Stjernenes førstevalg

BJØRNS MANN: Anders Engen tilbake på Musikkflekken der musikerdrømmen gikk i oppfyllelse for første gang.

BJØRNS MANN: Anders Engen tilbake på Musikkflekken der musikerdrømmen gikk i oppfyllelse for første gang. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Om Anders Engen er det fristende å si at han har slått seg frem i livet.

DEL

Nå er han på turné igjen, sammen med Bjørn Eidsvåg, for rockepresten nekter å dra noen steder uten at Anders fører stikkene.

– Fordi han er den mest musikalske trommeslager jeg vet om. Jeg beundrer hans subtile spill. Anders løfter musikken min til et nytt nivå, alltid, sier bamsen fra Sauda.

Nylig var de på Skavlan, for tredje gang, dagen etter spilte de første konsert på «Far faller»-turneen i Bærum Kulturhus, før veien gikk mot nord, til nye konserter i Tromsø, Bodø og Trondheim.

LES OGSÅ: Radarpar på norgesturné

Just nu legger de Vestlandet under seg og slik holder de på, Norge på langs og kryss og tvers, til det hele avsluttes to dager før julaften, i Kulturkirken på Geilo.

– I mellomtiden, mens Eidsvåg-toget går, må vi andre sette alle ting på vent, sier Knut Reiersrud lakonisk, selv om kongen av landets blåeste gitartoner og stikkefører Engen egentlig er i gang med et plateprosjekt så hemmelig at det er unevnelig, som navnet Voldemort i Harry Potter.

Spiller på alt

Faktum er at «alle» vil spille med Anders Engen. Og vi nevner i fleng: Morten Harket, Jarle Bernhoft, Jan Eggum, Vidar Busk, Bendik Hofseth, Håkon Kornstad, Silje Nergaard, Kristin Asbjørnsen og søsknene Bremnes, blant mange flere. Kan han ikke når de kan, så venter de heller på ham enn å hyre inn en annen.

– Med 15 år er han den musikeren med lengst fartstid i bandet mitt. Jeg håper inderlig at det fortsetter, sier Bjørn Eidsvåg.

– Jeg har vært så heldig å få samarbeide med ham i tyve år og jeg håper virkelig at det varer, sier Knut Reiersrud.

Et samarbeid som ikke bare har bragt dem til stadig nye musikalske høyder, men til ytterst eksotiske konsertscener i både Kuala Lumpur og Nepal også, blant veldig mye annet.

– Ikke alle vet det, men Anders er en ypperlig gitarist og pianist også, legger Reiersrud til.

– Hele fyren er musikk. Han kan spela på alt du gir han, sier Eidsvåg.

– Nei, nei, protesterer herr Engen selv.

– Jeg spiller ikke blåseinstrumenter.

– Men ellers?

– Jo, jo ...

Kreativ vind

Fra det høye nord forteller Lars Bremnes at han var så heldig å bli kjent med Anders allerede for 23 år siden, da unge Engen var bare 17 og ukjent for de fleste.

Siden de ble venner for livet samtidig, har samarbeidet fortsatt også, om enn med ujevne mellomrom. Da søsknene Bremnes halte inn en spellemannspris for albumet «Soløye», var det Anders Engen som holdt takten, der også.

– Å få ham med i bandet er som å slippe løs en kreativ vind. Står vi fast har Anders alltid gode forslag til hvordan vi kan komme oss videre, sier det yngste Bremnes-«barnet».

Mens norsk rocks dronning, Anne Grete Preus, etter at vår mann hadde spilt på Millimeter-turneen hennes, presterte å si at «Jeg føler meg beæret over å være en av Anders’ utvalgte». Og ennå har vi ikke nevnt unge Engens fem år i Bugge Wesseltofts prisbelønte band «New Conception of Jazz».

Hvorfor tror han selv at «alle» vil spille med ham?

– Hvis det er sant, er det for det første fantastisk hyggelig å høre, sier den omtalte og ber om fiskesuppe og blå Farris på Bekkestuene Brasserie.

– Jeg har jo en del erfaring etter hvert da, jeg må nesten ha lov til å si det nå, etter 23 år i dette gamet. Det eneste jeg kan ordentlig er å drive med musikk. Kanskje de setter pris på energien min. Konsentrasjonen om det vi skal gjøre. Jeg vil at alle konserter, alle plater, skal bli best mulig, hver gang. Så er det vel det at jeg bruker den nevnte musikaliteten min da. At jeg bidrar til kollektivet.

Dugnad

Ikke bare spiller han konserter med stjernefolket, han spiller på platene deres også.

På «På an igjen» for gitarkamerat Eggum og soloplaten til herr Harket, for eksempel, og produserer mange av dem, en for Anne Grete, tre for gitarguru Busk, hvorav «Love Buzz»-albumet ble kronet med «Spellemann», den nest siste til funkfantomet Bernhoft og den seneste til gospelgudinne Asbjørnsen.

Femten album har han produsert til nå. Hvorfor det da?

– Jeg tror det er fordi jeg er flink til å se helheten, det store bildet, både musikalsk og i forhold til å gi hver enkelt musiker bokstavelig talt spillerom, så de får brukt alt de kan på best mulig måte. Jeg ser på det å lage en plate som en dugnad.

– Produsent-statusen er jeg lite opptatt av, men det som er viktig med den er at noen har ansvaret, og tar det, og fatter beslutninger om hvor vi går når prosessen stanser opp eller vi har flere valgmuligheter. Både en konsert og en plate betrakter jeg som et bilde både vi og tilhørerne skal være i og trives i en times tid eller så.

– Det samme helhetsbilde, og ønsket om å bidra til å skape det, ligger i bunnen for alt jeg gjør, både som musiker og produsent.

– Det lyder som en hel filosofi?

– Gjør det? Da er det kanskje det.

Liker ikke oppmerksomhet

Om vi skal oppsummere selve kjernen i alle disse kjærlighetserklæringene, må det være dette: Anders Engen er den perfekte lagspiller og ensemblemusiker, hvis ene mål er alltid å bidra maksimalt til at hvert enkelt prosjekt, hver plate og hver konsert, klinger så nær det fullendte som mulig.

Ikke med en hjernecelle er han visst opptatt av å stjele en strime rampelys fra stjernene selv. Alle store egoer må jo elske en slik mann.

– Har du aldri drømt om å bli popstjerne?

– Nei. Jeg spilte en gang i et band som het Locomotives. Bandet drømte nok om det store gjennombruddet, vi dro til og med til USA for å få det til, men jeg kjente fort det ikke var min drøm. Gutter, jeg slutter! Jeg må tilbake til jazz og improvisert musikk, sa jeg, og så dro jeg hjem igjen.

– Mangler du oppmerksomhetstrang så til de grader som medmusikantene påstår?

– Jeg gjør nok det. Jeg fylte 40 nylig, men følte ikke behov for oppstuss og stort selskap da heller. Bjørn sørget med sin vanlige generøsitet for at det ble en ble fin feiring likevel, i Førde, etter konserten, sammen med bandet. Han ga meg et Kjell Nupen-trykk og bandet hadde skranglet sammen til en flott Mac-høyttaler de visste at jeg ønsket meg.

Overveldet av godord

Som om ikke alt dette er nok, er Anders et sterkt empatisk menneske også, med velutviklede antenner for hvordan folk har det og hva som foregår mellom mennesker, samt en velsignet evne til å løsne på stemningen ved en vittig replikk.

– Anders observerer og ser, ikke minst snåle hverdagssituasjoner, en gudbenådet egenskap i enhver turnébuss, ikke minst når reisen har vart lenge, sier herr Eidsvåg.

«Følsom», står det også på blokken vår, og det er tydeligvis sant. For sitter ikke vårt intervjuobjekt her på Bekkestuene med blanke øyne og fikler forlegent med duken over alle attestene han just har fått høre.

– Det er fantastisk hyggelig å høre så mange godord på en gang da, sier han og «berger seg» ved å titte ut av vinduet en stund.

– Jeg vet ikke om det går an å si det, men jeg er faktisk enig i mye av det, sier han etter en stund, med et smil.

– Noen påstår at du egentlig ikke liker trommer?

– Det må også ha vært sagt med et smil. Jeg liker selvfølgelig trommer, men de skal alltid ha en funksjon. Det finnes sanger som ikke skal ha trommer, fordi de står best uten. Da sier jeg det, og så spiller jeg heller piano, eller gitar. Det finnes selvfølgelig genre innen rocken som skal ha dundrende slagverk fra start til mål, men det er ikke min «bag». Mange av favorittsangene mine er «trommeløse».

Scoret 100 mål

Det er fristende å si at det måtte gå sånn med gutten, med en morfar som spilte valthorn i Filharmonien, en mormor som spilte både fiolin og piano og lærte barnebarnet å spille sistnevnte, og en far som var gitarist i både legendariske Beefeaters og Sandvika Storband.

På den annen side; ikke. Anders Engen er bekreftelsen på at det bare er tull at de som ikke har det i hue har det i beina. De som har det i hue er som regel de som har det i beina også. Anders har det til de grader i beina.

På en sesong for guttelaget på Hauger scoret han 100 mål. I én kamp scoret han tre ekte hat trick! Ni mål i en kamp som endte 18–0. Dermed ble det brått overgang til Stabæk, som hadde øynene åpne for talenter utenom det vanlige, allerede den gang.

– Men så kom tida da vi kunne begynne i skolekorpset, hvis vi ville.

Anders ville. Skulle sette opp tre instrumentønsker, i prioritert rekkefølge.

– Jeg hadde saksofon på første og trommer på andre. Det tredje husker jeg ikke, sier han.

Slik ble han trommeslager, i Levre skolekorps først og Bryn etterpå, for der var Stein Robert Ludvigsen dirigent.

– Stein Robert var en cool fyr. Dessuten hadde han spilt saks i Beefeaters, sammen med fatter’n.

Knoll og Tott

Dessuten fikk Anders følge av bestekompisen sin, Knut Aalefjær, sønnen til Sandvika Storbands eminente elfenbensfører Helge Aalefjær. Knut, som skulle vokse opp til en av Norges aller dyktigste slagverkere, han også.

Som Knoll og Tott fortsatte Anders og Knut på den kommunale musikkskolen på Sjøholmen, delte timer til og med, før de begynte i Bærums elitekorps «Opus 82».

Bare 13 år gamle var de omtrent halvparten så gamle som resten av korpsmedlemmene, men de gjorde ikke skam på seg, der heller. Den virkelig skjellsettende opplevelsen i to unge herrers liv var likevel oppdagelsen av Musikkflekken.

– Musikkflekken! Ledet av fantastiske Miloud Guiderk! Der har du årsaken til at vi ble musikere, sier Anders.

Da Birger Carlsen etablerte Musikkflekken Work Shop Big Band, som en del av Storbandfestivalen i Sandvika, valgte han ikke bare å ta med to trommeslagere, han satte dem forrest på scenen også; Knut Aalefjær og Anders Engen.

– Det var første ordentlige bandet i vårt liv. Veldig tøft! sier Anders.

Tok avgjørelsen på skolen

Tøffere skulle det bli, for det var flere supertalenter som vokste opp på Flekken. Et av dem var en ung pianør ved navn Erlend Skomsvoll fra Stabekk, siden kjent som sjefen i Come Shine, og Trondheim Jazzorkester, for ikke å snakke om for sitt bejublede samarbeid med Chick Corea.

Den gang, på Musikkflekken, startet han sitt eget ministorband, «Hvorfor ikke». På trommer: Anders Engen, og gjetordet gikk.

– Jeg gikk på Steinerskolen på Grav på den tida, sier Anders.

– Et sted måtte jeg jo gå. Men i andre klasse bestemte jeg meg. Det var musiker jeg skulle bli.

Om han ikke var fast i troen fra før, ble han det i alle fall da han kom med på sommerkurset til Norges jazzforbund, på Tonheim folkehøyskole ved Hamar. Slagverkslærer: Audun Kleive.

– Han er en av de viktigste motivasjonskildene og inspiratorene i livet mitt. Andre er Jon Christensen og Paolo Vinnacia, sier Anders.

Alltid målrettet

Foreldrene hans, Erland og Marit, var noe betenkte over eldstebarnets kursvalg i livet, men da læreren hans på Steinerskolen mente det kunne være lurt å la han prøve seg i musikerlivet, sa de ja.

Så sluttet Anders på skolen og flyttet til byen, til kollektivliv med gode venner fra Opus. I Oslo hadde Musikkhøyskolen en samspillsgruppe som savnet slagverkere, Anders fikk prøve seg, instruktøren het Bugge Wesseltoft, og dermed var mye gjort.

17 år gammel var Anders Engen blitt profesjonell musiker. Snart fartet han land og strand rundt med hele stjernerekka, og slik har det bare fortsatt.

– Noen sier at livet bare ble sånn?

– Det passer ikke på meg. Ikke i det hele tatt. Jeg har alltid vært super målretta, enten det gjaldt fotball eller musikk.

– Og livet akkurat nå er?

– Jo takk, det durer av sted. Sønnen min, Iver, er blitt ni år. Akkurat nå har vi vært på langrennstrening, men det er fotball som er det store for tida.

– Fremtiden da?

– Jeg vet det blir nytt prosjekt sammen med Bjørn neste år, men jeg har ikke lagt like mange nye planer som jeg pleier. Jeg bor ikke sammen med moren til Iver lenger, men vi samarbeider heldigvis veldig fint om å gjøre livet hans så godt som mulig.

– Å være sammen med Iver så mye som mulig, så ofte som mulig, nå som han trenger det kanskje aller mest, har førsteprioritet. Så må resten av livet organiseres i forhold til det. Det er mulig jeg lager en ny plate med min egen musikk, hvor jeg synger, sammen med gode musikervenner. Dem er det heldigvis blitt mange av med årene.

– Er ikke alle trommeslagere musikalske?

– Flere og flere er det, i alle fall. Det var nok ganske vanlig for noen tiår siden, når en kameratgjeng lagde band, at den minst musikalske ble plassert bak trommene. Litt sånn «Hva kan vi bruke han til ‘a? Trommer, kanskje?»

Artikkeltags