Se flere bilder ved å bla i bildekarusellen i toppen av artikkelen.
Det var en livsfarlig lek vi bedrev i det gamle tårnet, der det sto forfallent og forlatt på et av de fineste utsiktspunktene i Vestmarka. Store deler av trappene var borte og det meste av gulvet på toppen også. Egentlig var det bare jernskjelettet tilbake.
Det var absolutt ikke meningen at noen skulle klatre i det lenger, men det hindret ikke tøffe tenåringer på tur i å komme seg til topps. Vel oppe gjensto selve manndomsprøven: Å gå armgang i jernbjelkene, med 15 meter fritt fall under fotsålene. At tårnet hadde en lang og ærerik forhistorie brød vi oss mindre om, men utsikten var fantastisk.
Populært turmål
Det var ikke bare vi som likte å ta turen til branntårnet. «Alle» i Asker og Bærum la gjerne veien over Haveråsen, både sommer og vinter, de kongelige, intet unntak. På 1930-tallet hadde Sverre Bergh, sønn av Askers kommuneingeniør Erik Bergh, branntårnet som fast «holdeplass» på sine turer. Av en eller annen grunn støtte han på kronprins Olav nesten hver gang.
På fornavn med kronprinsen
Så ble det til at de tok en rast sammen. 17 år gamle Sverre skrelte en appelsin mens adskillig eldre Olav røkte en av sine tyrkiske favoritt-sigaretter, og en dag sa Kronprinsen plutselig: Du Sverre, nå har vi møtt hverandre så ofte at jeg syns du skal slutte å kalle meg både kronprins og «Deres kongelige høyhet». Kall meg Olav, du!
Nettverk av tårn
I 1928 ble det første branntårnet på Haveråsen bygget, 13 meter høyt, i tømmer, med utsyn over det meste av marka, mot Oslo med fjorden, og helt opp til Tyrifjorden. Det ble etablert et nett av slike tårn på Østlandet, 13 bare i Oslo og Akershus. For at skogbranner skulle bli raskt oppdaget og stedet nøyaktig utpekt, måtte tårnene ligge så tett at ethvert brannsted kunne peiles inn fra minst to stasjoner. Nabostasjonene til Haveråsen var Gjevlekollen i Lier, Gyrihaugen på Krokskogen, Kjerkeberget og Skjennungsåsen i Nordmarka og Haukåsen i Østmarka.
Lønn: 6 kroner døgnet
Akershus skogselskap sto for byggingen av tårnet på Haveråsen, mens forsikringsselskapet «Skogbrand» betalte regningen. Vedlikehold og drift var Skogselskapets ansvar. Skogfullmektig O. Stamnes ved Bærums Verk var selskapets tilsynsmann, og han organiserte vaktholdet. Lønna var 6 kr døgnet i 1931. Som vaktmann ble Hans Thoresen engasjert. Han bodde i Sylling, men kom fra Linnaberget og var gift med datter av Randine Olsdatter og Per Johansen på Øvre Rustan, Thora.
Damer på besøk
Senere ble Kristian Rustan vakt på Haveråsen. Hvis han måtte et ærend ned i bygda, steppet Oscar Ullbråtan inn som vikar. I toppen av tårnet hadde de en hytte på 3 ganger tre meter, maten kokte de på primus, og måtte de på do var det å klatre hele tårnet ned og opp igjen etterpå.
Hvis damer på bærtur kom på besøk, var vaktkarene raske til å invitere dem til å koke kaffe på primusen sin, «for å unngå bålvarme i skauen».
Det viktigste verktøyet vaktmennene hadde var en sterk, dreibar kikkert på stativ. På bordet lå et stort kart og en liste med viktige telefonnumre. For at ordningen skulle ha noen hensikt, måtte vaktene ha mulighet til å melde fra hvis de oppdaget noe mistenkelig. Derfor ble det trukket telefonledning forbi Rustan og knyttet til Asker sentral.
Utkonkurrert av fly
Under krigen opphørte vaktordningen. I 1942 var ikke tårnet brukbart lenger. I 1944 ble det revet, og så begynte en langvarig kamp for å finansiere et nytt. Både staten, fylket og Asker og Bærum kommuner ble bedt om å bidra. Først i 1952 tilbød «Skogbrand» seg å finansiere nytt tårn av stål. Først sensommeren 1955 ble det reist, men hytta på toppen kom aldri på plass igjen. Byggingen ble rett og slett ikke fullført, og det nye tårnet ble aldri tatt i bruk til sitt egentlige formål. Desto mer populært ble det for turfolket å klatre opp og beundre utsikten.
På 60-tallet ble stadig flere av brannvakttårnene tatt ut av bruk, og i 1969 skrev Akershus skogselskap den første kontrakten med Ringerike flyklubb om overvåking fra fly i stedet. Dermed var branntårnenes tid ute, og tårnet på Haveråsen ble revet i 1974.
KILDER: Jan Martin Larsen, Budstikkas Asker og Bærum-leksikon, Budstikkas arkiv.