Regissør Erik Poppe går hjemme en mandag formiddag og kjenner en gryende feberfølelse. Den siste tiden har han arbeidet intenst for å skaffe en verdensstjerne til filmen «Tusen ganger god natt».

Gjør han ikke det, blir det ingen film.

Øverst på ønskelisten står den franske Oscar-belønte skuespillerinnen, Juliette Binoche, som Poppe den siste tiden har fått kontakt med. Hun kan treffe ham i Biarritz i Frankrike førstkommende fredag, om fire dager.
– Ja, selvfølgelig, tenker Poppe, der skal jeg være.

Men så er det denne feberen som herjer i kroppen hans. Utover dagen blir han dårligere, blir hentet av ambulanse og blir lagt inn på Bærum sykehus med dobbeltsidig lungebetennelse. For filmskaperen står det så mye på spill, han er desperat og må komme seg til Frankrike. Legene stapper ham full av antibiotika, og sammen med kona Kirsten og døtrene Anna Leah (15) og Julia My (9), reiser han til Biarritz for å møte superstjernen.

Etter at skuespiller og regissør har gjort seg ferdige med samtaler på et luksuriøst hotell i byen, har Binoche gitt ham
et foreløpig svar:  «Jeg må tenke på det – og spørre familien min. Ringer deg i løpet av neste uke».
Kirsten og Erik rusler sammen i Biarritz’ trange gater bare 40 minutter etter at Erik forlot Binoche, da telefonen plutselig ringer. Binoche bekrefter at hun vil være med på prosjektet.

– Du så ut som om du skulle dø! Så lykkelig har du aldri vært i hele ditt liv, sier Kirsten.

Nå, ett år etter at episoden inntraff, sitter hun i den røde sofaen på kjøkkenet hjemme på Jar og mimrer.

– Neeeii, sier ektemannen og drar på det.

– Jo, det tror jeg. Bortsett fra to fødsler og et bryllup, er det nok det lykkeligste du har vært, sier Kirsten.

– Ja, det er nok det største jeg har opplevd i livet faglig sett.

På kanten til smertefull

Filmen «Tusen ganger god natt» er Erik Poppes nyeste spillefilm, og har premiere på norske kinoer på fredag. Til tross for noen ytre faktorer som verdensstjerner på rollelisten, internasjonal finansiering og kompleks logistikk, er dette regissørens mest personlige film.
Selv om flere av Poppes verk, fra «Schpaa» via «Hawaii, Oslo» til «deUsynlige» er omskrevne fortellinger fra hans eget liv, er denne på grensen til privat.

– Denne historien er enda tettere. Å lage den har vært på kanten til smertefullt, sier han.

Filmen bygger på Poppes tid som nyhetsfotograf for VG og Reuters i konfliktområder over hele verden. Fra 1983 til 1987 reiste han verden rundt for å fortelle historier gjennom kameralinsen; Borgerkrigen i Angola, flyktningleirer i Libanon, flomkatastrofe i Bangladesh.
«Tusen ganger god natt» handler om krigsfotografen Rebecca (Juliette Binoche). På oppdrag for New York Times i Kabul, dokumentere hun noen kvinnelige selvmordsbombere, men blir hardt skadd. Ektemannen hennes Marcus, spilt av Game of Thrones-stjernen Nikolaj Coster-Waldau, henter henne hjem til deres to små døtre. Rebecca får et ultimatum fra familien og må velge: Jobben eller familien.

Lever et dobbeltliv

Kirsten og døtrene har aldri stilt Erik Poppe overfor et slikt valg. Men han lever ofte et dobbeltliv, dratt mellom måneder på filminnspillinger eller i konfliktområder, og familielivet hjemme på Jar.

– I mange år har gamle kolleger fra 80-tallet spurt meg: Når skal du fortelle din egen historie fra tiden du fotograferte konflikter rundt i verden? Frem til nå har jeg ikke funnet «nøkkelen» inn til historien. Til slutt bestemte jeg meg for å gjøre det på den ærligste måten. Ikke å fortelle hvor vanskelig det er å overleve en jobb i krigssonen, men hvor vanskelig det er å overleve det platoniske livet hjemme i vår lille andedam der få bryr seg om verden utenfor deres eget postnummer.

På reiser savner Poppe det han selv kaller «kronen på dagen» og som filmtittelen «Tusen ganger god natt» gjenspeiler.
Tittelen er tatt fra Shakespeares «Romeo og Julie» og uttrykker noe av det vakreste og mest følsomme for far og ektemann Erik Poppe.

– Når jentene går og legger seg, og jeg skal si god natt, så er det det mest sårbare øyeblikket for meg. Det er det vakreste og deiligste jeg vet, selve kronen på dagen, når jeg kan være der hos dem. Da ser jeg at de finner roen, hører svakt niåringens rolige og fredelige pust når hun har sovnet. Det er uslåelig og absolutt det vakreste jeg vet. Å ringe eller Skype fra et urolig eller fjernt område på den andre siden av kloden river derimot opp et hav av lengsel. En billedliggjøring av avstanden mellom oss.

- En prøvelse

Etter hver tur til konfliktområder kjenner han på hvor vanskelig det er å returnere til hverdagslivet hjemme i Bærum.
Poppe har reist på lengre turer til Øst-Kongo og opplevd tragedier han mener vestlig medier totalt forsømmer. Vært på turer i de østlige områdene i Afghanistan for å dokumentere hvordan befolkningen faktisk lever, ikke hvordan norske soldater har det omringet av masse journalister. Tilbake på Jar stiller han opp på foreldremøter som nesten alltid har gode saker å diskutere.

– Allikevel blir det en prøvelse å holde fokuset når du under ett døgn tidligere står blant tusener av flyktninger i Øst-Kongo som løper for livet når folk skyter etter dem. For meg, i den situasjonen jeg er i da, føles det meste så meningsløst å diskutere, fremfor hvordan folk kjemper for å overleve der ute i verden, sier han.

En helt konkret selvopplevd episode gjenfortelles av Juliette Binoche i filmen. Den er hentet fra en reise Poppe tok til Kongo for få år siden. På grensen til Rwanda brøt det ut borgerkrig og provinshovedstaden Goma ble omringet av opprørsstyrkene. En enorm luftbro ble igangsatt for å få så mange av bistandsarbeiderne og journalistene evakuert over til Rwanda. Vi ble igjen blant noen få journalister og dokumenterte vanvittige tragedier de neste timene. Massakrer på landsbyene rett utenfor Goma og mengder med barn og unge som kom vekk fra hverandre. De levende bildene ble sendt ut og kom nesten på toppen av nyhetene omkring i verden med unntak av selve toppnyheten: At Paris Hilton hadde gått ut av en limousin i Hollywood uten truse. Hilton-episoden preget nyhetsbildet i flere dager etterpå.

Hverdagsliv på Jar

Hjemme i det gule huset på Jar er det sen ettermiddag. Her, på kontoret i annen etasje, er mye av historien til «Tusen ganger god natt» skrevet sammen med Harald Rosenløw Eeg.

Nå står Erik Poppe ved kjøkkenbenken og skjærer opp epler fra hagen. I sofaen foran ham sitter kona Kirsten som akkurat har kommet hjem fra jobb. Døtrene Anna Leah og Julia My gjør seg klare for ettermiddagens tennistrening og hip hop-kurs. Far i huset reiser fra filmvisning til filmvisning, flere ganger om dagen for å promotere filmen. Samme dag har han vært i Tromsø, om noen timer skal han prate om filmen på Saga kino i Oslo.
Hverdagslivet preger igjen familien.

– Denne filmen føles nærmere enn andre filmer Erik har laget. Selv om det er litt skummelt å utlevere familielivet, så har vi jo ingen hemmeligheter. Nikolaj (Coster-Waldau, red.anm.) spiller ikke MEG, men jeg kjenner igjen noen av replikkene, sier Kirsten.
Hun har også opplevd ektemannens lyst og trang til å reise ut for å redde verden. Burde hun ha stoppet ham?
Kirsten har valgt å gi Erik friheten til å reise.

– Det har også gjort forholdet vårt godt. Men jeg har sagt til ham at «du kan da vel spare deg for de store og farlige reisene til barna er så store at de kan klare seg uten en far. Erik bestemmer seg allikevel for å ta den reisen. Det er da mitt siste innlegg er: Dør du så dør du», sier hun med et skjevt smil.

Da Erik Poppe og manusforfatter Harald Rosenløw-Eeg bestemte at historien skulle fortelles fra en kvinnelig krigsfotografs perspektiv, ga Kirsten dem motstand.

– Vet du hva, Erik? Jeg tror ikke det finnes noen småbarnsmødre som reiser ut i krigen på den måten. Det er ingen som gjør det, har Kirsten påstått flere ganger.
Hver gang har ektemannen svart at «jo, det er det. Jeg har selv møtt dem.»
– Dårlige mødre, kommenterer Kirsten tørt.

Familien reiste til Dublin

Kirsten og jentene reiste på besøk til filmsettet i Dublin, og datteren Anna Leah er selv med i filmen som statist. Før de kom dit, fikk regissør Poppe vite at skuespiller Lauryn Canny, som spiller tenåringsdatteren til Juliette Binoche, var så utrolig nervøs for å møte eldstedatteren til regissøren. Han poengterte at hun ikke skulle være Anna Leah, men at karakteren var inspirert av hans egne barn.
– Hey, I’m gonna play you, var det første Lauryn sa til meg da vi møttes. Men hva svarer man egentlig til det?, undrer Anna Leah i dag.

Etter tiden i Dublin har de to jentene utviklet et vennskap. Til uken, når de store internasjonale stjernene kommer til Oslo for å overvære premieren, møte pressen og gå på den røde løperen, kommer Lauryn på besøk til skoleklassen til Anna Leah på Ringstabekk.

Les flere kulturnyheter i Budstikka her.

Hyllest til jentene

I sal 1 på Saga kino i Oslo har over 500 mennesker nettopp sett «Tusen ganger god natt». Det er Nobels Fredssenter og Flyktninghjelpen som har invitert gjester til filmvisningen, blant de fremmøtte er Åse Kleveland, Jan Kjærstad og Jan Egeland.

Inn på podiet kommer Erik Poppe, tett fulgt av en kameramann fra NRK. Media over hele landet vil lage reportasjer. De følger ham hit og dit – stiller de samme spørsmålene. På hvilken måte er denne filmen personlig for deg? Hvordan var det å få Juliette Binoche til å spille hovedrollen?

Norges stjerneregissør spås en lysende karriere i Hollywood. Kanskje er «Tusen ganger god natt» hans store internasjonale gjennombrudd.

Selv trekker han på skuldrene. Tar det med stoisk ro. Publikum klapper og reiser seg. Erik Poppe bukker og takker.

– Jeg håper dere alle går ut og forteller folk hvor viktig denne filmen er, sier Bente Erichsen, direktør ved Nobels Fredssenter, til de fremmøtte.

Etter at filmen er over, der noen sekunder med absolutt mørke før rulletekstene tar til. Ane Bruns låt som hun har skrevet til Erik og filmen, «Daring to love» toner ut i salen, så dukker det opp. Den ene setningen over det enorme lerretet:

«Til Anna Leah, Julia My og Kirsten»