gresskarbitene og den syrlige og søte pureen er perfekt til skjell og kreps. Riktig balansert og velsmakende. Men hovedingrediensene lever ikke opp til tilbehøret.

– Sjøkreps og kamskjell er noen av mine favoritter, sier Gutten, legger listen høyt – og river. Krepsen er overstekt og tørr i midten. I kantene er den litt vassen og slapp og avslører at den har hatt opphold i fryseboksen.

– Kamskjellene er også stekt, men de er likevel kalde inni. For dårlig, mener Gutten.

Dyktig pianist

Levende bakgrunnsmusikk er ikke hverdagskost. Pianisten ved flygelet i baren kan sin jobb. Mykt og fint spilt med romslige pauser mellom melodiene.

– Ytrefilet av hjort frister i dag, mener Gutten som er i vilt-humør. Når den ikke lenge etter bæres inn, er bordet fremdeles ikke ryddet etter forretten. Det bestilte glasset med husets rødvin er forsinket, men italieneren passer bra til retten, skal det vise seg.

Det er en raus porsjon kjøtt og riktig stekt, rød og fin inni.

– Morsomt med brokkolini, mener Gutten om de små stenglene med brokkolibuketter enden.

– Men kongeøsterssoppen er seig, har disse også ventet lenge?

Løkkremen faller i smak, men hvitløkskyen smaker for mye av ferdigsaus med markant buljong. Poteter i tynne, stekte skiver serveres i en skål ved siden av. De er for dvaske og med for mye salt. Den skålen får stort sett stå i fred.

– Kjøttet er ikke verst, men etter som jeg tygger meg gjennom kommer det frem litt leveraktig smak.

Malplassert reddik

Følget har valgt kveite som hovedrett og har fått et stort, fint stykke.

– Fast og fin konsistens, men nok en gang litt mye salt, mener Følget som kunne ønske mer smak av selve fisken.
Tilbehøret er en flott risotto, passelig tykk og grøtete og likevel god å bite i.

– Reddikbitene i risottoen er lett å hopper over. Bitene er for store, og varme reddiker smaker rart, mener Følget som har med sans for ertene som er blandet inn.

– Med litt mer karakter i rødvinssausen, hadde dette vært ganske bra, mener Følget.

Appelsingull

Sjokoladedesserten som Følget har kastet seg over er en tredelt glede og består av sjokoladefondant, sjokoladeis og sjokolademousse. Det var annonsert en kule bringebæris som kunne skapt kontrast til det søte, men den er ikke her.
Til erstatning har vi fått jordbær og bjørnebær til pynt, men de smaker ikke noe. Følgets store høydepunkt er «appelsingull»! På toppen av sjokolademoussen pynter tre halve appelsinskiver opp. De er tørket og har fått en konsentrert smak og er sprø som potetgull.

– Veldig godt. Disse kunne jeg spist mange flere av, kommer det smilende med sjokolade langt oppover kinnet.

– For å oppsummere kan vi vel si at de spenner buen høyt. Det ser bra ut i menyen og vakkert på tallerkenen, men det glipper litt for ofte i smak og i detaljer. En hovedrett til 300 kroner venter vi oss mer av. Litt for ofte er det slik også i servicen, konkluderer Gutten.

Men utsikten er flott – og den svikter ikke!

Artikkeltags