Mye å pirke på hos nykommer

TRIVELIG: Lokalene til La Casa Monet Tapas Bar er ikke store, men absolutt trivelige.

TRIVELIG: Lokalene til La Casa Monet Tapas Bar er ikke store, men absolutt trivelige.

Artikkelen er over 4 år gammel

I et verdensberømt hus ved Sandvikselva skal et entusiastisk ektepar og en spansk kokk servere kulinarisk flamenco til bæringer med tapas-lengsel.

DEL

Sistnevnte på grunn av den korte levetiden til tapas-naboen rett over veien for nystartede La Casa Monet Tapas Bar. Men det er nok et lite stykke igjen før både mat og service sitter som det skal i casaen.

Midt mellom skomaker’n og elven, langs veien som har fått sitt navn etter Bærums første ordfører – Elias Smith – troner altså Monet-huset. Verdensberømt etter å ha blitt gjort udødelig av Claude Monet, som falt pladask for Løkke bro og dette sjarmerende huset, i en rekke malerier fra 1895.

– Så utrolig hyggelig, utbryter Følget idet vi nærmer oss plassen utenfor som skal kunne huse hele 40 gjester i årstiden som skal gi mer spanske følelser enn en sur vinterdag. Men det er slett ikke vanskelig å innbille seg at dette kan bli trivelig om et par-tre måneder.

Her kan du lese flere nyheter om mat og vin

Smakfullt innredet

Snaue halvmeteren inn i lokalet blir vi tatt vel imot av en strålende blid dame – eierinne Soraya Moezzi formoder vi. Fra baren hilser bartenderen (ektemannen Reza, kanskje) og ønsker velkommen. Idet vi runder hjørnet og inn i restauranten, møtes vi av en flamencodanser – elegant i sin knallrøde kjole, full av temperament og rytme der hun fyller mesteparten av veggen innerst i lokalet.

Og vi trives fra første stund i det smakfullt innredede lokalet, som minner svært om et par spanske bodegaer vi gjestet for noen år siden. Å trives er vi forresten ikke alene om. Praten går lett rundt om i lokalet med plass til 28, et lokale som allerede er på vei til å bli halvfullt. Menyen er på spansk med norsk forklaring – veldig kjekt for de fleste av oss.

– Ikke imponerende stor meny, men bevares – et rikholdig utvalg likevel. Sikkert fornuftig å begrense antall retter noe, mener Gutten og sikter til at restauranten ikke har vært i drift lenger enn fra begynnelsen av februar.

– Her er det bare å finne sine favoritter, mener Gutten og overlater til alle rundt bordet å melde sine ønsker til vår trivelige servitør.

LES OGSÅ: – Vi mangler bare vin

Skuffende oksefilet

Med tapas er det som å få et helt koldtbord satt foran seg. Det er nok biter til at man kan få både to og tre av alt. Og stemningen rundt bordet blir helt spesiell, fordi man engasjerer seg i måltidet på en entusiastisk måte – spesielt siden ikke alt kommer på en gang. Nei, her renner det inn med små skåler og fat.

– Gleder meg, sier Følget og fyller tallerkenen med marinerte oliven, serranoskinke og ikke minst fersk manchego – osten som nok er veldig manges favoritt blant de spanske. Produsert i La Mancha-distriktet og basert på melken fra sauerasen manchega. Lagret i minimum tre måneder og nytes alene eller som en del av et større måltid. Og denne var kjempegod.

Lille Følget har sirklet seg inn på kroketter med spinat, og et langt «naaam» sier det meste.

Gutten og unge Følget hiver seg over den marinerte oksefileten med peppersaus. Og blir skuffet.

– Vil ikke si at det er noe som kunne vært levert av skomaker’n, men vi er nær, sier Gutten full av skuffelse. Og kaster seg med litt skadeskutte forventninger over kongerekene med chili og hvitløk.

LES OGSÅ: Slik velger du vin til tapas

– Nydelig!

Og slik forløper i grunnen hele måltidet – litt som en berg-og-dal-bane. Opptur, og litt ned igjen. Fra nydelig sjampinjong med hvitløk, sitron og persille, til sprettballkompakte kjøttboller. Og kjempegode blekksprutringer til mindre gode kyllingspyd. Aiolien er tynn og tam, mens kongerekene i tomatsaus er spenstige og smakfulle som få.

Potetene er godt sprøstekt, men de marinerte olivenene smaker ikke særlig marinert. Og så er de greske – fra ferieparadiset Halkidiki (vi så glasset på kjøkkenet på vei til toalettet) – uten at det er avgjørende.

– Skulle tro at Europas største olivenoljeprodusent, Spania, skulle ha nok av egne småfrukter, mener Gutten.

– Grei nok serranoskinke, men jeg har nok smakt den bedre og mørere, mener Følget, og resten av bordet er hjertens enige. Heller ikke den spanske chorizoen blir bordets suverene favoritt. Den plassen tar nok reker og kroketter. Og den anbefalte røde i glassene var velsmakende hele måltidet igjennom, så også det spanske ølet.

– Mett ble jeg i alle fall, stønner Følget, som denne gang overhodet ikke lar seg lokke til dessert. Ikke kaffe heller.
Det skal Gutten og unge Følget ha – ja, takk, begge deler! Lille Følget tar til takke med kaffe og håper på en liten smak fra de andre.

LES OGSÅ: Mat for konger og bønder

To desserter

Og med kun to desserter på menyen er valget enkelt.

– En av hver, takk, smiler Gutten, som endelig har fått tak i servitøren igjen. Med et stigende antall gjester, synker oppmerksomheten radikalt.

– Tydelig ikke vant til å sveipe blikket i restauranten slik en erfaren servitør ville gjort, sier Gutten noe misfornøyd. Og verre skal det bli, når regningen skal betales.

Men først dessert. Creme catalana og mangosorbet med spansk cava.

– Her har jeg i alle fall fått mye sukker for pengene, spøker Gutten, som må ta fart og knuse seg gjennom et drøyt tykt lag smeltet brunt sukker. Men vel gjennom er det absolutt mye god smak å hente.

– Litt rar denne desserten. Usikker på hva jeg skal synes. Det er godt, men rart, mener unge Følget. Og Gutten skjønner godt hvorfor, selv om mangosorbet og cava hver for seg er svært smakfullt. Lille Følget styrer unna boblene og får tak i en god sorbet-bit.

– Kjempegodt, smattes det bekreftende.

– Nydelig kaffe også, stemmer de tre i kor.

LES OGSÅ: Mat: Fristelse fra dypet

– Blir ikke sett

Så da gjenstår bare oppgjørets time – og det skal bli nok en tålmodighetsprøve, viser det seg. For nå har vår blide venninne funnet seg noen kjente, eller kanskje kjære, gjester, og da skal det prates. Vi som forsiktig vinker så diskret vi bare kan, blir ikke sett – heller ikke når vår servitør tar bena fatt ut på kjøkkenet. Det samme gjentar seg to-tre ganger ved bord nederst i restauranten, uten at vi klarer å påkalle oppmerksomhet.

– Nå går jeg til bardisken og ber om å få betale. Det er jo for ille at betalingen skal ta like lang tid som hele måltidet, brummer Gutten. Og skal akkurat til å reise seg i det vinket blir oppfattet og regningen er på vei.

Så er det vel bare å se frem til sol og sommer langs elvebredden, med noen prøvde og noen uprøvde retter på tallerkenene.

Artikkeltags