Og da Solveig «Vivi» Lillian giftet seg med sin Alf Aspelund i 1953 var det ingen tvil om hvor festen skulle holdes. På Løkke restaurant var det dekket til 31 gjester i festsalen i andre etasje.

Skjønt dekket, da servitrisene, fru Ratt og fru Pedersen, hadde bakset seg opp trappen med glohet skinkestek på serveringsfat, oppdaget gjestene at tallerknene manglet.

De sto fortsatt igjen i kjøkkenet for å bli varme.

Serverte pjolter til taxisjåføren

– Løkke restaurant var det fineste du kunne få her ute på den tiden. Hele bryllupet kom på 630 kroner, inkludert dessert og rødvin, minnes Alf.

Det rakk også til taxisjåføren som fikk seg en pjolter hver gang han bragte gjester til og fra bryllupet.Spør du noen som er vokst opp i Sandvika om en historie fra Løkke får du garantert flere.

Stedet var et landemerke i bygda og et sosialt samlingssted fra P.C Harreschou kjøpte Løkke gård og åpnet hotell der i 1880. I 1927 kjøpte bondelaget stedet, bygget det om i nyklassisk stil og etablerte Løkke restaurant under ledelse av restauratør Rosén.

Siden fulgte restauratør Kjos, Albertsen og Lindahl, fire markante personligheter i Løkke restaurants historie frem til driften ble avviklet i 1988.

Full fest på 17. mai

Willy Wiksaas fra Sandvika jobbet på Løkke restaurant på 1960-tallet.

Blant høydepunktene var selvsagt nasjonaldagen, som hvert år ble feiret med åpne dører, avkokt laks, spekeskinke med eggerøre og importerte jordbær.

– Løkkehagen ble gjerne åpnet 1. mai, men var det kaldt i været ble den offisielt åpnet 17. mai. Det var selvsagt flagg over alt og masse blomster, samt springvann som vi anla, med lys i hver ende av bassenget, forteller han.

– Om kvelden hadde vi såkalte romerlys som sprutet ild i alle regnbuens farger over bassenget, slik at de dannet en vakker portal mot gjenskinnet i vannet, sier Wiksaas.

Sandvikas indre liv

Til Løkke restaurant kom hele bygdas befolkning enten de kom dit for maten, ølet eller foreningslivet skyld.

Huset i tre etasjer rommet på mange måter Sandvikas indre liv gjennom flere tiår. Her holdt man sine møter, sosiale sammenkomster og festlige lag.

Selve restauranten var av fornemt kaliber, gikk du inn hoveddøren og til venstre kom du dit, til spisesalen, hvor det var dekket med stivede duker, hvitt porselen og blankpussede kandelabre.

Gikk du istedet rett frem havnet du på puben, på folkemunne kalt Busserullen, hvor det både ble jugd og skålt.

Andre etasje var forbeholdt de aller flotteste selskapene, julebordene, firmafestene og bryllupene. Det var heller ikke få pensko som trippet over parketten på danseskolene til Johanne Fleischer, Lucile Svae og Kesta Syrrist.

Hagan, ikke haven

Om våren og sommeren ble det ordentlig liv i Løkkehaven. Og her er det på sin plass med en liten presisering: Løkkehaven ble aldri uttalt med pen v, men med stor g.

Du sa ikke haven, men hagan. Det motsatte beviste bare én ting; nemlig at du var innflytter.

LES OGSÅ: Østbys baker: Minner med sukker på

I hagan møttes stamgjester og levemenn, arbeidskarer og fruentimmer, til en halvliter eller flere, gjerne akkompagnert av tonene fra levende musikk i paviljongen.

For å drikke øl i hagan måtte du bestille mat og da valgte man helst det billigste på menyen. Ei skive med gauda som sjelden ble rørt, men istedet båret tilbake på kjøkkenet og ut igjen når neste gjest gjorde entré.

Lå det en femøring under osteskiven kunne du være sikker på at den hadde vært noen runder. Faste gjester visste å øremerke maten de fikk servert. Og spurte du stedets servitør, Putte, om hva ølen kostet hadde han alltid standardsvaret klart:

Den koster 12, men jeg pleier å få femten!

Slik gikk det også til at Putte tjent nok penger til å åpne en liten dressbutikk på baksiden av restauranten. Skjønt det er en helt annen historie.

Deler av denne reportasjen sto på trykk i Budstikka i oktober 2011.