Komikersønnen Frikk Heide-Steen skydde scene-livet som pesten. Nå lever han av stemmen.

SØLVSTRUPEN: Frikk Heide-Steen har tilbragt 18 år av livet sitt i Sølvguttenes spotlight. Nå lever han av å stå på scenen. Som artist og som assisterende dirigent for guttekoret han entret som en sjenert og stammende åtteåring.

SØLVSTRUPEN: Frikk Heide-Steen har tilbragt 18 år av livet sitt i Sølvguttenes spotlight. Nå lever han av å stå på scenen. Som artist og som assisterende dirigent for guttekoret han entret som en sjenert og stammende åtteåring. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Da han var liten, virket en plass i rampelyset som en fjern tanke for en sjenert og stammende Frikk Heide-Steen (26).

DEL

En ti år gammel gutt entrer NRK-studioet på Marienlyst. Sønnen til den folkekjære skuespilleren, artisten og komikeren Harald Heide-Steen jr. skal være med i et innslag til 90-tallets store humorprogram, Åpen Post med komikerduoen Bård Tufte Johansen og Harald Eia.

Den unge sølvgutten skal fremføre en rasistisk vits, syngende. Han står nervøs og utilpass i kulissene før han entrer scenen hvor innslaget spilles inn. Der og da skjønner både komikerduoen og foreldrene at dette ikke er noe for Frikk. Han fremfører vitsen, men syns det hele er en ganske flau opplevelse.

– Det gikk jo ikke. Jeg skjønte ingenting og syns det hele var ganske ubehagelig. Men det er et morsomt minne å ha i dag!

Frikk smiler og rister på hodet. Han tenker tilbake på den sjenerte og stammende gutten han var for 18 år siden. Hadde noen sagt til ham den gangen at han kom til å leve av å stå på scenen, hadde han ikke trodd dem.

Nå lever 26 år gamle Frikk fra Blommenholm av å være frilansmusiker og assisterende dirigent for Sølvguttene.

Det er ett år siden han fullførte sin bachelor i klassisk sang og musikkpedagogikk ved Norges musikkhøgskole. Han sier han er heldig som innehar en halv stilling som assisterende dirigent for Sølvguttene og ungdomsgruppen Voiceover. Det gir ham frihet til å satse på egne musikalske prosjekter innen genrene klassisk, pop, jazz og musikals.

Å være frilansartist i Norge i dag er ingen dans på roser.

– Man må være allsidig for å få det til å gå rundt. Men heldigvis syns jeg at det er morsomt å spille på flere strenger, sier Frikk.

Med ferske midler i lommen går han på nyåret i studio for å spille inn demoplate med Sinatra- og jazzbandet «The Evening band». Han må bare fullføre 50 opptredener med Sølvguttene først.

frikk heide-steen

ANSVARLIG: Frikk Heide-Steen er vant til å holde styr på matrosdressen før forestilling. Her foran en konsert på Aker Brygge i november. FOTO: TRINE JØDAL

Nektet å synge solo

Frikk begynte i Sølvguttene åtte år gammel. Etter skoletid bar det rett fra Blommenholm til korøvelse i byen flere ganger i uken. Mens han stammet og trakk seg tilbake på skolen, skinte han som en stjerne under korøvelsene. Når han sang fløt, ordene lettere. Da fikk han formidlet det han ville si.

Men å synge solo, nektet han plent. Der gikk grensen.

– Ordene satt igjen. Jeg fikk de rett og slett ikke frem. Det føles ganske frustrerende å ikke kunne formidle det jeg har lyst til å si, forklarer Frikk.

Både han og skuespillersøsteren Tiril Heide-Steen ble tidlig invitert til en dubbing-stall. De skulle gi norske stemmer til karakterene i utenlandske filmer.

I studio blinket røde og lysende tall mot han. Tre-to-en. De telte ned til han skulle på.

– Å oppleve et slikt stress er det verste for en stammer. Men det ble med prøvingen, er jeg redd. Jeg turte rett og slett ikke å være med.

Det var ikke før tenåringen Frikk begynte på videregående ved Kristelig Gymnasium i Oslo, at stammingen etter hvert slapp taket. Han fikk troen på seg selv og musikken.
Etter tre år med allmennfag og spesialisering innen musikk, så han frem til et friår med sang på Romerike Folkehøgskole. Det skulle bli alt annet enn fint.

– Pappa ble syk mens jeg gikk på Romerike. Jeg var mye hjemme i helgene. Da jeg var på skolen kunne jeg lett bli sinna. Alle hadde det jo så gøy, mens jeg sørget, sier Frikk i dag.

Etter noen måneder, på 20 årsdagen hans, gikk faren bort. Omtrent samtidig ble dødsfallet proklamert i mediene og på tekst-TV.

– Det var en tung tid, men vi fikk mye ballast, Tiril og jeg. Jeg forstår at folk er interessert i pappa, men det kommer til et punkt hvor nok er nok. Jeg har snakket så mye om det. Det blir bare flaut til slutt.

Klok av skade, setter Frikk premissene for intervjuet. Han har opplevd å prate vel og lenge med journalister – som siden vinkler intervjuet mot hans forhold til faren. Til tross for at det er hans egne prosjekter de egentlig skulle snakke om. Nå ønsker han ikke å snakke om den folkekjære faren i intervjuer lenger.

Ringer julen inn med Sølvguttene

For mange ringes julen inn når Sølvguttene kommer på skjermen julaften kl. 17.00. De lyse stemmene og den unike klangen strømmer ut i de norske hjem.

Men før de entrer tv-skjermen i stuen din, har de unnagjort om lag 50 opptredener på 24 korte og intense desemberdager. Både kirker, kulturhus og konserthaller besøkes av de anerkjente sølvstrupene.

– Folk tror ofte at vi bare har opptredener i desember, men egentlig står den måneden for bare en tredjedel av hva vi gjør resten av året.

Som assisterende dirigent er Frikk med på halvparten av 160 enkeltstående konsertene i løpet av året. I tillegg kommer turneer.

Når NRK-koret neste år feirer 75-års jubileum, skal det turnere land og strand rundt. Da gjelder det å holde styre på de rundt 50 matrosdressene.

– Man får virkelig brynt seg på det pedagogiske. Det er ganske mange å holde styr på. Selv om de er fine og ålreite gutter er det ganske deilig å komme hjem etter en lang busstur.

Frikk Heide-steen, sølvguttene

TIDLIG KRØKES: Frikk Heide-Steen kom inn i Sølvguttene som åtteåring. Nå dirigerer han unge talenter slik han selv var. FOTO: PRIVAT

Kjæresten er også kollega

– Nå skal vi litt inn i det triste hjørnet igjen. Av den grunn at jeg er litt glad i triste sanger. Ikke fordi jeg er en trist person. Håper jeg. Hvis jeg er det må dere si ifra. Ikke nå, men etterpå.

Frikk står på scenen med jazzbandet «The Evening Band» i Det Norske Teatret. Datoen er 5. april 2013. Det er hans debut på scenen med jazzbandet hvor også samboeren og kjæresten gjennom fire år, Magnus Dobbedal (27), er kapellmester og saksofonist.

Frikk skal fremføre sangen «Send in the Clowns». Vitsene og småpratet blir møtt med anerkjennende latter fra publikum.

– Jeg vil at publikum skal bli litt kjent med meg, og da må man jo by litt på seg selv, mener Frikk.

Debutkonserten førte til publikumsrekord på «Bikuben». At konserten ble lagt dit, var ingen tilfeldighet. Han har bortimot vokst opp i kulissene i Det Norske Teatret. Som liten tilbragte han ledige kvelder som kostymesamler bak scenen. Eller på første rad sammen med den ett år yngre søsteren. Spesielt oppsetningen av «Trollmannen fra Oz» var populær blant de to.

– Det var så mange fantastiske kostymer med smaragder og gullhår. Når de falt av under forestillingen plukket jeg dem opp. Jeg ville spare på dem, og jeg tror faktisk at jeg har gullhårene ennå. De ligger nok i en eske i kjelleren hos mamma.

Frikk trekker på smilebåndet. Han har alltid vært svært opptatt av vakre ting, innrømmer han.

Perfeksjonisten

I dag møter man en selvsikker Frikk. Men slik har det ikke alltid vært, selv ikke etter at han fant seg selv på videregående og ble kvitt stammingen. I løpet av tiden på Musikkhøyskolen kom usikkerheten til overflaten.

– Det var et veldig spesielt miljø med så mange flinke elever. Mange dager var jeg i tvil om jeg var god nok. Man blir deprimert av å lure på om man er god nok.

Noe av årsaken til de negative tankene bunner i hans streben etter det perfekte. Noe også hans søster Tiril bekrefter.

– Han hadde det alltid ryddig på rommet, mens jeg var mer rotete. En periode hvor vi pusset opp huset, måtte vi dele rom. Da husker jeg at Frikk ble ganske sint, sier en lattermild Tiril.

De to søsknene har alltid hatt et nært forhold. Hun beskriver broren som snill, hjelpsom, bestemt, flink og veldig praktisk.

– Han liker å ha ting på stell. Han har alltid nystrøkne skjorter, og leiligheten ser også veldig bra ut. Når vi kommer på middag til ham og kjæresten er det alltid riktig lekkert, forteller Tiril.

Hun medgir at han også har en høy stjerne blant hennes venninner. Da de bodde hjemme, hendte det ofte at venninnene spurte om ikke Frikk kunne bake til dem. Og det gjorde han – disket opp med kaker eller sjokoladefondant.

Interessen for baking og matlaging strekker seg langt tilbake. Som ungdom syslet han med tanken om å bli kokk. Eller eier av hoteller. Med luksuriøst møblement og flott arkitektur.

På barnerommet tegnet han fremtidens hotell. Det skulle hete «Hotel Frédéric» med franske aksenter, og hovedrestauranten bar navnet «Frikassé». På et tidspunkt hadde han plantegninger av over 50 hoteller i byer over hele verden.

– Hver gang jeg er i utlandet finner jeg frem til de vakreste hotellene og bare nyter arkitekturen. Jeg er veldig opptatt av det estetiske, enten det er natur, bygninger eller klær.

Musiker-samboeren har deltidsjobb i klesbutikk, men perfeksjonisten i Frikk foretrekker likevel å handle klær selv.

– Jeg er ganske opptatt av hvordan jeg ser ut og fremstår. Det var en periode i fjor vår hvor jeg forsøkte å bygge muskler.

Frikk strekker på overkroppen. Som for å illustrere hvordan den slanke kroppen ville sett ut med en muskuløs forpakning.

– Jeg trente i månedsvis og brukte masse penger på personlig trener, men jeg ble ikke større. Jeg konkluderte med at jeg ikke har anlegg for de. Man får være takknemlig med det man har, mener Frikk.

frikk heide-steen, tiril Heide-steen

SØSKENKJÆRLIGHET: Frikk og Tiril Heide-Steen fotografert av Budstikka i 2008. Søsknene hadde i april samme år spilt inn plate sammen med sin kreftsyke far, Harald Heide-Steen jr. FOTO: EVA GROVEN

– De er jo bare barn

Guttekoret Sølvguttene har spilt med en rekke storheter. Det er magisk å se de små matrosdressene på samme scene som for eksempel den italienske operasangeren Andrea Bocelli.

Eller den norske trompetisten Ole Edvard Antonsen. Det er liten tvil om at det forventes høy grad av profesjonalitet av amatørkoret.

Noen ganger opplever Frikk at arrangører ikke tar høyde for at guttene faktisk er nettopp bare gutter. Som da de skulle kore Nils Noa og Vinni under VG-lista Topp 20 i fjor.

Seks timer før opptreden måtte guttekoret være på plass backstage. Der ble de pent nødt til å holde seg i et lite hjørne av lokalet. Uten mulighet til å sanke autografer fra flere av idolene som oppholdt seg i samme lokale.

– Da ble jeg veldig sint. Det er ikke like lett å sitte stille så lenge for unge gutter. De er jo bare barn.

Artikkeltags