Opprettet falsk profil på bolenettsted - gjett hva slags pris hun fikk

“BLODVASK”.
Flasken med spesialsåpe var det første Annette så da hun trådte inn i gymsalen, klar til sin første økt med den israelske kampsporten Krav Maga.

Det verste var ikke at den sto der.

Det verste var at den var halvfull.

Annette Münch hater blod. Men hun elsker en utfordring. Med Krav Maga-gjengen fikk hun trene med de store gutta. Ingen tok hensyn.

Fikk slag i magen

I sirkeltrening fikk hun et slag i magen som var så hardt at hun vaklet og ville be treneren om tre minutters pause. Hun åpnet munnen for å snakke.
Ikke en lyd kom ut.
Stille bevilget hun seg en pause. Men ikke mange minuttene. Så kastet hun seg ut i ringen igjen.

– Føkk det her. Ingen klarer å knekke meg. Den følelsen er bare superdeilig.

Nå er det fire uker siden hun vant. Tre kolleger og tre gode venner tok hun med seg til Bragepris-seremonien. De betalte billetter og alltingen. Annette hadde nesten dårlig samvittighet.

– Det blir i hvert fall en annerledes tirsdagskveld, gjentok hun.

Hun hadde ikke vært hos frisøren. Hun hadde ikke forberedt noen takketale. Hun regnet ikke med å vinne – inntil hun gjenkjente ordene fra juryens nominasjonstekst.

• LES OGSÅ: Bragepris til Münch og Hjorth

 - Herregud

Tiden stoppet opp rundt henne. Skjer dette? Skjer dette?

– Herregud! Jeg skal opp dit! Hva skal jeg si? hvisket hun til redaktøren sin, Steffen Sørum.

– Husk å takke redaktøren din, formante han.

Det glemte Annette. Hun takket isteden en rekke unge menn som i løpet av de tre siste årene tålmodig hadde forklart henne hvordan det føltes å bruke anabole steroider.
Hadde hun visst hvor tidkrevende researchen til ungdomsboken «Badboy: Steroid» skulle være, kan det, i etterpåklokskapens lys, tenkes at hun hadde betakket seg.

Falsk profil

Hun opprettet en falsk profil på et populært bolenettsted. Hun har lært kjemien bak dopingmidlene. Hun har lært stammespråket. Hun har kjørt fra slott til slott på Bygdøy for å studere sikkerhetssystemene. Midt i juli har hun studert youtubefilmer av brøytebiler, for å kunne skildre lyden av vinter.

Hun har skrevet boken om tenåringen Casper som tyr til disse muskelbyggende sprøytene når morens samlivsbrudd får verden rundt ham til å falle i ruiner. Målet var en spennende bok som ikke skulle dømme – men fortelle, så ekte og ærlig som mulig, hva som skjer i hodet og kroppen og familien til en person som bruker anabole steroider.

– Følelsen av å bli anerkjent og sett for jobben jeg har gjort, at folk så innsatsen jeg hadde lagt ned. Jeg ble så usannsynlig glad. Det var verdt det, forteller Annette.

Tilbake i setet fortsatte hun å kjenne på den syv kilo tunge statuetten, som for å klype seg selv i armen. Vel inne i leiligheten hjemme mistet hun hele greia på foten, så støvletten revnet. Tærne verker fortsatt, fire uker etter. Men det var verdt det.

 - Virkelighetssjokk

En positiv unge: Slik beskriver hun seg selv. Femårsklubben på Dønski var et paradis hvor kreative Annette fikk pusle på egen hånd. Alt var superkult. Hver morgen var et blankt ark med tørket høstløv og limstifter til.

Annette, født i januar 1981, fikk begynne ett år for tidlig på Levre skole. Lese og skrive kunne hun allerede. Men barnas egen jungellov måtte ungene finne ut av selv.

Ryktene gikk om slagsmål. Var det sant at åtte store gutter hadde banket opp en liten en? Hva var dette for noe?

– Det var et virkelighetssjokk å begynne på skolen. Jeg var ikke forberedt på ondskap.
Det skulle hun bli.

“Hva skal du bli når du blir stor,” spurte skoledagboken. “Flink i karate,” skriblet syvåringen.

Ralph Macchio hang på veggen: Barnestjernen fra filmen “Karate Kid”.
I skogholtet fektet Annette og gutta i nabolaget med stokker og kjepper.

Actionsverd

Så en dag kjørte mamma og Annette buss til lekebutikken i Sandvika. Annette elsket actionfiguren He-Man, muskelmannen med den blonde Kleopatra-klippen. Med He-mans plastsverd i hendene svevet Annette i skyene, ut av lekebutikken, og inn på bussen hjem mot Rud igjen. Annette la sverdet på setet ved siden av seg. Moren satte seg ned.

Knekk, sa plastsverdet.

Det var først som 14-åring hun fant sin greie: taekwondo-klubben på Kadettangen.
Voksne og ungdom trente sammen, støttet hverandre – og sparket hverandre på stadig nye måter. Borte var den meningsløse ballen fra fotballgymmen på skolen. Tre ting ved taekwondo tente tenåringen.

– Mestringsfølelsen.

Det var det ene.

– Å lære et nytt spark, og høre smellen når det traff rett.

Det andre var disiplinen.

– Vi sto på rekke og snakket ikke sammen uten lov. Treningen var effektiv og seriøs. Jeg hadde aldri hatt tålmodighet til alt surret og skravlingen på skolen.

Det tredje var uavhengigheten.

– Jeg er ingen født lagspiller. Når jeg går i gang med noe, fokuserer jeg så sterkt på det at jeg ikke klarer å ta hensyn til andre. Jeg presterer for meg selv, og jeg foretrekker å skuffe meg selv, ikke andre.

Hjernen var styrken

At den spede jenta ble god, hadde mer med hjernen enn kroppen å gjøre.

– Jeg har aldri vært noe talent. Men jeg har aldri latt meg stoppe. Alle drømte om å få svart belte. Mange hadde bedre fysiske forutsetninger enn meg til å få det. Men det kommer alltid et punkt hvor folk blir litt lei. Eller redde. Eller slitne. Så blir de sittende hjemme isteden.

Annette har også vært lei, redd og sliten.

– Men jeg har alltid gått likevel. Jeg var en av de første i klubben som fikk svart belte.

Når hun holder foredrag for ungdom i dag, pleier hun å stille dette spørsmålet:

– Du har én gutt som elsker å spille fotball, og én som drømmer om å bli fotballproff. Hvem av dem tror du har størst sannsynlighet for å bli fotballproff?
«SADO GIRL», skrev venninnene med blanco-penn på russeluen til Annette. Etter feiringen forlot Annette Rud til fordel for Toten folkehøyskole og medielinjen. De andre elevene trakk tradisjonen tro i ulltøfler og tuslet rundt med tekoppene sine. Annette meldte seg som instruktør hos den lokale Taekwondo-klubben.

– Jeg fikk masse kompiser og hadde det kjempegøy.

Blindern-student

Neste etappe skulle være Blindern, høsten 1999. Ex. phil og ex. fac var nærmest et påskudd for å kunne melde seg inn i taekwondo-klubben på universitetet.

Så steg feberen, og den falt ikke. Det var kyssesyken. Kreftene forsvant. Uten treningen oppsto fritid. På bussen kom en idé. For ungdomsbladet Inside kunne hun foreslå en artikkel om mobiltelefoner, som nå kunne styles både med grovkornede sort-hvite logoer og ulike ringetoner. «Vis meg din telefon, og jeg skal si deg hvem du er».

Annette sendte brev til redaktøren, og grudde seg voldsomt til oppfølgingstelefonen hun visste hun måtte ta for å selge seg inn. Skulle hun tørre?

Dette er Annette stolt av i dag.

– Jeg har sikkert fått tusenvis av avslag, men jeg har tatt alle de telefonene.

Hun skal ikke ha på seg at hun er spesielt hardhudet. Av natur tror hun heller hun er mer nervøs enn snittet.

– Men jeg har en sterk vilje til å presse meg selv over nye grenser.

Når Annette – med flyskrekk! – får tilbud om å skrive en sak fra helikoptertur – over Guatemala! – raser nervene inntil hun tvinger seg selv til å takke ja til oppdraget.

– Det er ikke noe vits i å ligge og grue seg til dette om natten, sier hun til seg selv.

– Jeg kommer bare til å si ja uansett.

Med kniven under puten

Hun har vært i noen skremmende situasjoner. Hun har sovet med kniv under puten. Og det var vel ikke helt trygt å vase omkring blant gangstere i Mexico City midt på natten. Hun ser den.

– Men fordi det gikk bra, så angrer jeg ikke.

Nettverket fra tiden som frilansjournalist kom til å lede til fast jobb som redaktør for ungdomsmagasiner i forlaget Egmont, 23 år gammel.
Ingen, ikke engang den daværende kjæresten, visste at Annette da i årevis allerede hadde skrevet på manuset som skulle bli hennes første bok, «Kaoskrigeren».

– Det er som en dame prøver å bli gravid, og så spør alle hvordan det går. Jeg ville ikke «jinxe» det.

150 sider hadde hun skrevet, da hun kom på en dame hun hadde fått bank av på et taekwondo-stevne for et år siden, og ikke snakket med siden. Hun var jo forfatter!
Som vanlig kom tvilen. Faen, dette er teit. Men nå måtte hun enten «gøtse» eller gi seg.

Annette slo nummeret.

– Jeg tror dama ble så satt ut at hun gikk med på å lese teksten min. Uten hennes hjelp hadde det aldri blitt bok.

Først få måneder før utgivelse, røpte hun for familie og venner at hun var i ferd med å bli forfatter. Noe av inspirasjonen til den første boken kom fra en av de tøffe gutta i kampsportmiljøet. En dag vippet han ut en liten pilleeske.

– Hva er det? lurte Annette.

– Mot angst, svarte gutten.

Han ble modell for Sebastian, hovedpersonen, nok en gutt som lever i en familie i full oppløsning.

Fikk debutantpris

«Kaoskrigeren» fikk Kulturdepartementets debutantpris og så mye oppmerksomhet at forlaget så seg nødt til å påpeke at «det du opplever nå, det er ikke vanlig.» Men bok nummer to, «Jenteloven», om jentevold, ble nominert til Brageprisen. Den gangen skjønte Annette raskt at hun ikke hadde vunnet – da vinnerbidraget ble omtalt som en «søt» bok.

Det søte er ikke hennes stil. Hverdagsdrama av typen «min venninne har fått en ny venninne» får noen andre ta seg av. Annettes helter blir kastet ut i de virkelig store følelsene, fordi det er ungdommens register.

– Ungdomstiden er så viktig. Opplevelsene deres blir så store, fordi de skjer for første gang. Bildet av en familie oppløsning forsterker den fortellingen: For første gang må de løse konflikter på egen hånd. Som voksne har vi truffet vanskelige valg mange ganger.
Første gang hun selv skulle holde foredrag om litteraturen sin, var hun så nervøs at hun tok seg et glass vin før hun møtte sitt publikum, klokken ni om morgenen.
Siden den gang har hun holdt flere hundre foredrag, med vann i glasset.
– Nå kan jeg snakke for to tusen med hvilepuls.

Uten ungdomsopprør

At hun i dag har funnet sin nisje i ungdomslitteraturen er ikke så lite rart, gitt at hun mener hun selv ikke var særlig til ungdom.

– Jeg egnet meg ikke godt til å være ungdom. Jeg burde gått rett fra barn til voksen.

– Ikke noe opprør?

– Jeg hadde ikke behov for å gjøre opprør. Jeg hadde behov for fremdrift, for å skape noe, å nå mål.

Hun mener bestemt hun er født sånn: Med selvdisiplin. Dét var flaks. Det andre er hardt arbeid.

– Jeg er så vanvittig glad for at jeg har den selvdisiplinen og evnen til å presse meg selv forbi frykten. Jeg tror jeg aldri har satt i gang noe som jeg ikke har avsluttet. Når jeg først er i gang, klør det i hele kroppen etter å fortsette. Da kan jeg skrive ti timer i strekk.

Ble gründer

Det må imidlertid (fortsatt) skje på fritiden. Etter syv år i Egmont og ett som Si;D-redaktør i Aftenposten var Annette klar til å teste en ny tittel: Gründer.

– Det var ikke noe lett valg. Men det ble stadig vanskeligere å kombinere forfatterkarrieren med redaktørrollen.

Annette og en tidligere kollega, Elisabeth Halmø, hadde en gang lovet hverandre at «en gang skal vi starte vårt eget». For to år siden grunnla de Flow Media, et byrå som produserer redaksjonell tekst for næringslivet.

– Dette var vår mulighet til å skape noe vi selv tror 100 prosent på, uten å bli hindret av ledere eller strategier som ikke samsvarer med våre ideer.

Partnerne har «gøtsa litt», leid stort lokale ved Bogstadveien, og leier ut noen rom til andre mediefolk. To år har gått så langt.

– Alt står på spill. Økonomisk sikkerhet, sykepenger, pensjonspoeng ...

Det går nok bra, tenker Annette.

– Nå har jeg opplevd så mye fint at jeg ikke ser begrensningene mer. Nesten litt farlig, det òg.