– Lite å være stolt av

STERKT KRITISK: – Det ble ikke praktisert likhet for loven under landssvikoppgjøret, sier Ingerid Hagen.

STERKT KRITISK: – Det ble ikke praktisert likhet for loven under landssvikoppgjøret, sier Ingerid Hagen. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

– Jeg har undersøkt skyggesidene av landssvikoppgjøret, og mye var kritikkverdig, sier historiker, forfatter og dokumentarfilmskaper Ingerid Hagen fra Stabekk.

DEL

– Det ble ikke praktisert likhet for loven. Mens de store krigsprofitørene gikk fri, ble ca. 30.000 passive NS-medlemmer straffet med hard hånd. Folk ble dømt etter nye lover som ble gitt tilbakevirkende kraft, hvilket er i strid med Grunnloven. Alt dette har Espelin rett i, sier Hagen.

Til tross for dette har hun liten tro på at Espelins drøm vil gå i oppfyllelse.

– Det er viktig å presisere at jeg ikke kjenner saken til Trygve Espelin – at jeg som historiker og forfatter av boken «Oppgjørets time» uttaler meg på et generelt grunnlag. Men så langt jeg vet har det aldri skjedd at en landssvikdom er blitt opphevet. Flere har forsøkt, flere har skrevet bøker, men ingen har lyktes, sier Hagen (46).

– Å skrive en bok, slik Espelin har gjort, er kanskje det fornuftigste han kan gjøre. Den kan være et svært interessant kildeskrift for forskning på dette temaet.

Mishandlet

Selv har hun gått inn i materien flere ganger, første gang da hun lagde dokumentarfilmen «Krigshelt i utakt», i 2006, om Svein Blindheim, en av Norges høyest dekorerte offiserer i krig, som etter krigen slo høyt og tydelig fast at landssvikoppgjøret var ulovlig.

I 2009 skrev hun boken «Oppgjørets time», der hun blant annet undersøker påstanden om at landssvikdømte ble mishandlet i fengsler og fangeleire etter krigen.

– Jeg skrev den på oppdrag fra Marta Steinsviks etterkommere. Steinsvik fremsatte påstanden i sin bok «Frimodige ytringer». sier Hagen.

Steinsviks ytringer kom ut i 1946 allerede, og gir eksempler på overgrep og tortur foretatt av norske hjemmestyrker og andre sommeren 1945.

Den tar også opp lovligheten av å frata alle som var medlem av NS etter 9. april 1940, deres menneskerettigheter, ved «tilbakevirkende lov og tilsidesettelse av Haagkonvensjonen», en internasjonal traktat som Norge hadde undertegnet og sluttet seg til.

– Da jeg gikk inn i dette, kunne jeg slå fast Steinsvik hadde rett. Landssvikfanger ble mishandlet den første tiden etter frigjøringen, ofte med velsignelse fra øverste hold. I hevnens tid, som Espelin kaller det, brøt vi med de idealene og verdiene som vi hadde kjempet for under krigen, sier Hagen.

– De første årene etter krigen var det sterke protester mot dette, ikke minst blant juristene. Forbausende raskt stilnet det av, mens dokumentasjonen støvet ned i Riksarkivet.

Etterkommerne sliter

Å være kritisk til landssvikoppgjøret var nok ikke karrierefremmende, hverken for jurister eller forskere.

Landssvikanordningen av 1944, utarbeidet av hjemmefrontens ledelse og eksilregjeringen, førte til en massiv forfølgelse av alle NS-medlemmer – også passive NS-medlemmer. Resultatet ble Vest-Europas største landssvikoppgjør. Ca. 93.000 saker ble etterforsket, 53.000 av dem ble domfelt.

– Ingen har ennå forsket på konsekvensene av å sette så mange mennesker på siden av samfunnet. Vi fikk en pariakaste her i landet. Mange klarte ikke å bære landssvikerstempelet, mine undersøkelser viser at 300 NS-medlemmer begikk selvmord eller forsøk på selvmord etter krigen. Espelins bok er enda en bekreftelse på at etterkommerne deres sliter med dette fremdeles, sier Ingerid Hagen.

Artikkeltags